Redigerer Terra Nova-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Ekspedisjonen til Sydpolen ===
[[Fil:TerraNova2-no.png|thumb|Kart som viser rutene Scott (blå) og Amundsen (grønn) fulgte til polpunktet. Scott nådde polpunktet først den [[17. januar]] [[1912]], 34 dager etter Amundsen.]]
Den 13. september 1911 bekjentgjorde Scott sine planer for ferden mot Sydpolen. Scotts ekspedisjonsteam besto av 32 menn, to motorsleder, 17 ponnier og 33 hunder. 16 menn skulle begynne reisen over Rossbarrieren med hjelp av motorsledene, ponniene og hundene til [[Beardmorebreen]], hvor hundene skulle returnere og ponniene brukes til proviant. Deretter skulle tolv menn i tre grupper fortsette oppover breen og dra sledene selv. Bare én av disse gruppene skulle fortsette frem til Sydpolen, de andre skulle være støttegrupper og sendes tilbake ved spesifiserte breddegrader. Scott ville avgjøre sammensetningen av sydpolgruppen underveis.<ref>Preston, s. 158–159</ref>

Motorgruppen (Lt. Evans, Day, Lashly og Hooper) startet fra Cape Evans 24. oktober med to motordrevne sleder, og skulle trekke forsyninger til {{Nowrap|80° 30'S}} og vente på de andre der. Innen 1. november hadde begge motorsledene brutt sammen, den siste etter 94 km.<ref name="Fiennes_269">Fiennes, s. 269 Evans noted that ''before the final breakdown the motors advanced the necessaries for the Southern journey 51'' [nautical] ''miles over rough, slippery and crevassed ice''</ref> Mennene måtte selv trekke 336 kg med forsyninger de resterende 240 km til avtalt plassering, og nådde frem to uker etter planen.<ref>Preston. s. 163–165</ref> Den neste gruppen, som hadde startet fra Cape Evans 1. november, tok dem ikke igjen før 21. november.<ref>Huxley, L (red.), vol. I, s. 470</ref>

Day og Hooper returnerte til basen 24. november med en rapport til Simpson, som da hadde ansvaret på Cape Evans. Det var meningen at hundene også skulle returnert, men på grunn av det langsomme tempoet besluttet Scott å ta dem med videre.<ref>Fiennes, s. 275</ref> Den 4. desember slo ekspedisjonen leir nær Gateway (passasjen mellom Rossbarrieren og Beardmorebreen) og en snøstorm tvang mannskapet til å bli værende i leiren frem til 9. desember, og å forsyne seg av rasjoner ment for bre-etappen.<ref>Preston, s. 167–168</ref> Da snøstormen løyet, ble de resterende ponniene skutt; de var svært utmattet og kunne ikke lengre trekke. Den 11. desember returnerte Meares og Gerov med hundene til basen. Med seg hadde de en melding om at «ting ikke er så rosenrøde som de kunne ha vært, men vi holder motet oppe og håper lykken snur.»<ref>"things were not as rosy as they might be, but we keep our spirits up and say the luck must turn.", Huxley, L (red.), vol. I, s. 496</ref>

De resterende tolv mennene besteg Beardmore, og 20. desember la de igjen et depot øverst på breen. Det var fortsatt ingen avklaring fra Scott om hvem som skulle være med i sydpolgruppen. Den 22. desember, ved {{Nowrap|85° 20'S}}, sendte Scott tilbake Atkinson, Cherry-Garrard, Wright og Keohane som første støttegruppe.<ref>Crane, s. 530</ref> Scott ga Atkinson muntlig ordre om at hundene skulle sendes ut for å assistere polfarerne på returreisen.<ref Name="CG439">Cherry-Garrard, s. 439</ref>

De to siste gruppene fortsatte sørover under bedrede forhold som gjorde at de maktet å ta igjen noe av tiden de tape på Rossbarrieren. Innen 30. desember var de à jour med Shackletons tidsplan fra 1908–09.<ref>Crane, s. 534</ref> Den 3. januar 1912, ved {{Nowrap|87° 32'S}}, avgjorde Scott sydpolgruppens sammensetning – fem mann (Scott, Wilson, Oates, Bowers og Edgar Evans) skulle fortsette, mens Lt. Evans, Lashly og Crean skulle returnere som den siste støttegruppen.<ref>Wilson og Atkinson hadde før dette uttrykt at Lashly ville være et bedre valg enn Evans for sydpolgruppen. Preston, s. 177</ref> Beslutningen om å ta fem mann frem involverte nye beregninger av last og rasjoner, siden alt hittil hadde vært basert på grupper på fire mann.<ref>Crane, s. 536</ref>

Under støttegruppens returreise ble Evans alvorlig syk av [[skjørbuk]]. Etter ''Ett-tonns-depotet'' kunne han ikke gå videre, og kameratene trakk han på sleden hans til et punkt 56 km sør for Hut Point.<ref Name="Lashly_diary">Lashlys dagbok sitert i Cherry-Garrard, s. 442–462</ref> Den 18. februar gikk Crean alene for å nå Hut Point, og der støtte han på Atkinson og Gerov som forberedte en hundespanntur med forsyninger til ''Ett-tonns-depotet''. En redningsgruppe ble dannet, og Evans ble brakt til Hut Point 22. februar, såvidt i live.<ref>Preston, s. 206–208</ref> Lashly og Crean ble begge senere tildelt [[Albertmedaljen for livredning|Albert Medal for Lifesaving]] for innsatsen under redningsaksjonen.<ref>Huxley, E, s. 275 og s. 278</ref>

Sydpolgruppen fortsatte mot målet og passerte Shackletons vendepunkt {{Nowrap|(88° 23'S)}} den 9. januar. Syv dager senere, om lag 25 km fra målet, oppdaget de Amundsens svarte flagg og innså at nordmannen hadde kommet dem i forkjøpet. De nådde polpunktet [[17. januar]] [[1912]], og fant at Amundsen hadde vært der [[14. desember]] [[1911]]. Han hadde satt igjen et telt, noen forsyninger, og et brev til [[Haakon VII|kong Haakon]] i [[Norge]], som han høflig ba Scott om å levere.<ref Name="H529">Huxley, L. (red.), vol. I, s. 529–545</ref>
[[Fil:Robert F. Scott at Polheim.JPG|thumb|alt=Fire skikkelser i tunge klær står nær et spisst telt med et lite, firkantet flagg. Den omkringliggende bakken er islagt. Ski og staver er vist til venstre.|Scott og hans menn på Amundsens base, [[Polheim]] på Sydpolen. Fra venstre: Scott, Bowers, Wilson, og PO Evans. Bildet er tatt av Lawrence Oates.]]

Scott skrev i sin dagbok: «Sydpolen. Ja, men under helt andre omstendigheter enn forventet... Gode Gud! Dette er et fryktelig sted og forferdelig nok for oss som har slitt for å komme hit uten å få gleden av å være de første.»<ref>:"The Pole. Yes, but under very different circumstances from those expected ... Great God! This is an awful place and terrible enough for us to have laboured to it without the reward of priority."</ref> Han konkluderte med oppføringen: «Nå gjenstår en desperat kamp [for å få nyhetene gjennom først]. Jeg undrer meg på om vi kan makte det.»<ref>"Now for a desperate struggle [to get the news through first]. I wonder if we can do it.", Huxley, L. (red.), vol. I, s. 545. Ordene «for å få nyhetene gjennom først» ble utelatt fra Scotts publiserte dagbok. Huntford, s. 481</ref>

Etter å ha bekreftet posisjonen og plantet det britiske flagget, vendte Scotts gruppe hjemover neste dag. I løpet av de neste tre ukene hadde de god fremdrift, og Scotts dagbok gjengir flere «gode dagsmarsjer».<ref Name="H547">Huxley, L. (red.), vol. I, s. 547–562</ref> Likevel begynte Scott å bekymre seg for mennenes fysiske tilstand, og særlig for Edgar Evans, som led av alvorlige frostskader og som Scott beskrev som «en god del nedkjørt».<ref Name="Crane547">Crane, s. 547–552</ref> Tilstanden for Oates' føtter ble en økende bekymring ettersom gruppen nærmet seg toppen av Beardmorebreen og gjorde seg klare for nedstigningen til Rossbarrieren.<ref Name="H547" /> 

Den 7. februar startet de sin nedstigning, men fant denne hardere enn forventet og hadde vanskeligheter med å finne igjen depotene. Til tross for dette beordret Scott en halv dags «geologisering», og 14 kg med prøver ble lagt til sledene.<ref Name="Crane547" /> Edgar Evans' helse ble nå raskt svekket; en skade i hånden ville ikke gro, han var alvorlig frostskadet, og hadde antagelig også skadet hodet etter flere fall på isen. «Hans vanlige selvsikkerhet er fullstendig borte»,<ref>"He is absolutely changed from his normal self-reliant self"</ref> skrev Scott.<ref Name="Crane547" /> Alle led av underernæring, men som den kraftigst bygde påvirket det Evans mest. Nær bunnen av breen kollapset han og døde 17. februar.<ref Name="Crane547" />

På etappen tilbake over Rossbarrieren ble de fire overlevende utsatt for noen av de mest ekstreme værforhold som noensinne er registrert i denne regionen.<ref>Solomon, s. 292–294</ref> Været, og den vanskelige snøflaten («som å trekke slede over ørkensand» – Scott, 19. februar)<ref>Huxley, L. (red.), vol. I, s. 575</ref> bremset dem kraftig, i likhet med Oates' stadig dårligere fot. Scott håpet på en endring i været, men februar gikk mot slutten og temperaturen falt ytterligere.<ref>Preston, s. 199</ref> Den 2. mars kom de fram til depotet midt på Rossbarrieren, men det viste seg at oljelageret var kraftig redusert på grunn av fordamping: «Selv med de mest rigide sparetiltak kan dette knapt føre oss til neste depot ... 115 km unna.»<ref name="H583">Huxley, L. (red.), vol. I, s. 583–595</ref> Det samme hadde skjedd ved neste depot som de fant 9. mars, og det var fortsatt ingen tegn til «hundene som ville ha vært vår frelse.»<ref Name="H583" /> 

Dagsmarsjene var nå redusert til mindre enn 8 km, og de led av desperat mangel på mat og [[drivstoff]]. På eller rundt 17. mars gikk Oates, åpenbart tilregnelig, ut av teltet, og sa ifølge Scott: «Jeg skal bare utenfor, og jeg kan komme til å bli der en stund.»<ref name="H583" /> Dette offeret var imidlertid ikke nok til å redde de andre. Scott, Wilson og Bowers ble sittende værfaste på et punkt 18 km sør for ''Ett-tonns-depotet'', etter å ha blitt stoppet av en voldsom snøstorm 20. mars. Til tross for daglige forsøk på å komme videre, klarte de det ikke. Scotts siste dagboknotat, datert [[29. mars]] [[1912]], den antatte datoen for deres død, avslutter med disse ordene:

<blockquote>«Hver dag har vi vært klare til å komme oss videre til vårt neste depot 18 km unna, men utenfor teltdøren er det fortsatt et hvirvlende hvitt kaos. Jeg tror ikke vi kan håpe på noen bedring nå. Vi skal kjempe til siste slutt, men vi blir svakere, selvfølgelig, og det kan ikke være lenge til slutten nå. Det er synd, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer. R. Scott. For Guds skyld, ta vare på våre folk.»<ref>Every day we have been ready to start for our depot 11 miles away, but outside the door of the tent it remains a scene of whirling drift. I do not think we can hope for any better things now. We shall stick it out to the end, but we are getting weaker, of course, and the end cannot be far. It seems a pity but I do not think I can write more. R. Scott. For God's sake look after our people.</ref><ref Name="H583" /></blockquote>