Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

=== Språk ===
En av de tydeligst merkbare resultater av erobringen var at [[normannisk]], en nordlig dialekt av [[gammelfransk]], fortrengte angelsaksisk eller [[gammelengelsk]] som talespråk for de herskende klasser. Dette språket, i England videreutviklet til [[anglo-normannisk]], ble adelens og kirkens språk, og etterhvert erstattet det også latin som administrasjonsspråk. En annen følge av erobringen var at franske personnavn fortrengte de angelsaksiske. Navn som ''William'', ''Robert'' og ''Richard'' ble vanlige. Normannernes språk påvirker derimot i liten grad engelske stedsnavn, som tidligere hadde fått mange tilskudd fra skandinavisk. Det er usikkert hvor mye engelsk de normanniske innvandrerne lærte, og hvor mye deres fransk påvirket allmuespråket. Men daglig kontakt i handel og hushold førte sannsynligvis til at mange fra begge folkegrupper var tospråklige. 

Den franske språklige overmakten ble ytterligere forsterket og komplisert på midten av 1100-tallet som følge av innvandrere fra [[Angevin-riket]], som snakket en mer kontinental dialekt av fransk. I tre århundrer var hverken muntlig eller skriftlig engelsk et redskap for de skriveføre. De fleste bevarte dokumenter fra den følgende perioden er anglo-normanniske. Det var ikke før på 1300-tallet at engelsk gjenvant sin tidligere utbredelse. Men da var det engelske språk blitt gjennomgripende endret. Det hadde  utviklet seg til [[mellomengelsk]], som ble grunnlaget for moderne engelsk. I løpet av århundrene med fransk språklig dominans ble en mengde engelske ord erstattet med franske. Det førte til et hybridspråk hvor det engelske kjernespråket ble kombinert med et fransk abstrakt ordforråd. De grammatikalske strukturene i språket endret seg også dramatisk.

Det opprinnelige angelsaksiske ordforrådet besto av opp til 30&nbsp;000 ord, hovedsakelig homogent og med kun [[Norrønt språk|norrøne]], [[Keltiske språk|keltisk]]e og latinske innlån. Englands folketall var rundt regnet 2 millioner i 1066, mens den normanniske overklassen ikke utgjorde mer enn 2–5 % av den samlede befolkningen. Men de språklige barrierene mellom klassene var ikke uoverstigelige. Ordrer måtte gis og bli forstått. Det fantes mellommenn som snakket begge språk, og arbeidsfolk måtte lære seg betydningen av de franske instruksene. Ved å være født og oppvokst i England, med engelske barnepleiere og tjenere, ble også overklassen preget av engelsk. Det er vanskelig å måle nøyaktig, men et anslag er at i tiden før 1250 var antallet lånord fra fransk relativt beskjedent, rundt 900, men deretter økte det raskt, slik at mellomengelsk hadde opptatt rundt 10&nbsp;000 franske lånord.<ref>Stockwell, Robert P.; Minkova, Donka: [http://books.google.no/books?id=lz9YQ5rPcrcC&pg=PA36&lpg=PA36&dq=Anglo-French+in+The+Middle+English&source=bl&ots=-M0OsrDGhZ&sig=GwZw5nb7L_5qDFJ9epT97w9C__4&hl=no&ei=eHj3SrnUMYrr-Abp1uH6DQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CA0Q6AEwATgU#v=onepage&q=Anglo-French%20in%20The%20Middle%20English&f=false ''English words: history and structure''], Cambridge University Press 2001s side 31–37.</ref> 

Språket gjenspeiler at klasseforskjeller og språkforskjeller langt på vei var sammenfallende i en befolkning av normannere som hadde og angelsaksere som ikke hadde. Det er ingen tilfeldighet at de moderne ordene for dyr som «swine», «ox» og «sheep» er angelsaksiske, mens navnene på de tilsvarende matretter, «pork», «beef» og «mutton», er anglo-normanniske. Bøndene gjorde arbeidet og herrene nøt resultatet.<ref>Pollard, Justin: ''Seven Ages of Britain''. Hodder 2003. Side 158.</ref>