Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

=== Pengereformer ===
Etter den løpske inflasjonen som ødela pengevesenet under [[krisen i det tredje århundret|krisen på 200-tallet]], knyttet til produksjonen av [[fiat-penger]] for å betale for offentlige utgifter, hadde [[Diokletian]] uten hell forsøkt gjenetablere en myntenhet med tillit i mynter av [[sølv]] og [[billon]]. Sistnevnte er en blanding av et edelmetall, vanligvis sølv, mer sjelden gull, og et grunnmetall, som kopper. Blandingen ble benyttet fra [[antikken]] og fram til [[middelalderen]] for å framstille mynter. At Diocletian feilet i å etablere en fungerende sølvmynt hadde sin årsak at sølvvalutaen var overvurdert i henhold til dens faktisk metallinnhold, og derfor kunne bare sirkulere ved underkurs. Preging av Diocletians «rene» sølvmynter, ''[[argenteus]]'' stoppet opp kort tid etter [[305]], samtidig som valuta i billon fortsatte å være i sirkulasjon fram til 360-tallet. Fra tidlig på 300-tallet hadde Konstantin oppgitt å etablere ny sølvvaluta med tillit i markedet og foretrakk isteden å konsentrere om å prege store kvanta av en solid gullstandard, ''[[solidus]]''. De nye (og meget reduserte) sølvstykkene fortsatte å bli utstedt i løpet av Konstantins senere styre og etter hans død i en jevnlig prosess med nye satser inntil denne billonpregingen til sist opphørte, ''de jure'', i [[367]] med sølvmynten som ''de facto'' fortsatte ved ulike verdistørrelser av bronsemynter, den viktigste var ''[[centenionalis]]''.<ref>Scheidel, Walter (februar 2008): [http://www.princeton.edu/~pswpc/pdfs/scheidel/020803.pdf «The Monetary Systems of the Han and Roman Empires»] (PDF), 174/175; se også [https://en.wikiversity.org/wiki/Comparison_between_Roman_and_Han_Empires «Comparison between Roman and Han Empires»], ''Wikiversity''</ref> Disse bronsemyntene fortsatte å bli devaluert, noe som sikret muligheten for å holde tilliten til myntsystemet sammen med gullstandarden. Den anonyme forfatteren av en mulig samtidig avhandling om militære affærer, ''[[De Rebus Bellicis]]'', hevdet at som en konsekvens av denne myntpolitikken ble gapet mellom samfunnsklassene bredere. De rike hadde fordeler i stabiliteten av å kjøpe makt i gullmynter mens de fattige måtte forholde seg til bronsemynter med stadig mindre verdi.<ref>''De Rebus Bellicis'', 2.</ref> Senere keisere som [[Julian den frafalne|Julian]] forsøkte å framstille seg selv som forsvarere av samfunnets ydmyke ved å insistere på prege bronsevaluta med verdi og tillit.<ref>Sandro Mazzarino, i henhold til Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 246</ref>

Konstantins pengepolitikk ble nært assosiert med hans religiøse politikk ved at økt myntingen ble assosiert med konfiskasjon — foretatt siden 331 og avsluttet i 336 — av alle gull, sølv og bronsestatuer fra hedenske templer da disse ble erklært som keiserlig eiendom, og som sådan aktiva for statskassen. To keiserlige kommisjonærer for hver provins hadde oppgaven å skaffe gullet og verdiene fra statuer og få det smeltet for umiddelbart bli omgjort til mynter. Det kulturelle tapet må ha vært enormt. Unntaket var et antall bronsestatuer som ble benyttet for offentlige monumenter i dekoreringen av den nye hovedstaden Konstantinopel.<ref>Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 245–246</ref>