Redigerer Richard Wagner (avsnitt)

== Arven etter Wagner ==
=== Wagners betydning for senere musikk ===
[[Fil:Gustav Mahler 1909.jpg|miniatyr|venstre|[[Gustav Mahler]] (1909).|246x246px]]
Wagners senere musikalske stil introduserte nye ideer innen harmoni, melodisk prosess ([[ledemotiv]]) og operastruktur. Spesielt fra ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]'' og utover, utforsket han grensene for det tradisjonelle tonesystemet, som ga tonearter og akkorder deres identitet, og viste veien til atonalitet på 1900-tallet. Noen musikkhistorikere daterer begynnelsen av moderne klassisk musikk til de første tonene til ''Tristan'', som inkluderer den såkalte [[Tristan-akkorden]].<ref>Deathridge, John (2008). ''Wagner Beyond Good and Evil''. Berkeley: University of California Press. s. 114. ISBN <bdi>978-0-520-25453-4</bdi>.</ref><ref>Magee, Bryan (2000). ''Wagner and Philosophy''. London: Allen Lane. s. 208-209. ISBN <bdi>978-0-7139-9480-3</bdi>.</ref>

Wagner inspirerte stor hengivenhet. I en lang periode var mange komponister tilbøyelige til å innrette seg for eller mot Wagners musikk. [[Anton Bruckner]] og [[Hugo Wolf]] stod i stor gjeld til ham, det samme gjorde [[César Franck]], [[Henri Duparc]], [[Ernest Chausson]], [[Jules Massenet]], [[Richard Strauss]], [[Alexander von Zemlinsky]], [[Hans Pfitzner]] og mange andre.<ref>Grey, Thomas S., ed. (2008). ''The Cambridge Companion to Wagner''. Cambridge: Cambridge University Press. s. 222-229, 231-232. ISBN <bdi>978-0-521-64439-6</bdi>.</ref> [[Gustav Mahler]] var viet til Wagner og hans musikk; allerede 15 år gammel, oppsøkte han ham under hans besøk i [[Wien]] i 1875,<ref>de La Grange, Henri-Louis (1973). ''Mahler: Volume One''. London: Victor Gollancz. s. 43-44. ISBN <bdi>978-0-575-01672-9</bdi>.</ref> han ble senere en kjent Wagner-dirigent,<ref>{{Kilde bok|tittel=The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.)|etternavn=Millington|fornavn=Barry|utgiver=Thames and Hudson Ltd.|år=2001|isbn=978-0-50-028274-8|utgivelsessted=London|side=371}}</ref> og komposisjonene hans blir av [[Richard Taruskin]] sett på som en utvidelse av Wagners "maksimering" av "det temporære og klanglige" i musikken til symfoniens verden.<ref>Taruskin, Richard (2009). ''Music in the Early Twentieth Century''. Oxford: Oxford University Press. s. 5-8. ISBN <bdi>978-0-691-10290-0</bdi>.</ref> De harmoniske revolusjonene til [[Claude Debussy]] og [[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]] (begge hvis samlede verk inneholder eksempler på tonal og [[Atonal musikk|atonal]] modernisme) har ofte blitt sporet tilbake til ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan]]'' og ''[[Parsifal (opera)|Parsifal]]''.<ref name=":4" /><ref>Grey, Thomas S., ed. (2008). ''The Cambridge Companion to Wagner''. Cambridge: Cambridge University Press. s. 228-229. ISBN <bdi>978-0-521-64439-6</bdi>.</ref> Den italienske formen for operatisk realisme, kjent som [[verismo]], skyldte mye til det wagnerske konseptet om musikalsk form.<ref>Grey, Thomas S., ed. (2008). ''The Cambridge Companion to Wagner''. Cambridge: Cambridge University Press. s. 226. ISBN <bdi>978-0-521-64439-6</bdi>.</ref>

Wagner ga et stort bidrag til prinsippene og praksisen for [[Orkesterleder|dirigering]]. Hans essay ''"Om dirigering"'' (1869)<ref>Wagner, Richard (1995a). ''Art and Politics''. '''4'''. Lincoln (NE) and London: University of Nebraska Press. s. 289-364. ISBN <bdi>978-0-8032-9774-6</bdi>.</ref> avanserte [[Hector Berlioz]] sin teknikk for dirigering og hevdet at dirigeringen var et middel som et musikalsk verk kunne tolkes på nytt med, snarere enn bare en mekanisme for å oppnå orkestralt samspill. Han eksemplifiserte denne tilnærmingen i sin egen dirigering, som var betydelig mer fleksibel enn den disiplinerte tilnærmingen til [[Felix Mendelssohn]]; etter hans oppfatning rettferdiggjorde dette også praksiser som i dag ikke ville blitt akseptert, for eksempel omskriving av partiturer.<ref>Westrup, Jack (1980). "Conducting". In Sadie, Stanley (ed.). ''Grove Dictionary of Music and Musicians''. '''4'''. London: Macmillan Publishers. s. 645</ref> [[Wilhelm Furtwängler]] følte at Wagner og [[Hans von Bülow|Bülow]], gjennom deres fortolkende tilnærming, inspirerte en helt ny generasjon dirigenter (inkludert Furtwängler selv).<ref>von Westernhagen, Kurt (1980). "(Wilhelm) Richard Wagner". In Sadie, Stanley (ed.). ''Grove Dictionary of Music and Musicians''. '''20'''. London: Macmillan Publishers. s. 113</ref>

Blant dem som hevder inspirasjon fra Wagners musikk, er det tyske bandet [[Rammstein]],<ref>{{Kilde www|url=https://www.stern.de/kultur/musik/crossover-projekt-rammstein-meets-wagner-3075340.html|tittel=Rammstein meets Wagner|besøksdato=2021-10-30|språk=de|verk=stern.de}}</ref> [[Joey DeMaio]] fra bandet [[Manowar]] har beskrevet Wagner som "[[Heavy metal]]s far".<ref>Joe, Jeongwon (2010). "Why Wagner and Cinema? Tolkien was wrong". In Joe, Jeongwon; Gilman, Sander L. (eds.). ''Wagner and Cinema''. Bloomington: Indiana University Press. s. 23. ISBN <bdi>978-0-253-22163-6</bdi>.</ref> Den slovenske gruppen [[Laibach (band)|Laibach]] skapte 2009-suiten VolksWagner, ved å bruke materiale fra Wagners operaer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.laibach.org/project/volkswagner/|tittel=Laibach - Volkswagner|besøksdato=2021-10-30|språk=en-US|verk=Laibach}}</ref> Det har blitt hevdet at [[Phil Spector]]s [[Wall of Sound]]-innspillingsteknikk var sterkt påvirket av Wagner.<ref>Long, Michael (2008). ''Beautiful Monsters: Imagining the Classic in Musical Media''. Berkeley: University of California Press. s. 114. ISBN <bdi>978-0-520-25720-7</bdi>.</ref>

=== Wagners innflytelse på litteratur, filosofi og visuell kunst ===
[[Fil:Nietzsche1882.jpg|miniatyr|høyre|[[Friedrich Nietzsche]] (1882).|234x234px]]
Wagners innflytelse på litteratur og filosofi er betydelig. [[Friedrich Nietzsche]] var medlem av Wagners indre krets på begynnelsen av 1870-tallet, og hans første publiserte verk, ''Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik'' (''Tragediens fødsel)'', foreslo Wagners musikk som den [[Apollonisk og dionysisk|dionysiske]] "gjenfødelsen" av europeisk kultur i motsetning til den apollinske rasjonalistiske "dekadensen". Nietzsche brøt med Wagner etter den første [[Festspillene i Bayreuth|Bayreuth-festivalen]], og mente at Wagners siste fase representerte en overgivelse til kristne fromheter og en overgivelse til [[Det tyske keiserrike|det nye tyske keiserriket]]. Nietzsche uttrykte sin misnøye med den senere Wagner i "''Der Fall Wagner''" og ''"Nietzsche contra Wagner"''.<ref name=":3" />

Poetene [[Charles Baudelaire]], [[Stéphane Mallarmé]] og [[Paul Verlaine]] tilbad Wagner.<ref>{{Kilde bok|tittel=Aspects of Wagner|etternavn=Magee|fornavn=Bryan|utgiver=Oxford University Press|år=1988|isbn=978-0-19-284012-7|utgivelsessted=Oxford|sider=49-50}}</ref> På en liste over store kulturpersonligheter påvirket av Wagner inkluderer [[Bryan Magee]] [[D.H. Lawrence|D. H. Lawrence]], [[Aubrey Beardsley]], [[Romain Rolland]], [[Gérard de Nerval]], [[Pierre-Auguste Renoir]], [[Rainer Maria Rilke]] og flere andre.<ref>{{Kilde bok|tittel=Aspects of Wagner|etternavn=Magee|fornavn=Bryan|utgiver=Oxford University Press|år=1988|isbn=978-0-19-284012-7|utgivelsessted=Oxford|sider=47-56}}</ref>

På 1900-tallet kalte [[W.H. Auden|W. H. Auden]] Wagner en gang «kanskje det største geniet som noen gang har levd»,<ref>{{Kilde bok|tittel=Aspects of Wagner|etternavn=Magee|fornavn=Bryan|utgiver=Oxford University Press|år=1988|isbn=978-0-19-284012-7|utgivelsessted=Oxford|side=48}}</ref> mens [[Thomas Mann]]<ref name=":3" /> og [[Marcel Proust]]<ref>Painter, George D. (1983). ''Marcel Proust''. Harmondsworth: Penguin Books. s. 163. ISBN <bdi>978-0-14-006512-1</bdi>.</ref> ble sterkt påvirket av ham og diskuterte Wagner i romanene sine. Han er også omtalt i noen av verkene til [[James Joyce]],<ref>Martin, T. P. (1992). ''Joyce and Wagner: A Study in Influence''. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN <bdi>978-0-521-39487-1</bdi>.</ref> samt [[W.E.B. Du Bois|W. E. B. Du Bois]], som omtalte ''[[Lohengrin (opera)|Lohengrin]]'' i ''The Souls of Black Folk''.<ref>Ross, Alex (2008). ''The Rest Is Noise: Listening to the Twentieth Century''. London: Fourth Estate. s. 136. ISBN <bdi>978-1-84115-475-6</bdi>.</ref> Wagnerske temaer er å finne i [[T.S. Eliot|T. S. Eliots]] ''The Waste Land,'' som inneholder linjer fra ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]'' og ''[[Götterdämmerung]]'', og [[Paul Verlaine|Verlaines]] dikt om ''[[Parsifal (opera)|Parsifal]]''.<ref>{{Kilde bok|tittel=Aspects of Wagner|etternavn=Magee|fornavn=Bryan|utgiver=Oxford university Press|år=1988|isbn=978-0-19-284012-7|utgivelsessted=Oxford|side=47}}</ref>

Mange av Wagners konsepter, inkludert spekulasjonene hans om drømmer, kom før teoriene til [[Sigmund Freud]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Psychoanalytic Explorations in Music: Second Series|publikasjon=American Journal of Psychiatry|doi=|url=https://ajp.psychiatryonline.org/doi/full/10.1176/ajp.156.7.1109a|dato=1999-07-01|fornavn=Paul C.|etternavn=Horton|serie=7|bind=156|sider=1109a–1110|issn=0002-953X|besøksdato=2021-10-30}}</ref> Wagner hadde offentlig analysert [[Oidipus|Oidipus-myten]] før Freud ble født, med tanke på dens psykologiske betydning, og insisterte på at incestuøse begjær er naturlige og normale, og viste også til forholdet mellom seksualitet og angst.<ref>Magee, Bryan (2000). ''Wagner and Philosophy''. London: Allen Lane. s. 85. ISBN <bdi>978-0-7139-9480-3</bdi>.</ref> Georg Groddeck betraktet ringen som den første håndboken i psykoanalyse.<ref>Picard, T., ed. (2010). ''Dictionnaire encyclopédique Wagner'' [''Dictionnaire encyclopédique Wagner''] (fransk). Paris: Actes Sud. s. 759. ISBN <bdi>978-2-7427-7843-0</bdi>.</ref>

=== Wagners innflytelse på filmkunst ===
Wagners konsept om bruken av [[ledemotiv]]er og det integrerte musikalske uttrykket de kan muliggjøre, har påvirket mange filmpartiturer fra det 20. og 21. århundre. Kritikeren [[Theodor Adorno]] har bemerket at det wagnerianske ledemotivet "fører direkte til filmmusikk der ledemotivets eneste funksjon er å kunngjøre helter eller situasjoner slik at publikum lettere kan orientere seg".<ref name="Adorno, Theodor 2009"/> Filmmusikk som siterer Wagners temaer inkluderer [[Francis Ford Coppola]]s ''[[Apokalypse nå!]]'', som inneholder en versjon av [[valkyrierittet]], Trevor Jones' lydspor til [[John Boorman]]s film [[Excalibur – kongens sverd|Excalibur]],<ref>Grant, John (1999). "Excalibur: US movie". In Clute, John; Grant, John (eds.). ''The Encyclopedia of Fantasy''. London: Orbit Books. ISBN <bdi>978-1-85723-893-8</bdi>.</ref> og 2011-filmene [[A Dangerous Method]] (regi: [[David Cronenberg]]) og Melancholia (regi. [[Lars von Trier]]).<ref>{{Kilde www|url=https://www.wqxr.org/story/174538-silver-screen-wagner-vies-oscar-gold|tittel=Silver Screen Wagner Vies for Oscar Gold {{!}} Operavore|besøksdato=2021-10-30|språk=en|verk=WQXR}}</ref> Hans-Jürgen Syberbergs film fra 1977 ''Hitler: A Film from Germanys'' visuelle stil og scenografi er sterkt inspirert av ''[[Nibelungenringen|Ring-syklusen]]'', der musikalske utdrag ofte brukes i filmens lydspor.<ref>{{Kilde avis|tittel=Eye of the Storm|url=https://www.nybooks.com/articles/1980/02/21/eye-of-the-storm/|besøksdato=2021-10-30|issn=0028-7504|språk=en|fornavn=Susan|etternavn=Sontag}}</ref>

=== Filmer om Wagner ===
Wagner har vært gjenstand for flere biografiske filmer. Den tidligste var en stumfilm laget av [[Carl Froelich]] i 1913, hvor tittelrollen  ble spilt av komponisten Giuseppe Becce, som også skrev filmmusikken (da det var for dyrt å bruke Wagners musikk, grunnet opphavsrett).<ref>Warshaw, Hilary (2012). "No Sound of Music". ''The Wagner Journal''. '''6''' (2): 77–79</ref> Andre filmskildringer av Wagner inkluderer: Alan Badel i ''Magic Fire'' (1955); Lyndon Brook i ''Song Without End'' (1960); [[Trevor Howard]] i ''Ludwig'' (1972); Paul Nicholas i ''[[Lisztomania (film)|Lisztomania]]'' (1975); og [[Richard Burton]] i ''Wagner'' (1983).<ref>{{Kilde www|url=https://www.imdb.com/title/tt0085107/|tittel=Wagner|besøksdato=2021-10-30|forlag=Hungarofilm, London Trust, Magyar Televízió Müvelödési Föszerkesztöség (MTV) (I)}}</ref>

=== Motstandere og støttespillere ===
[[Fil:Gill Wagner.jpg|miniatyr|venstre|Wagner i en karikatur- tegning av André Gill for ''L'Eclipse,'' 18. april 1869.|253x253px]]
Ikke alle reagerte positivt på Wagners innflytelse. En tid delte det tyske musikklivet seg i to fraksjoner, tilhengere av Wagner og tilhengere av [[Johannes Brahms]]; sistnevnte, med støtte fra den mektige kritikeren [[Eduard Hanslick]] (som Beckmesser i ''[[Mestersangerne fra Nürnberg|Die Meistersinger]]'' delvis er en karikatur av) kjempet for tradisjonelle former og ledet den konservative fronten mot Wagners nyvinninger.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.)|etternavn=Millington|fornavn=Barry|utgiver=Thames and Hudson Ltd.|år=2001|isbn=978-0-50-028274-8|utgivelsessted=London|sider=26, 127}}</ref> De ble støttet av de konservative holdningene til enkelte tyske musikkskoler, inkludert konservatoriene i [[Leipzig]] under [[Ignaz Moscheles]] og i [[Köln]] under ledelse av [[Ferdinand Hiller]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.oxfordmusiconline.com/grovemusic/view/10.1093/gmo/9781561592630.001.0001/omo-9781561592630-e-0000013041|tittel=Hiller, Ferdinand|besøksdato=2021-10-30|forfattere=Sietz & Wiegandt 2001|språk=en|verk=Oxford Music Online|doi=}}</ref> En annen Wagner-motstander var den franske komponisten [[Charles-Valentin Alkan]], som skrev til Hiller etter å ha deltatt på Wagners Paris-konsert 25. januar 1860, der Wagner dirigerte ouverturene til ''[[Den flyvende hollender (opera)|Der fliegende Holländer]]'' og ''[[Tannhäuser]]'', forspillene til ''[[Lohengrin (opera)|Lohengrin]]'' og ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]'', og seks andre utdrag fra ''Tannhäuser'' og ''Lohengrin'': «Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle møte musikk av et nyskapende slag, men ble overrasket over å finne en blek imitasjon av [[Hector Berlioz|Berlioz]]...Jeg liker ikke all musikken til Berlioz samtidig som jeg setter pris på hans fantastiske forståelse av visse instrumentale effekter... men her ble han imitert og karikert... Wagner er ikke en musiker, han er en sykdom.»<ref>François-Sappey, Brigitte, ed. (1991). ''Charles Valentin Alkan''. Paris: Fayard. s. 198. ISBN <bdi>978-2-213-02779-1</bdi>.</ref>

Selv de som, i likhet med [[Claude Debussy|Debussy]], motsatte seg Wagner ("denne gamle forgifteren")<ref>Lockspeiser, Edward (1978). ''Debussy, his Life and Mind: Volume 1, 1862–1902'' (2nd ed.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 179. ISBN <bdi>978-0-521-22053-8</bdi>.</ref> kunne ikke benekte hans innflytelse. Debussy var faktisk en av mange komponister, inkludert [[Pjotr Tsjajkovskij|Tsjaikovskij]], som følte behovet for å bryte med Wagner nettopp fordi hans innflytelse var så umiskjennelig og overveldende. ''"Golliwogg's Cakewalk"'' fra Debussys pianosuite ''[[Children’s Corner|Children's Corner]]'' inneholder et bevisst satirisk sitat fra åpningen av ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan]]''.<ref>Ross, Alex (2008). ''The Rest Is Noise: Listening to the Twentieth Century''. London: Fourth Estate. s. 101. ISBN <bdi>978-1-84115-475-6</bdi>.</ref> Andre som viste seg motstandsdyktige mot Wagners innflytelse inkluderte [[Gioachino Rossini]], som sa «Wagner har fantastiske øyeblikk og fryktelige kvarter.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/title/italienische-tondichter-von-palestrina-bis-auf-die-gegenwart/oclc/12378618|tittel=Italienische Tondichter von Palestrina bis auf die Gegenwart|etternavn=Naumann|fornavn=Emil|dato=1883|utgiver=R. Oppenheim|utgivelsessted=Berlin|side=5|språk=tysk|oclc=12378618}}</ref> På 1900-tallet ble Wagners musikk parodiert av [[Paul Hindemith]] og [[Hanns Eisler]], blant andre.<ref>Deathridge, John (2008). ''Wagner Beyond Good and Evil''. Berkeley: University of California Press. s. 228. ISBN <bdi>978-0-520-25453-4</bdi>.</ref>

Wagners tilhengere, kjent som wagnerianere eller wagneritter (engelsk: wagnerites)<ref>{{Kilde www|url=https://www.gutenberg.org/files/1487/1487-h/1487-h.htm#2H_4_0011|tittel=The Perfect Wagnerite: a Commentary on the Niblung's Ring, by Bernard Shaw|besøksdato=2021-10-30|verk=www.gutenberg.org}}</ref> har dannet mange foreninger og samfunn dedikert til Wagners liv og verk.<ref>{{Kilde www|url=http://www.richard-wagner-verband.de/english/index.html|tittel="Richard-Wagner-Verband-International".|besøksdato=2021-10-30|dato=2011-06-05|verk=web.archive.org|arkiv-dato=2011-06-05|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110605042325/http://www.richard-wagner-verband.de/english/index.html|url-status=yes}}</ref>

=== Wagners antisemittisme og nazistenes bruk av Wagner ===

{{Objektivitet|Er en rekke kontroversielle påstander og mye synsing i avsnittet, som ikke er referansebelagt.}}
I den siste halvdel av [[1900-tallet|det 20. århundre]] har den offentlige mening om Wagner i stigende grad basert seg på hans antisemittisme. Det skyldes i høy grad begivenheter som fant sted 50 år etter komponistens død: Nazistpartiets bruk av Wagners musikk og navn i [[1930-årene]].

Wagner anklaget ofte jødene, særlig de jødiske musikerne, for å være et skadelig fremmedelement i den tyske kulturen. Hans første og mest kontroversielle antismittiske skrift var ''Das Judenthum in der Musik'', som opprinnelig ble publisert under hans ''[[nom de plume]]'', «K. Freigedank» («K. Fritanke») i 1850 i ''[[Neue Zeitschrift für Musik]]''. Skriftet foregav å forklare den «folkelige motvilje» mot jødiske komponister, som for eksempel Wagners samtidige, [[Felix Mendelssohn]] og [[Giacomo Meyerbeer]], som også var hans rivaler. Wagner skrev at det tyske folk fant jødene frastøtende på grunn av deres fremmedartede utseende og adferd – mennesker med «knirkende, pipende, summende stemmer, som vi tross alle våre skrifter og taler for jødefrigjørelsens sak alltid har følt oss instinktivt frastøtt av, når vi kom i faktisk kontakt med dem». Han argumenterte for at jødiske musikere kun var i stand til å skrive musikk som var tynn og kunstig, fordi de ikke hadde noen forbindelse med «folkets ekte sjel».

Som konklusjon skrev han om jødene at «bare en ting kan frigjøre dere fra deres forbannelses byrde – forløsningen av [[Ahasverus]] – og det er å gå under!» Selv om dette er blitt oppfattet som faktisk utslettelse av jødene, refereres det i skriftet til utslettelsen av jødedommen, det jødiske. Wagner anbefalte en oppgivelse av den jødiske kulturen og innopptagelsen av jødene i det alminnelige tyske kulturliv. Den opprinnelige offentliggjørelsen fikk kun liten oppmerksomhet, men da Wagner gjenutgav skriftet under sitt eget navn i 1869, førte det til atskillige offentlige protester ved oppførelsene av ''Die Meistersinger von Nürnberg'' (''Mestersangerne i Nürnberg''). Wagner gjentok lignende synspunkter i adskillige senere artikler som for eksempel ''Was ist deutsch?'' fra 1878.

Igjennom det 20. århundre har forskere som Robert Gutman fremført påstanden at Wagners antisemittisme ikke var begrenset til hans artikler, men at operaene også inneholdt skjulte antisemittiske budskap. For eksempel skulle figurer som Mime fra ''Der Ring des Nibelungen'' (''Nibelungenringen'') og Sixtus Beckmesser fra ''Die Meistersinger von Nürnberg'' (''Mestersangerne i Nürnberg'') være antisemittiske stereotyper, selv om de ikke direkte identifiseres som jøder. Slike påstander er meget omstridte. De påståtte «skjulte budskap» kan være et resultat av en overfortolkning. Wagner var ikke hevet over å inkorporere hån og fornærmelser i sitt verk, men det var alltid åpenlyst når han gjorde det. Man må notere seg at Wagner, i løpet av sitt liv, produserte et enormt skriftlig vitnesbyrd, som han også selv underkastet en analyse, herunder hans operaer og hans syn på jødene og ethvert annet tenkelig emne: De skjulte antisemittiske budskapene i operaene nevnes aldri.

Wagners egne religiøse synspunkter var særegne. Han beundret [[Jesus]], men insisterte på at han var gresk og ikke jødisk. Han mente også at [[Det gamle testamente]] ikke hadde noe å gjøre med [[Det nye testamente]], og at [[Israel]]s [[Gud]] ikke var den samme som Jesu far, og at [[de 10 bud]] ikke inneholdt den kristne læres kjærlighet og tilgivelse. Wagner var også fascinert av [[buddhismen]] og overveiet i mange år å skrive en buddhistisk opera, ''Die Sieger'' (''De seirende''). Han ville basere den på ''Sârdûla Karnavadanaan'', som er en ''avadana'' (romantisk buddhistisk litteratur) om Buddhas siste reise. Deler av opplegget til ''Die Sieger'' ble senere opptatt i ''[[Parsifal (opera)|Parsifal]]'', som fremstiller en særlig wagneriansk utgave av kristendommen. For eksempel fortolker Wagner forvandlingen av nattverdelementene i en mer hedensk retning.

På tross av de sterkt antisemittiske synspunktene Wagner luftet, hadde han et omfattende nettverk av jødiske venner og kolleger. En av de mest betydelige av disse var [[Hermann Levi]], en troende jøde og sønnen til en rabbiner. Hans talent var anerkjent av Wagner. Levis stilling som kapellmester i [[Dresden]] betød at han måtte dirigere premieren på ''Parsifal'', Wagners siste opera. Wagner hadde umiddelbart mange innvendinger mot dette, og foreslo at Levi ble døpt først (antagelig på grunn av denne operaens religiøse innhold). Senere oppga han idéen, uten tvil av hensyn til forholdet til kong Ludwig. Levi var bekjent med Wagners opptatthet av det jødiske spørsmålet, men han beundret ikke desto mindre Wagner. Han ble bedt om å være sørgemarskalk ved komponistens begravelse.

Noen kommentatorer har ment at Wagner selv kan ha vært delvis jødisk, men det er ikke noe belegg for dette. I sin barndom bar Wagner sin stefars etternavn, Geyer. Det er et alminnelig etternavn blant tyske jøder, men Ludwig Geyer, som stammet fra en slekt av kirkemusikere, hadde ikke hatt jødiske forfedre. Wagner ble senere karikert som en jøde med kroket nese og stort hode. Den muligheten at Geyer kan ha vært Wagners virkelige far, og Wagners sterke bevissthet om sitt utseende kan ha vært årsaken til hans intense avvisning av jødedommen og sterke forbindelse til alt tysk.

I tiden omkring Wagners død var de nasjonalistiske bevegelsene i [[Europa]] ved å miste forbindelsen til den romantiske idealforestillingen om likhet fra 1848. Et militaristisk sinne og en aggressiv holdning begynte å bre seg, ikke minst på grunn av [[Otto von Bismarck|Bismarck]]s maktovertagelse og forening av [[Tyskland]] i 1871. Etter Wagners død i 1883, ble Bayreuth i stigende grad sentrum for høyreorienterte tyske nasjonalister, som var tiltrukket av operaenes mythos. De ble kjent som Bayreuth-sirkelen. Denne gruppen ble anerkjent av Cosima, hvis antisemittisme var betydelig mindre kompleks og mer bitter enn Richards.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Coming Of The Third Reich|etternavn=Evans|fornavn=Richard J.|utgiver=Penguin|år=2003|isbn=978-0-14-100975-9|utgivelsessted=London|sider=32-33|kapittel=|sitat=}}</ref>

[[Houston Stewart Chamberlain]], forfatter av et antall filosofiske avhandlinger som senere ble populære blant nazistene, var medlem av denne Bayreuth-sirkelen. Han giftet seg med Wagners datter, Eva. Etter at Cosima og Siegfried var døde i 1930, ble Siegfried enke, den engelskfødte Winifred, som var en personlig venn av [[Adolf Hitler]], ansvarlig for festivalen. Hitler beundret Wagners musikk, og forsøkte å innarbeide den i sin myte om den tyske nasjonen. Hitler oppbevarte mange av Wagners originale partiturer i sin bunker i Berlin under [[2. verdenskrig]]<nowiki/>selv om [[Wieland Wagner]] hadde bedt ham om å utlevere disse viktige dokumentene. De gikk derfor tapt på Hitlers siste dager.

Noen forskere har ment at Wagners synspunkter og særlig hans antisemittisme har øvet innflytelse på nazistene. Det er imidlertid sterkt omstridt, og ifølge historikeren [[Richard J. Evans]] er det intet bevis for at Hitler overhodet har lest noen av Wagners skrifter. Wagners verker understøtter ikke nazistenes heltedyrkelse. Siegfried, som skulle være «helten» i Nibelungenringen, kan – og gjør det i mange moderne oppsetninger – virke som en overfladisk og utiltalende lømmel – selv om det er fjernt fra hvordan Wagner selv så på ham. Disse forskjellene mellom hva som ligger i debatten om den protonazisme man tillegger Wagner. Mange av Wagners synspunkter må ha vært utiltalende for nazistene, for eksempel hans pasifisme og hans ønske om å assimilere jødene – i stedet for å utrydde dem. [[Joseph Goebbels|Goebbels]] forbød derfor oppførelsen av ''Parsifal'' i 1939, kort før krigsutbruddet, på grunn av denne operaens pasifistiske overtoner.

Den nazistiske fascinasjonen over Wagner var faktisk stort sett begrenset til Hitler. Dennes glede ved Wagner vakte avsky hos andre høytstående nazister, for eksempel Goebbels. I 1933 beordret Hitler for eksempel at [[Rikspartidagene|partidagene]] i Nürnberg skulle begynne med en oppførelse av ouverturen til ''Die Meistersinger von Nürnberg'' (''Mestersangerne i Nürnberg''). Han utstedte likefrem tusen fribilletter til nazistiske funksjonærer. Da Hitler ankom til teateret, var det imidlertid nesten tomt. Det følgende året ble de beordret til å være til stede, men man kunne se dem slumre under forestillingen. I 1935 gav Hitler derfor etter og frigav billettene til offentligheten.

Generelt sett var Wagners musikk allestedsnærværende i det tredje rike, men blant folk var interessen laber, til fordel for italienske komponister som [[Guiseppe Verdi|Verdi]] og [[Giacomo Puccini|Puccini]]. I sesongen 1938-1939 var det bare én Wagneropera på en liste over sesongens mest populære operaer. Øverst på listen sto italienske Ruggiero [[Leoncavallo]]s ''I Pagliacci'' (''Bajaser'').

Det er ikke rimelighet i å kritisere Wagner alene ut fra en senere generasjons mening om ham. Hitlers beundring kunne umulig være blitt gjengjeldt, for Wagner døde seks år før Hitler ble født. Den politiske filosofen [[Leo Strauss]] har skrevet om absurditeten i at man skulle ta avstand fra noe bare fordi Hitler kunne like det (eller omvendt). Han kaller det ''reductio ad hitlerum''. Det skulle eksempelvis bety at vi skulle avsky vegetarianere, fordi Hitler var vegetarianer.

Ikke desto mindre oppføres Wagners verker ikke i Israel, hvor enkelte oppførelser har vakt et stort oppstyr. Selv om de sendes på offentlige radio- og fjernsynsstasjoner, er alle forsøk på å oppføre dem på scenen blitt stoppet av protester, særlig fra [[holocaust]]overlevere (Wagners musikk ble spilt over høyttalerne i konsentrasjonsleirene).

Da [[Daniel Barenboim]] dirigerte et avsnitt av ''Tristan und Isole'' (''Tristan og Isolde'') som ekstranummer i 2001 på en festival i Israel, mente en komité i Knesset at Barenboim burde boikottes. En planlagt oppførelse av ''Valkyrien'' måtte dessuten avlyses. Ved en annen anledning insisterte [[Zubin Mehta]] på å spille Wagner i Israel på tross av at publikum kom med tilrop og forlot salen. Wagner er kompleks, og hans musikk fremprovoserer mange reaksjoner. Ironisk nok var [[Theodor Herzl]], en av zionismens grunnleggere, en dyp beundrer av Wagners verker.