Redigerer Vår Frue kirke (Trondheim) (avsnitt)

==Interiør==
===Tidligere altertavler===
[[Fil:haard_kristus.jpg|thumb|left|Kristusbildet av Hans Rasmussen Haard fra 1665 sto i minst to altertavler i kirken]]
[[Fil:vfk_altertavle.jpg|thumb|left|Altertavlen ble laget i 1742-44 og etterligner steinformer i tre]]
[[Fil:vfk_int_fr_orgel2.jpg|thumb|left|Før restaureringen var veggene i kirken dekket av veggstoler, kalt pulpiturer]]
[[Fil:vfk_kongestolen.jpg|thumb|left|Kongestolen var den fornemste av pulpiturene og fast plass for stiftamtmannen]]
Etter brannen i 1651 fikk kirken en altertavle, trolig en gave fra noen i menigheten. Denne ble malt av en av byens fremste malere, Hans Rasmussen Haard i [[1665]]. Altertavlen har siden forsvunnet, og bare et billedfelt på 137x107 cm er bevart, mirakuløst nok gjennom to branner og et forsøk på kassering. Altertavlen ble laget på nytt etter hver brann, men billedfeltet ble gjenbrukt.

Billedfeltet viser en triumferende Kristusfigur med seiersfane, et typisk barokkmotiv som sannsynligvis er modellert etter et samtidig kobberstikk og normalt del av en tredelt serie med motiv fra nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Som eneste sikre verk av Haard er maleriet er historisk interessant, men regnes ikke som noe kunstnerisk høydepunkt, snarere tvert imot. Kristusfiguren er noe hobbitaktig proporsjonert med store hender og føtter, for sikkerhets skyld to høyreføtter. Kunsthistorikeren [[Johan Brodahl|Brodahl]] omtaler bildet som et «smøreri», et produkt av norsk kulturliv «paa bunden av en historisk bølgedal».

Utseendet til resten av tavlen er ukjent, men imponerte ikke den ellers svært nøkterne antikvar Schøning da han i 1770-årene omtalte altertavlen som «af maadeligt Billedhugerie, endnu slettere Maling og ingen Architectur.»<ref>Gl. Kgl. Saml. 4° 2849, gjengitt i Tegninger samlet eller tegnet av Gerhard Schøning, Oslo 1968.</ref> Kirkeinspeksjonen var heller ikke nostalgisk overfor kunstverket, «hvis plumpe Billedarbeide og ilde anbragte Malinger ere uden al Smag og for det øvede Øie endog virkelig stødende», som de skrev da tavlen endelig kunne byttes ut i 1837.

Man forsøke i flere år å selge den gamle tavlen, men da det høyeste budet man fikk kun var to [[speciedaler]], ble den bare liggende og støve ned, helt til den ble endelig skrotet under restaureringen i 1881. Mange år senere dukket billedfeltet opp igjen og er i dag bevart i kirkesamlingen til [[Vitenskapsmuseet]] i Trondheim.

===Dagens altertavle===
Vår Frue kirkes nåværende altertavle ble laget i Trondheim 1742-44 for plassering i oktogonen i Nidarosdomen. Snekkerarbeidene ble utført av [[Heinrich Kühnemann]], en innvandret snekkermester fra [[Arkhangelsk]]. S. Erichsøn dreide de store søylene, Jonas Granberg fra [[Jämtlands län|Jämtland]] skar billedfigurene, og [[Johan Nicolai Schavenius]] malte tavlen og billedfeltene. Etter ca. 90 år i oktogonen var den fargesterke tavlen gått helt av moten, og den ble i 1837 demontert og erstattet av en kopi av [[Bertel Thorvaldsen]]s Kristusstatue i [[Vor Frue kirke (København)|Vor Frue kirke]] i [[København]]. Nidarosdomen donerte altertavlen til Vår Frue kirke i bytte mot to lysestaker, og siden oktober 1837 har den stått oppstilt i kirken.

Altertavlen er et pompøst barokkverk i datidens populære ''jesuitterstil'', og etterligner steinformer i tre. Altertavlen er formet som en portal rundt en stamme av tre sentraltema – nederst et lite maleri av nattverden, så midt i portalen et maleri av den korsfestede Kristus, og helt øverst en skulptur av den triumferende Kristus. Portalen er flankert av bibelpersoner og kardinaldyder. Nederst står [[Moses]] med lovtavlene og [[Aron]] med [[røkelse]]skar, flankert av hhv. Fides (troen) med alterkalk og Caritas (kjærligheten) med et barn på armen og ved foten. Over portalen finner vi til venstre Pietas (fromheten) som bærer et lam, og til høyre Spes (håpet) med et anker. Rett over portalen stråler Guds øye, flankert av to gammeltestamentlige profeter, som holder et blomstergirlander båret av to engler som hyller den oppstandne Kristus. Samlet høyde er ca. 10 meter, og den er trolig Norges største.

===Pulpiturene===
Etter brannen i 1651 hadde kirken 20 benkerader på hver side av midtgangen, der menn satt på den ene siden og kvinner på den andre. De tre første benkene var reservert byens øvrighet og deres kvinner, mens menigheten kunne kjøpe seg faste plasser på de øvrige 17 benkeradene. De aller rikeste kunne i tillegg betale adskillig mer for retten til å oppføre private veggstoler, såkalte pulpiturer. Trolig fantes dette allerede før brannen i 1651, iallfall kom den første lukkede veggstolen opp allerede to år etter brannen, og det ble stadig flere utover 1600-tallet. I disse kunne mann og kone sitte sammen, noe som for første gang brøt med det urgamle kjønnsskillet i kirkene.

En del av stolene ble gjenoppført etter brannen i 1681, men det var først etter brannen i 1708 at det ble virkelig fart i utbyggingen. Denne måten å avsondre seg fra den gemene hop ble meget populær blant byens aspirerende overklasse, og kirken fant raskt ut at den kunne tjene gode penger på fenomenet. Opprinnelig betalte man kun for retten til å oppføre stolen, men etterhvert tok kirken stadig mer også for årlig leie. I [[1715]] hadde kirken allerede 22 stoler, og etterhvert som kirken fikk bedre økonomi, bygget den selv ut stoler og solgte til høystbydende. Dette ga også pulpiturene et mer enhetlig utseende. Omfanget var så stort at veggene i skipet var til slutt helt dekket av pulpiturer – tre etasjer på nordsiden og to på sørsiden.

Stiftamtmann von Ahlen bygget den prektigste av alle pulpiturene på den fornemste plassen i kirken, på østveggen i skipet rett i mot prekestolen. Han fikk den dekorert med skjold, krone og riksløver, og den hadde personlig inngang gjennom kirkemuren direkte fra kirkegården i hjørnet mellom kor og skip. Den gjenmurte døren vises ennå i veggen. Von Ahlens stol ble kjent som kongestolen og ble kjøpt tilbake av kirken i 1729 og brukt som fast stol for stiftamtmannen.

Etter hvert skulle murene bli gjennomhullet av flere slike personlige innganger, og sårene etter disse er klart synlige i dag. Pulpiturene ble skrotet og inngangene gjenmurt under restaureringen på 1880-tallet.  Da man i mellomkrigstiden angret på interiørinngrepene, klarte man å gjenfinne kongestolen og prekestolen, og det forelå planer om å rekonstruere interiøret fra før 1880. Imidlertid ble kun prekestolen satt inn igjen under restaureringen i 1950-årene, og pulpiturene kom aldri opp igjen.

Fram til 1926 ble kongestolen og en annen veggstol brukt som lysthus av fabrikkeier [[Bernhard Brænne]] på hans gård på Munkaunet. De ble da demontert og sendt til [[Trøndelag Folkemuseum]] på [[Sverresborg i Trondheim|Sverresborg]], der de senere ikke er gjenfunnet.

===Orgel===
====Tidligere orgler====
[[Fil:vfk_interior.jpg|thumb|right|Interiøret ble kraftig forenklet under restaureringen, men prekestolen og maleriet over korbuen er på plass igjen. Her klargjøres for ny restaurering, november 2006]]
[[Fil:brosteinsalteret.jpg|thumb|right|Brosteinsalteret brukes av Kirkens Bymisjon]]
[[Fil:vfk_caritas_spes.jpg|thumb|right|Kardinaldydene Caritas (kjærlighet) og Spes (håp) flankerer inngangen fra tårnhallen til skipet]]
Kirken fikk allerede i 1628 låne et orgelpositiv fra Domkirken og ble dermed en av de første kirkene i Norge med orgel. Dette var på denne tiden forbeholdt de aller rikeste kirkene.<ref>Brodahl, Joh. E.: Trondhjems kultur, Trondheim 1937, s. 1.</ref> Orgelet gikk tapt i brannen 1651, men i 1659 donerte Kirsten Nielsdatter penger til et nytt orgel, men dette gikk tapt i brannen i 1681. Etter dette fikk man låne et lite orgelpositiv, før J. A. Rosendahl fikk kontrakt på byggingen av et nytt orgelgalleri og 24-stemmers orgel. Imidlertid brant kirken på nytt i 1707, før han var kommet i gang, så han ble heller satt til å lage nytt tak over den utbrente kirkeruinen. Først i 1736 fikk kirken et lite orgelpositiv fra [[Gdańsk#Danzig|Danzig]], donert av N. H. Nissen. Instrumentet var neppe spesielt stort siden det fikk plass klemt inne mellom pulpiturene på det nye vestgalleriet i skipet. Orgelet, «hvis skurrende lyd var til forvirrelse for menigheten», innbragte kun 53 [[riksdaler]] da det ble solgt i 1771 og endte i For kirke i [[Nord-Trøndelag]].

====Busch-orgelet====
Behovet for et virkelig orgel var hele tiden til stede, noe den rike kjøpmann Thomas Angell tilgodeså med et symbolsk bidrag på 2-300 rdr i sitt testamente i 1762. Stiftelsen som forvaltet hans etterlatte formue donerte likevel hele beløpet på 1900 rdr, som var billigste anbud på nytt orgel fra orgelbyggeren G. H. Gloger. Han oppfylte imidlertid ikke kontrakten, så man måtte heller skaffe et orgel fra Johan Daniel Busch fra [[Itzehoe]] i [[Holstein]] for 2500 rdr. Det 28-stemmers orgelet hadde 1681 piper, litt mindre enn det bevarte [[Wagnerorgelet i Nidarosdomen]], og hadde en forseggjort barokkfasade som fortsatt er bevart. Orgelet hadde imidlertid så mange feil og mangler at den nye organisten nektet ta det i bruk før det var holdt en offisiell befaring og feilene utbedret. Gloger var igjen billigst, men stakk av fra byen etter å ha mottatt et forskudd på 200 rdr. Ytterligere 500 rdr var påkrevet for å få en orgelekspert fra København for de nødvendige utbedringene. Orgelet holdt seg da bra lenge, men ble til slutt skrotet i 1922 til fordel for et helt nytt orgel. Barokkfasaden fra Busch-orgelet er likevel bevart som fasade for det nye orgelet.

====Sauer-orgelet====
Dagens orgel stod ferdig i 1922 og ble bygget i [[Frankfurt an der Oder]] av W. Sauer, et av Europas mest velrenommerte orgelfirmaer. Det er svært få større instrumenter tilbake i Norge av denne typen. Orgelet har 47 stemmer og tre transmisjoner, fordelt på tre manualer og pedal. Disposisjonen var preget av fransk romantisk/symfonisk orgelstil, med en varm og fyldig grunntone. Men orgelet ble delvis ombygd i 1971 for å få en lysere klang. Den gamle spillepulten som var pneumatisk koblet mot pipeverket, ble samtidig erstattet av en ny elektrisk forbundet pult, plassert helt framme ved gallerikanten. Orgelet er i dag svært nedslitt, men en større ombygging i 2007 vil tilbakeføre orgelet til den tilstanden det hadde da det var nytt.<ref>[http://www.hf.ntnu.no/mus/org/vf/vf-n.htm NTNU Institutt for Musikk] {{Wayback|url=http://www.hf.ntnu.no/mus/org/vf/vf-n.htm |date=20050308132823 }}</ref>

===Prekestol===
Den nåværende prekestolen ble laget i 1771. Bekroningen over prekestolen kommer fra domkirkens prekestol og er fra [[1738]].<ref>Danbolt, Gunnar, ''Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument'', Oslo 1997</ref> Prekestolen i Vår Frue kirke ble i sin helhet skrotet under restaureringen på 1880-tallet, men ble senere gjenfunnet som lysthus i en privat hage og kom på plass igjen under tilbakeføringen og restaureringen på 1950-tallet.

===Brosteinsalteret===
Brosteinsalteret er tegnet av arkitekt [[Bodvar Schjelderup]]. Alteret er plassert under orgelgalleriet bak i kirken og benyttes av Kirkens Bymisjon. Foran alteret ligger et kors formet av brostein.

===Kalvariegruppen===
Kalvariegruppen i korbuen forestiller Jesus på korset, flankert av jomfru Maria og [[johannes Døperen|døperen Johannes]]. Figurene er trolig laget av Erik Kolstrup i 1730-årene og ble restaurert i 2006.

===Veggmaleriet over korbuen===
Veggmaleriet over korbuen viser scener fra Jesu lidelse – korsbæringen, oppstandelsen, og i midtfeltet Jesus som viser seg for [[Maria Magdalena]]. Maleriet er utført av Simon Hoff ca. 1774.<ref>[http://vaarfrue.kirken.trondheim.no/index.php?c=28&kat=Kirka&&p=6 Vår Frue kirkes nettsider.] {{Wayback|url=http://vaarfrue.kirken.trondheim.no/index.php?c=28&kat=Kirka&&p=6 |date=20070927015444 }}</ref> Det ble renset for skitt og gammel ferniss i 2006.

===Kvinnefigurene i tårnhallen===
Den store åpningen mellom tårnhallen og skipet ble i 1906 dekket med en vegg i [[historisme|nyrokokko]], flankert av to legemsstore og uvanlig yppige kvinnefigurer, som representerer dydene Caritas (kjærligheten) og Spes (håpet), som forøvrig også er representert på altertavlen i en noe mindre skjødesløs påkledning. Figurene er laget av en begavet, men ukjent kunstner på slutten av 1700-tallet, og var opprinnelig plassert ved [[Thomas Angell]]s gravmonument i Nidarosdomen.<ref>Nissen, Harald: Angellslektens gravkrypt, NDR forlag 2001, s. 15.</ref>