Redigerer Øyebevegelse i lesing (avsnitt)

=== Tidlig sporingsteknologi ===
Øyesporingsapparat er et verktøy som er laget for å måle bevegelser i øyet, samt hodebevegelser. De første apparatene som ble laget for å spore øyenbevegelsen måtte enten ha en mekanisk  forbindelse mellom deltaker og apparatet, eller det ble brukt lys eller annen form for elektromagnetisk energi som ble rettet mot deltakerens øyne. I 1883 var Lamare den første til å bruke en mekanisk forbindelse ved å plassere en stump nål på deltakernes øvre øyelokk. Nålen opptar lyden som produseres av hver sakkade og sender den som et svakt klikk til forsøkspersonens øre gjennom et forsterkende [[membran]] og et gummirør. Begrunnelsen for å gjøre det på denne måten var at det var enklere å oppfatte sakkader ved hjelp av lyd. <ref>{{Cite journal|last1=Lamare|first1=M.|title=Des mouvements des yeux pendants la lecture|journal=Comptes Rendus de la Société Française d'Ophthalmologie|date=1893|pages=35–64}}</ref>I 1889 oppfant [[Edmund B. Delabarre]] et system for å registrere øyets bevegelse direkte på et roterende trommel ved hjelp av en stylus med direkte mekanisk tilkobling til hornhinnen. <ref>Delabarre (1898).</ref>Andre enheter som involverer fysisk kontakt med øyen overflaten ble utviklet og brukt fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1920-tallet; disse inkluderte gjenstander som gummiballonger og øyetapper.

Mekaniske metoder medførte tre alvorlige ulemper: unøyaktighet på grunn av brudd den fysiske tilkoblingen, et betydelige ubehag som deltakerne ble påført som følge av den direkte mekaniske tilkoblingen (og dermed store vanskeligheter med å overtale folk til å delta), og spørsmål om forskningens gyldighet, siden deltakernes opplevelse av lesing i forsøk var veldig forskjellig fra leseopplevelsen under normale omstendigheter. Til tross for disse ulempene ble mekaniske apparater brukt i øyenbevegelsesforskning godt inn i det 20. århundre.

Etter hvert ble det gjort flere forsøk på å løse problemene og ulempene ved mekaniske metoder. En løsning var å bruke elektromagnetisk energi, i stedet for en mekanisk forbindelse. I "Dodge-teknikken" ble en lysstråle rettet mot hornhinnen, ved hjelp av et system med linser, for deretter å registrere resultatet på en bevegelig fotografisk plate. Erdmann & Dodge brukte denne teknikken, og fant ut at det er liten eller ingen oppfatning under sakkader, et funn som senere ble bekreftet av Utall & Smith ved hjelp av mer sofistikert utstyr. <ref>Erdmann B & Dodge R (1898).</ref>Den fotografiske platen i Dodge-teknikken ble snart erstattet med et filmkamera, men fortsatt var registreringen unøyaktig, på grunn av vanskeligheten med å holde alle deler av utstyret perfekt justert gjennom testene. I tillegg var det vanligvis nødvendig å holde deltakerens hode i ro ved hjelp av en klemme eller en bitekloss.

I 1922 var Schott med i utviklingen av det som kalles elektro-okulografi (EOG), en teknikk for å måle corneo-retinale ståpotensialet som finnes mellom forsiden og baksiden av det menneskelige øyet. <ref>Schott E (1922).</ref>Elektroder kan dekkes med spesiell kontaktpasta før de plasseres på huden. Så det er nå unødvendig å gjøre snitt i pasientens hud. En vanlig misforståelse om EOG er at målt potensial er elektromyogrammet av øyenmuskler. Faktisk er det bare projisering av øye dipol til huden, fordi høyere frekvenser, som tilsvarer EMG, filtreres ut. EOG har gitt betydelige forbedringer i nøyaktighet og pålitelighet, noe som forklarer at forskere har fortsatt å bruke den i mange tiår.<ref>Finocchio, Preston, & Fuchs (1990).</ref><ref>Liu, Zhou, Hu (2011).</ref><ref>Tecce, Pok, Consiglio, O'Neil (2005).</ref>