Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Det osmanske rike og Balkan ===
[[Fil:Zonaro GatesofConst.jpg|miniatyr|[[Mehmed II]] inntok [[Konstantinopel]] i 1453.{{byline| Gateso Zonaro| type=Malt av }}]]
I Sørøst-Europa hadde [[Murad I]] av Det osmanske rike utnyttet intern kriging på Balkan slik at han i årene fra han besteg tronen i 1360 og ble offer for attentat i 1389, hadde lagt under seg Nordvest-Anatolia og et stort område i Nord-Hellas og Bulgaria.<ref name="murad">Kart 22, Hupchick, Cox</ref> [[Slaget ved Kosovosletta]] i juni 1389 regnes som viktig. Selv om Murad I selv falt og Det osmanske rike tapte mange menn, beseiret de den samlede slavisk-rumenske hæren. Kort tid etter ble Bulgaria oppløst som politisk enhet, og [[Vallakia]] ble et lydrike under osmanerne. [[Bayezid I]], med kallenavnet «Lynet», tok over styret, og knuste et angrep fra ungarsk side i 1396. Grunnen til at osmanerne hadde lyktes så godt var delvis [[janitsjar|deres stående hær]], dels deres ekspertise i feltartilleri, dels en relativt respektfull behandling av kristne og dels at de kristne motstanderne var dårligere forberedt. Da osmanerne angrep var det bare Venezia som hadde militære styrker som kunne gjøre reell motstand. Venezia var imidlertid ikke interessert i krig, men ville heller finne en løsning som ikke svekket deres interesser.<ref>Side 254-55, Fuglestad</ref>

Flere sultaner lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og Det osmanske rike fikke et godt grep om det østre Middelhavet. Bare et mislykket angrep mot Ungarn stoppet osmanerne noe, men et ungarsk forsøk på å gjenvinne områder for kristendommen ble knust.<ref name="murad" /> Det som hindret den taktisk dyktige og raske Bayezid I i å slå til i større deler av Europa var ikke trussel vestfra, men heller nordøstfra. [[Timur Lenk]] bekjempet osmanerne, og Bayezid I falt i slaget i 1402. Etter at Lenk trakk seg tilbake og senere ledere av hans [[Timurid-dynastiet|Timurid-dynasti]], også reduserte sin interesse, kunne osmanerne gjenoppta sin virksomhet i 1413. Selv om dette hadde vært en fin tid for slaviske folk å gjøre opprør mot osmansk styre i Sørøst-Europa, som ikke ble påvirket av Lenk, skjedde det ikke. Det vil si, Albania gjorde opprør under [[Skanderbeg]], sterkt støttet økonomisk av Venezia og moralsk av paven. Imidlertid fikk ikke [[Det bysantinske rike]], nå redusert til hovedstaden [[Konstantinopel]], støtte vestfra. De siste keiserne prøvde å sette den ortodokse kirken under Paven for å få støtte, men fikk en kald skulder og ble styrtet av sine egne. Moskva valgte dermed å bryte med Konstantinopel og starte sin egen ortodokse kirke.<ref>Side 255-56, Fuglestad</ref>

Selv om Konstantinopel lenge hadde vært vanskelig å innta på grunn av bymurene, ble det osmanske artilleriet for tøft for byen. [[Mehmed II]], erorbreren, inntok [[Konstantinopel]] i 1453, og beseiret dermed bysantinerne en gang for alle. Deretter beseiret han serberne, bosnierne og albanerne i tur og orden, og reduserte markant Venezias nærvær i øst. Det osmanske riket strakk seg etter dette helt opp til [[Transilvania]]. I 1504 ble også Moldavia og [[Bessarabia]] del av Det osmanske rike, og de delte nå grense med både Ungarn og Polen.<ref name="murad" /> Det østre Middelhavet, tidligere Venezias domene, var nå delt mellom Venezia og Det osmanske rike. Osmanerne tok alle de bysantinske enklavene og alle øyene i Egeerhavet med unntak av Rhodos, Kreta og Kypros. Så lenge de stilte med mannskaper til marinen, fikk øyene internt selvstyre.<ref>Side 257, Fuglestad</ref>

Det var imidlertid ikke bare krig og beleiring som møtte osmanerne. Fra 1535 av inngikk de en avtale med Frankrike, og handel mellom Marseille og havnebyer i det østre Middelhavet foregikk i stor grad. Franske handelsmenn ble behandlet i spesielle rettssaler der deres ord hadde like stor vekt som ordene til en muslim.<ref>Side 220, Palmer/Colton</ref>