Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

== Næringsveier og -utvikling i sameland ==
[[Fil:Reindeer milking.jpg|mini|Melking av rein i Mutkavarre, Vest-Finnmark før 1900. Kvinnen som melker er enaresame med navn Marit, datter av Hendo-Antis. Mannen som holder reinen er en [[Kvener|kven]] fra Sør-Varanger. {{byline| Ellisif Rannveig Wessel}}]]

Storsamfunnets interessen for nordområdene økte i løpet av 1800-tallet. På kysten økte produksjonen av [[tørrfisk]], [[klippfisk]] og [[sild]] for eksport. Mange steder, som i [[Kåfjord (Alta)|Kåfjord i Alta]], i [[Kiruna]] og i [[Kirkenes]] ble det igangsatt bergverk som førte til stor tilstrømning av folk og en tilstrømning av penger. Det var stor befolkningsvekst og mange nybrottsmenn slo seg ned der samene før var enerådende. Den allsidige samiske leveformen, som tidligere hadde vært mer fleksibel og tilpasningsdyktig enn nabofolkenes, kom i bakgrunnen. Samene hadde mindre overskudd å handle med, og deres varer var ikke så etterspurte som før. Samiske bygder fremsto derfor utover 1800-tallet og fremover som de fattigste og mest tilbakeliggende. Storsamfunnets pengeøkonomi fremsto derimot som mer fremtidsrettet og velstående. Reindriftskulturen led også under grensedragningene mellom landene. Grensen mot [[Russland]] ble stengt i 1826, og senere ble også grensene mot Finland stengt. Gamle trekkveier for reinen ble forbutt å passere og sesongbeiter ble sperret.

=== Endring av svenske skogssaers næringer ===
Skogsamene som før drev med fangst og jakt hadde gått over til reindrift ut på 1800-tallet. Det er beskrevet av [[Petrus Læstadius]] (1802–1841) som i 1827 begynte sin virksomhet som misjonær i [[Pite lappmark]]. I sin journal gir han et detaljert bilde av hvordan skogsamenes arbeidsår forløp. Vinteren tilbrakte de i kystlandet, men i begynnelsen av mai dro de opp til sine respektive skatteland. Reinen fikk da gå fritt fram til midtsommer, og i den tiden viet samene seg til jakt og fiske. Da myggen begynte å bli et problem, samlet de etter reinsdyrene sammen og sørget for at et bål ga røk for å holde myggen unna dam. En gang om dagen ble simlene melket, mest osteproduksjon. Da den verste myggplaggen var over, fikk reinen igjen gå fritt og samene vie seg til jakt og fiske. Rundt [[Mikkelsmess]]e, i begynnelsen av oktober, begynte brunsttiden og da søkte folk igjen opp reinsdyrene sine. Når vinteren kom flyttet både folk og rein ned til kystlandet, hvor de i likhet med fjellsamene bodde i kåter av vadmel. Læstadius sier at skogsamene levde et godt liv i nærheten av sine kåter, i motsetning til fjellsamene som måtte fryse i fjellet. Skogsamene hadde et variert kosthold med fersk fisk, fjærfe, melk, ost og bær, mens fjellsamene sjelden spiste annet enn reinsdyrkjøtt.<ref>{{kilde bok |tittel=Journal av Petrus Læstadius för första året av hans tjänstgöring såsom missionär i Lappmarken | forfatter = Læstadius, Petrus |år=1836 | sted = Stockholm | url = https://runeberg.org/lpjour/ | språk = svensk }}</ref>

=== Fortregning av svenske reinsamer === 
Storhetsiden for rennomadisme i Sverige oppstod på 1700-tallet. Samene var da de domerende i utveksling av varer og ressursutnyttelse i Lappland. De var både tilknyttetdet det svenske handelssystemet på kysten av Bottenviken og det norske systemet via norskekysten. På denne måten drev de mellomhandel mellomd de to nsasjonale systemene. I tillegg stod de bak en omfattende lokal handel i Lappland med egne produkter og innkjøpte varer. Det samiske samfunnet var over tid blitt underordnet sentralmakten i Sverige via økende kolonisering. Gradvis ble samenes stilling endret fra 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet. Den samiske befolkningen var redusert og stadig færre drev med reindrift eller annen tradisjonell samisk næring. Handelen i Norge var også helt avsluttet. Reinsdyrnærings dominerende posisjonen i Lappland var overtatt av svenske nybyggere som slo seg ned som jordbrukere og langs kysten av Bottenviken hadde befolkningen tredoblet seg fra 1750 til 1850. En annen utvikling var at det oppstod industri i form av tømmerdrift, gruvedrift og vannkraftutbygging.<ref name=Kvist>{{Kilde bok  | forfatter=Kvist, Roger  | utgivelsesår=1989 | tittel=Rennomadismens dilema – Det rennomadiska samhällets förändring i Tuorpon och Sirkas 1760—1860 (Filosofisk doktorsexamen) | utgivelsessted=Umeå  | forlag= | språk=Svensk | side= 9 og 50–53| issn=0280-5529 | url=https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:793446/FULLTEXT01.pdf }}</ref>

Samene måtte akseptere at nybyggere slo seg ned på deres tradisjonelle lappskattland og konflikter oppstod. Spesielt var det uenigheter vedrørende fiskeretter som kom opp for heredsrettene, ved at nybyggere tok seg til rette ved samenes fiskeplasser. Nybyggere anklaget på sin side samene for å la reinflokkene rive ned hesjer og gjerder. Myndighetene forandret syn på samiske rettigheter til land utover på 1800-tallet, med den konsekvens at de stadig oftere tapte i tvister med nybyggere.<ref name=BJ/> Samene gikk også selv over til en bofast livsform som jordbrukere på 1800-tallet. <ref name=Kvist/>

=== Samiske kombinasjonsnæringer i Finnmark ===
[[Fil:Sjøsamisk Mann Finnmark Norge Ivar Samuelsen 1884 av Bonaparte.jpg|mini|Sjøsamiske Ivar Samuelsen fra Finnmark i 1884. {{byline|Roland Bonaparte}}]]

På begynnelsen av 1800-tallet var det fiske og husdyrhold de mest utbredte næringskombinasjonen blant folk i Finnmark, og samene var mest involvert i flere forskjellige kombinasjoner. For øvrig var denne kombinasjonen den vanligste langs kysten av hele Norge. Samene var de som var mest involvert i flere forskjellige næringskombinasjoner. Noen samer drev med kombinasjonene fiske–reindrift eller fiske–jordbruk–reindrift. I 1870 er det fortsatt folk i kyststrøkene som holder rein for transportformål.{{sfn|Berg|2003|p=86–89}}

I løpet av 1800-tallet gikk utviklingen mot at husholdninger som drev med kombinasjonsnæringer ble færre, og at folk heller gikk over til jordbruk som eneste næring. Allikevel var kombinasjonsbruk det vanligste frem til rundt 1860, selv om embetsmenn og forkjempere for jordbruk var skeptiske. Spesielt var det utover på siste halvdel av 1800-tallet kritikk av jordbrukerne for at de ikke hadde nok vinterfôr til dyrene. Imidlertid brukte folk å spe på med tang, tare og fiskeavfall i dyrefôret. Samene drev utmarksslått mens de også brukte tiden på fiske og plukket multer, samt vedhugst. Fisken saltet de, mens fiskeavfallet ble samlet sammen og oppbevart til vinterfôr til buskapen. På vinteren brukte de utmarkene til å jakt og fiske. En grunn til samenes lave interesse for oppdyrking av jorden, kan ha vært [[pomorhandel|pomorene]] som de uansett fikk kjøpe mel hos. De kjøpte gjerne så mye av deres billige korn, at de kunne bruke det som fôr til dyrene.{{sfn|Berg|2003|p=86–89}} Kornet betalte samene med fisk og pelsvarer.{{sfn|Berg|2003|p=99–101}} For sjøsamene var dermed slåttonn ikke den mest fornuftige tidsbruken, det kunne være mer innbringende å fiske om sommeren og heller kjøpe mel til dyrene. Dette kan også være en forklaring på at sjøsamene foretrakk et liv med sesongvise forflytninger med husdyrene og fiske i fjordstrøkene. Når det gjelder jordbruk tok en utover på siste halvdel av 1800-tallet til å dyrke poteter.{{sfn|Berg|2003|p=86–89}}

Et problem for reinsamer fra både Norge, Sverige og Finland var økt jordbruk i innlandsområdene og fjelldaler, slik at flytterutene ble forhindret. Om norske eller samiske småbrukere nektet reinflokkene å passere over sine marker, ble reinsamene henvist til mer vanskelige områder med for eksempel elvestryk eller farlig terreng. I verste fall hendte det at rasende nordmenn overfalt reinsamer fra Sverige.{{sfn|Berg|2003|p=94}}

Fremdeles rundt 1900 var mangesysleri det vanligste blant samene. Den sjøsamiske næringstilpassingen med sesongflyttinger med husdyr var fortsatt intakt rundt 1900. Husholdningene flyttet typisk et par ganger i året mellom steder der de eide jord og boplasser. Myndighetene var imidlertid skeptisk til denne praksisen, da de mente at det var lite rasjonelt. Imidlertid var bildet sammensatt. Fylkesagronomen i Finnmark hevdet av nordmennene var uskikket til å drive jordbruk i deler av landsdelen. Årsaken var at han mente å kunne påvise at nordmennenes driftsmåte krevde mer landareal enn samenes praksis. En årsak var samenes bruk av flere forskjellige typer fôr til husdyrene. Nordmenn benyttet bare høy, mens sjøsamene brukte både fiskeavfall, tang og tare, dvergbjørk og lyng. Samene i innlandet spedde på med reinlav.{{sfn|Berg|2003|p=108–109}}

=== Utviklingen i fiskeriene ===
[[Fil:Sjøsamer på fiske fra robåter i Lerresfjord i Finnmark - Norsk folkemuseum - NF.15006-146 (cropped).jpg|mini|Sjøsamer på fiske i Lerresfjord i Finnmark. {{byline|Sophus Tromholt}}]]

Myndighetene i Norge var opptatt av at effektiviteten i fiskerinæringen skulle økes. Et intensiv myndighetene brukte var overgang til større båter. Stortinget bevilget derfor et lånefond for fiskere i Finnmark. I perioden 1905–15 ble det deretter gitt hjelp til anskaffelse eller modernisering av rundt 120 båter i fylket. Ordningen var det kystens befolkning som nøt godt av, mens det i de samiske fjordbotnene var få som skaffet seg moderne fiskebåter. Årsaken til at moderniseringen gikk lettere for kystfolket var at de var tilknyttet en lokal handelsmann som mottok fisk og som solgte varer i retur. Handelsmannen hadde derfor en egeninteresse i å hjelpe sine klienter med penger for å skaffe seg bedre og mer effektive båter, da ville også hans fortjeneste på sikt øke.{{sfn|Berg|2003|p=105–107}}

Samene inne i fjordene stod friere i forhold til disse handelsmennene, blant annet fordi de russiske pomorene var viktigere kontakter. Ulempen ble dermed at de gikk glipp av denne mulige finansielle hjelpen. For sjøsamene ble konkurranseforholdene vanskeligere utover på 1900-tallet, når de fremdeles drev fiske med små båter uten motor. Etter som utviklingen gikk mot større fangster gikk det dårligere for sjøsamene med omsetningen av fisk til russiske handelsmenn. Russerne med sine kuttere lå tidligere spredd i fjordene og mottok fisk, men når enkelte fiskere kunne tilby store kvanta fisk, foretrakk de heller å være i store havner som Hammerfest. Russerne fikk bedre utbytte av å ligge fast i en havn og motta store kvanta fra noen få selgere. Etter dette mistet de også interessen av å selge mel i små kvanta til sjøsamene.{{sfn|Berg|2003|p=105–107}}

Den viktige pomorhandelen for finnmarkingene gjorde det mulig «å fiske mel opp av havet.» Imidlertid ble de russiske kutteren færre fra 1914 og etter den russiske revolusjonen i 1917 ble pomorhandelen avviklet. Dermed var også en periode med nokså stor økonomisk uavhengighet for sjøsamene over. For sjøsamer som ikke greide å henge med i moderniseringen av fiskeflåten var avviklingen av pomorhandelen ifølge historikeren Bård Arve Berg (1951–) en katastrofe. Deres tradisjonelle næringstilpasning led sammenbrudd sammen med de russiske kjøpmennene. Samenes båter var små og tilpasset hjemmefiske, dermed ikke egnet til kystfiske vinterstid. Etterhvert ble nye brukstyper tatt i bruk på sjøsamenes tradisjonelle fiskefelter, men krav om reguleringer fra fjordfiskere ble bare i liten grad lyttet til. Sjøsamenes situasjon var derfor spesielt ille i 1920- og 30-årene. Med avviklingen av pomorhandelen ble det slutt på samenes mange hundre år gamle uavhengighet fra danske, norske og vest-europeiske handelssystemer. Fra 1917 ble deres økonomi helt avhengig av myndighetene i Norge og norske handelsmenn.{{sfn|Berg|2003|p=107–108}}

=== Reinnæringen i mellomkrigstiden ===
[[Fil:Reindeer, Jukkasjärvi, Lappland, Sweden (9964732885).jpg|mini|En reinsame med flokken, muligens i 1930-årene, i Jukkasjärvi, Lappland.]]

Etter første verdenskrig hadde dyktige reineiere store reinflokker og oppsparte midler. [[Samemøtet i 1917|Samenes landsmøtet i Trondheim i 1917]] hadde lagt frem en resolusjon der det stod at «fjorder og øer» i eldre reinbeitedistrikter, fremdeles måtte være tilgjengelig for reinnæringen. Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige som var gjeldende fra 1923, tok imidlertid ikke hensyn til gamle sedvane, og mange fjordområder og øyer ble stengt for svenske samer. Bestemmelser for når samene kunne passere grensen ble også i noen tilfeller endret. Svenske myndigheter holdt på sin side fast med lappekodisillens bestemmelser om fri ferdsel for reinnæringen, uavhengig av om samene var norske eller svenske. Resultatet for svenske reinsamer ble at de flyttet sørover i Sverige for å finne sommerbeiteland. I Nord-Sverige oppstod en mer ekstensiv reindrift med store flokker og ''kantvokting'', mens det i sør var en praksis med intensiv drift, altså kontinuerlig gjeting. Det oppstod utfordringer for den intensive driften, med problemer som ble forsøkt løst med «lappkomiteer» og «lapputredninger», helt opp til 1930-årene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=221–224}}

Reindriftsloven av 1933 ga sterkere regulering av reindriften i Finnmark. Blant annet ble også forholdet mellom reindrift og de fastboende regulert, og det ble det innført et kollektivt ansvar for skader som rein hadde gjort innenfor hvert reindistrikt. Meldeplikt ble innført for hvert distrikt, og om beitesituasjonen ikke var gunstig nok, kunne reineiere bli henvist til andre distrikter enn de meldte seg til. Forskjellen mellom lovene for reindrift i sør og nord ble likere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=224–228}}

Utover i mellomkrigstiden ble det bygget en del veier i Norge som kunne bli hindre for reindriften.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}} Veien ble også en mulighet som reinsamene raskt tok i bruk, slik at familiene kunne komme raskt frem under reinflyttingen. Det ble også mer vanlig med faste boliger, enten for deler av året eller hele. Variasjonene var uansett store. I Varanger kombinerte samene reindrift med store besetninger og gårdsdrift, gjerne også med laksefiske i fjordene. Telt og gamme var fortsatt i bruk mange steder.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=224–225}}

=== Østsamene etter den russiske revolusjon ===
I 1920 var det 1554 samer som hold til på Kolahalvøya, noe som utgjorde litt mer enn {{nowrap|8 %}} av befolkningen. Frem til 1933 økte den samiske befolkningen beskjedent, mens den russiske ble mangedoblet. Sovjetmyndighetene innså tidlig at utviklingen var problematisk for samene, og utnevnte Vasilii Alymov (1883–1938) til formann for den nordlige komite i 1927 og i 1930 ble han ombudsmann, med spesielt ansvar for samene. Det ble satt opp et stort sykehus, skole og veterinærinstitusjon for reinsdyr. Videre ble det opprettet studieplasser for ti samer i Leningrad. Den sentrale eksekutivkomiteen i Moskva hadde også en avdeling som tok seg av minoriteter i de nordlike områder, slik at disse ble støttet økonomisk, kulturelt og politisk. Samene var således ett av 29 slike folkeslag. Imidlertid frafalt sovjetmyndighetenes interesse for ikke-russiske foleslag utover i 1930-årene. Dermed ble organisasjoner som den nordlige komite lagt ned.{{sfn|Kent|2018|p=54–56}} Alymov ble arrestert under [[Den store terroren|utrenskningene]] som fulgte og senere skutt i 1938. Han ble anklaget for å planlegge opprettelsen av en egen, uavhengig samisk stat.{{sfn|Kent|2018|p=56–60}}

En rekke prominente samiske personer innenfor kultur og politikk på Kolahalvøya ble arrestert og forsvant i 1930-årene. Årsaken var at samene var motstandere av kollektivisering av reinsdyrdriften. Noen av de som ble internert, ble enten skutt eller sendt til én av de 30 interneringsleirene som ble opprettet på Kolahalvøya. Etter andre verdenskrig ble mange russiske samer som hadde vært soldater og blitt tatt til fange i Tyskland, Finland eller andre fiendtlige land, enten skutt eller straffeforfulgt etter at de vendte hjem.{{sfn|Kent|2018|p=56–60}}

Reinsamene på Kola hadde frem 1930-årene en sosial organisering, kalt ''syjjt'', med regler for fordeling av ressurser mellom flere familier. Disse tradisjonene ble avskaffet med kollektiviseringen ble innført. Reindriften ble da nasjonalisert og innlemmet i kollektivbrukene. Etterpå ble samene leid inn som gjetere. Urfolkene i den nye staten skulle være bofaste og ikke ha noe selvstyre. Samene ble derfor flyttet til sine sommerbosteder for der å bli bofaste.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=229–230}}