Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

=== Politikerne ser på problemene ===
Den 29. september 1963 ble [[Trygve Lie]] industriminister og noe av det første han gjorde var å sette seg inn i Jernverkets problemer. Lie og et stort følge med embetsmenn reiste opp til Mo i Rana i oktober 1963. De hadde samtaler med styre, ledelse og fagforeninger. Fokus var på lavere produksjonskostnader og produktspesialisering. Lie ønsket at det skulle legges frem et investeringsprogram som kunne gjøre jernverkets økonomi sunn på lengre sikt.{{sfn|Gøthe|1994|p=61–62}}

Det ble holdt et åpent møte i kinosalen der flere ingeniører pekte på samarbeidsproblemer, spesielt at alle viktige forslag måtte sendes til hovedkontoret i Oslo. Et annet problem var salgsavdelingen som hadde liten kontakt og forståelse for hva som gikk for seg i produksjonen. Arbeiderne klaget også på at de hadde lav motivasjon for å komme med forslag til forbedringer, når behandlingstiden var så lang.{{sfn|Gøthe|1994|p=61–62}}

[[Per Bratland]] som var redaktør i Arbeiderbladet hadde en reportasjeserie i 1963 om statsbedriftene og samarbeidsproblemene der. Artiklene hadde som utgangspunkt å undersøke om statsbedriftene var blitt mønsterbedrifter. Han mente blant annet at riktig innstilling var at de ansatte stilte tillitsfullt opp om selskapets strategi, noe han mente de ansatte i Jernverket ikke gjorde. Istedenfor lot de sine politiske interesser bli til «drømmer og virkelighetsfjerne krav.» Jernverksbyen hadde ikke blitt det utstillingsvindu for det moderne samfunnet. Jernverket hadde problemer og flere av visjonene som politikerne hadde hatt, var enten utsatt på ubestemt tid eller i det stille forbigått. Bratland mente at personalproblemene i bedriften ble håndtert lite smidig fra begge parter. Bedriftsledelsen, mente han, så ut til «å mangle blikk for de særegne problemer som miljøet i Mo byr på.»{{sfn|Børresen|1995|p=292–293}}

De borgerlige partiene på Stortinget brukte alle debatter om Jernverket til å kritiserte statsforetaket, selv om det tidligere hadde vært generell stor oppslutning om å bygge verket. Arbeiderpartiet stod entusiastisk bak sitt prosjekt. Med arbeiderpartiet i flertall på Stortinget var det ikke vansker med å få finansiert utbyggingene. Imidlertid begynte enkelte i Jernverkets styre å stille spørsmål ved utbyggingsvedtaket og avhengigheten av staten. Dessuten begynte departementet å tvile på om utbyggingene var godt nok økonomisk vurdert. Mistanken ble stadig større fra 1963 til 1966.{{sfn|Børresen|1995|p=451–454}}