Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

==== Sentrifuger ====
I april 1942 anså man sentrifugeringsprosessen for å være den eneste lovende adskillelsesmetoden.{{Sfn|Hewlett|Andserson|1962|s=22–23}} [[Jesse Beams]] hadde utviklet en slik prosess på [[University of Virginia]] på 1930-tallet, men hadde støtt på tekniske problemer. Metoden krevde en rotasjonshastighet, men ved bestemte hastigheter opptrådte det harmoniske vibrasjoner som truet med å ødelegge maskinen. Det var derfor nødvendig å akselerere raskt gjennom disse hastighetene. I 1941 begynte han å jobbe med [[uranheksafluorid]], den eneste kjente gassen som inneholdt uran og kunne skille ut uran-235 Ved University of Columbia ba Urey Cohen om å undersøke prosessen, og han kom frem med en matematisk teori som gjorde det mulig å bygge en separasjonssentrifuge. {{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=30}} Westinghouse påtok seg å bygge denne. {{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=30}}

Oppskaleringen av dette produksjonsanlegget var en enorm teknisk utfordring. Urey og Cohen beregnet at for å fremstille én kilo med uran-235 ville det kreve opp mot {{formatnum:50000}}&nbsp;sentrifuger med rotorer på 1&nbsp;m eller {{formatnum:10000}}&nbsp;sentrifuger med rotorer på 4&nbsp;m (forutsatt at en 4&nbsp;m bred rotor kunne bygges. Utsiktene med å holde så mange rotorer i gang hele tiden, og med så høy hastighet, virket overveldende,{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=64}} og da Beams brukte sitt forsøksanlegg fikk han kun 60 % av den beregnede mengden, noe som antydet at det ville bli behov for enda flere sentrifuger. Beams, Urey og Cohen begynte deretter å arbeide med en rekke forbedringer som skulle øke effekten i prosessen, men hyppige problemer med motorer, aksler og bæresystemer ved høy hastighet førte til forsinkelser i arbeidet på pilotanlegget.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=96–97}} I november 1942 ble sentrifugeringsprosessen gitt opp av Military Policy Committee etter innstilling fra Conant, Nichols og August C. Klein fra Stone & Webster. {{Sfn|Nichols|1987|s=64}}