Redigerer Samisk historie i etterkrigstiden (avsnitt)

==== Rettigheter til land og vann i Norge ====
Rett til å råde over naturressurser bygger både på nasjonal norsk rett og folkerettslige regler og prinsipper. Indre deler av Finnmark,{{sfn|Eidheim|1999|p=39}} det vil for en stor del si Kautokeino, Karasjok og øvre deler av Tana,{{sfn|Eidheim|1999|p=41–43}} var frem til 1751 en del av det norsk-svenske fellesområdet, hvor begge statene krevde inn skatter av samene. Området står derfor i en historisk og rettslig særstilling. Området stod frem til 1751 under svensk juridiksjon, med rettsmøter hver vinter i samelandsbyene. Rettsprotokollene fra vintertingene viser at samene stod i en sterk posisjon og at de hadde eksklusive bruksrettigheter over alle naturressurser i området.{{sfn|Eidheim|1999|p=39}}

Samenes rettigheter til land og vann kan bygges på prinsipper og rettstradisjoner i norsk rett. Rettighetene vil i stor grad være lik norske bønders eiendomskrav og rett til å bruke for eksempel innmark, skog og beiteland.{{sfn|Eidheim|1999|p=40–41}} I diskusjonen om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark, har det tradisjonelle synet vært at staten er grunneier. Dette begrunnes blant annet med at staten har vært eier fra de eldste kjente historiske tider og at samene med sin nomadiske livsstil ikke hadde ervervet eiendomsrett. Siden 1970-årene har jurister forsøkt å tilbakevise disse oppfatningene. Det er påvist at frem til slutten av 1600-tallet ikke var noen klar oppfatning av kongelig eiendomsrett i Finnmark. I kyststrøkene i Finnmark var oppfatningen at grunnen ikke hadde noen eier, men at den som hadde behov for land kunne ta grunnen i bruk. Først på midten av 1700-tallet ser det ut til at embetsmennene anser at kongen har eiendomsrett til grunnen i Finnmark. Historisk mener en at det heller ikke er tilfelle at samene var nomader som flyttet tilfeldig omkring, men heller var «halvnomadiske», det vil si at de flyttet i et systematisk mønster etter årstiden og innenfor et begrenset området.{{sfn|Eidheim|1999|p=41–43}}

I juridisk forstand er det ikke snakk om at indre deler av Finnmark skal opprettes som noe autonomt område for samer, der offentlige myndighetene delvis ikke bestemmer. Det er derimot talte om ''privatrettslig eiendomsrett'' for samer, på samme måte som norske bønder eier grunnen. Heller ikke er det snakk om at samer skal få utvidet sine rettigheter, men at en skal fastslå og respektere rettigheter de fra tidligere tider har krav på.{{sfn|Eidheim|1999|p=58–59}}