Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Nye fangstredskaper ===
[[File:TraditionalGaff1Ice.JPG|mini|[[Linefiske|Linekroker]] med snøre. På lofotfisket var det stor motstand mot dette fiskeredskapet rundt midten av 1700-tallet, selv om det hadde vært i bruk i andre deler av landet i nesten hundre år.]]
{{utdypende|Den store linesaken}}
Helt opp til slutten av 1600-tallet hadde håndsnøre, altså [[juksa]], vært dominerende fiskeredskap i Nordland.<ref name=Hut65/> [[Linefiske|Line]], som bestod av et langt tau påsatt en rekke angler med agn, var derimot et mye mer effektivt redskap,<ref name=Hut66>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 66.]]</ref> dessuten ikke så slitsomt å håndtere som juksa.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 181.]]</ref> Denne typen fiskeredskap hadde vært i brukt siden midten av 1500-tallet av fremmede fiskere som kom til Nord-Norge. I Øst-Finnmark hadde line vært vanlig siden slutten av 1600-tallet. På Sunnmøre var både line og garn vanlig på 1600-tallet. Nordlendingene derimot var sterke motstandere av line, som de mente måtte være ulovlig under lofotfiske. Både line og garn var noe bare de færreste kunne ha råd til å kjøpe, og om disse redskapene ble brukt ville de ødelegge for juksafisket, mente fiskerallmuen. Myndighetene holdt med nordlendingene, de ville ikke ha fiskere som kunne få problemer med å betale sine skatter. Dessuten fryktet myndighetene ufred og nevekamper i fiskeværene rundt redskapkonflikter. Uenigheten om redskaper var størst på havområder brukt av mange fiskere, og til tider var det fiske med line i de store havområdene i Vest-Lofoten der konfliktnivået var lavt.<ref name=Hut66/>

Etter en forbedring av fisket generelt i Nordland i 1740-årene, samt at markedet for salg også var godt, var det fiskere som investerte i line, garn og større båter. Noen få fiskere på Helgeland brukte garn på begynnelsen av 1700-tallet, men først i 1750 ble garn brukt ved lofotfiske. Fra 1750-årene tiltok striden om fiskeredskaper under lofotfiske. Fiskerne var mot line og garn fordi de mente at skreien ville sky farvann der annen fisk var fanget i garn, hang på line eller hadde falt av krokene og lå råtnende på havets bunn. En annen ting var at de mente garn ville stenge for fiskens naturlige vandring.<ref name=Hut243>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 243.]]</ref>

I Bodø mente sognepresten [[Nicolai Christian Friis]] at fiskeren ville lide om «nogle faa Familier i Landet kunde ved et slikt Garnfisker berige sig de faa aar Fiskeriet var ved magt».<ref name=Hut243/> Et nytt og omfattende regelverk for regulering av fiskeredskaper på lofotfisket ble lagt frem av amtmannen for Nordlandene [[Joachim de Knagenhielm]] i 1772. Det nye regelverket forbød linefiske totalt. Dermed oppsto det konfrontasjoner mellom de som brukte line og de som var motstandere av det. Myndighetene i København var usikker på om det virkelig var nødvendig med et forbud, og beordret amtmannen til å kartlegge når og hvor de ulike redskapene kunne brukes. Amtmannen holdt på sitt og den nye loven han utferdiget ble nøye håndhevet av sorenskriverne.<ref name=Hut252253 >[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 252-253.]]</ref> Denne konflikten er kjent som [[den store linesaken]].

Etter to år med feilslått lofotfiske var det i 1774 mange fiskere som trosset forbudet og brukte line. Dette fortsatte de neste årene, men myndighetene var strenge, og i 1776 ble 145 høvedsmenn som brukte line straffet med høye bøter. I tillegg ble lensmannen i Vågan, som hadde ledet an for linefiskerne, dømt til straffearbeid. Samtidig truet væreieren i Vågan, altså eieren av rorbuene, med at fiskere som ikke brukte line skulle bli kastet ut fra rorbuene.<ref name=Hut257258>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 257-258.]]</ref>

Linefiskerne godtok ikke de strenge straffene, og sommeren 1776 fikk to fiskere audiens hos kronprinsen i København for å legge frem sin klage. Prinsen viste forståelse for fiskernes ønske om å bruke line under lofotfisket, men det førte ikke til noen større endringer. Reglene ble brutt på ny, amtmannen gikk til sak for å håndheve lovene, og enda en ny delegasjon dro til København for å klage til kronprinsen. Sakene ble anket og verserte i rettssystemet i ti år frem til 1784, da samtlige fiskere ble frikjent. Myndighetene ønsket å komme alle interesser i møte, og det ble bestemt at line kunne brukes i Lofoten etter 4. mars hvert år, samt at garnbruk kunne brukes i [[Raftsundet]]. For å hjelpe fattige fiskere ble det bestemt at staten skulle gi disse line. Dermed ble 18&nbsp;000 angler og 670&nbsp;kg hamp sendt til Bodø for å forsyne fiskerallmuen. Konfliktene fortsatte imidlertid i flere år, men en ny lov i 1816 medførte mer ordnede forhold.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 257.]]</ref>

Historikerne har diskutert hva som var direkte og indirekte årsaker til redskapkonflikten. Blant annet har historikeren Ragnhild Høgsæt avvist at de nye redskapene virkelig var så kostbare, men påpekt at redskaper som står i vannet over lengre tid som line og garn, er mer utsatt for tap enn juksa. Dermed blir det kostnader over tid å holde seg med disse. En annen sak Høgsæt trekker frem er konfliktene som kunne oppstå med disse plasskrevende brukene på avgrensede havstykker. Om redskapene vaset seg inn i hverandre ble det utfordrende for ordensmakten å gripe inn for å holde ro og orden. Banning som også kunne oppstå ble sett på som et religiøst problem som myndighetene måtte legge til rette for å unngå.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 244.]]</ref><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 88.]]</ref>

En ny lov i 1816 medførte en liberalisering der line og garn ble tillatt. Med denne loven ble det nødvendig med reguleringer for å unngå at redskapene vaset seg inn i hverandre og forebygge konflikter mellom fiskerne. Lofothavet ble inndelt i teiger og sett for for å separere bruken av redskapene. Væreierne ble utpekt til oppsynsmenn.<ref name=Chr20>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 20]]</ref>