Redigerer Kommunisme (avsnitt)

== Kritikk av kommunismen ==

En rekke skribenter og politiske aktivister har rettet sterk kritikk mot kommunismen. Dette gjelder blant annet systemkritikere i Sovjettiden, som [[Aleksander Solsjenitsyn]] og [[Václav Havel]], [[liberalisme|liberalistiske]] [[økonom]]er som [[Friedrich Hayek]], [[Ludwig von Mises]], og [[Milton Friedman]] og historikere og andre som [[Hannah Arendt]], [[Robert Conquest]].

Et tradisjonelt argument mot reformistiske eller revolusjonære programmer som har økt likhet og allmennmenneskelig frigjøring til hensikt, er at mennesker er født med ulike forutsetninger ut fra genetisk opphav. Dette er et argument som finnes i flere varianter: 1: Ulik IQ, genetisk disposisjon, og så videre, leder til at enkeltindivider, familier og samfunn kan utvikle seg ulikt over tid, og det vil igjen gi opphav til såkalte klasseskiller. 2: I naturen finner vi under- og overordningsforhold parallelt med klassesamfunnets maktassymmetri, maktforholdene i for eksempel kapitalismen er således noe naturlig som det ville være tåpelig å endre. 3: Som mennesker er vi annerledes, mangfoldige – og denne «trangen» hos mennesket til å være «annerledes» kun undertrykkes med sterk maktbruk.

Allerede Marx og Engels kommenterer stadig denne kritiske innfallsvinkelen, og for det meste anses problemstillingen som feilstilt. Det er ikke problematisk at det finnes genetiske forskjeller mellom mennesker, at enkelte arbeider mer enn andre, at det finnes maktforhold etc. Men med bakgrunn i objektive økonomiske lover er det klart at det kapitalistiske samfunn ikke er historiens endestasjon, den må gå videre. Og i denne omgang er det snakk om hele folkets, ikke bare kapitalistenes, revolusjon.

Andre vektlegger det kommunistiske prosjekt sin manglende praktiske gjennomførbarhet. Selv om kommunistisk tenkning har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. [[Planøkonomi]], som har vært hovedprinsippet i alle sosialistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som ifølge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet. Og maktapparatet lå i hendene til en snever partielite og et byråkrati, snarere enn hos «folket». Slik sett virket innbyggerne i visse kapitalistiske land nærmere den kommunistiske drøm.

Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» kommunismen. Aspekter ved de tidligere sosialistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (for eksempel relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved [[markedsøkonomi]]ske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé. Videre vil mange kommunister i dag hevde at Sovjetunionens planøkonomi ikke er en oppskrift alle sosialist-stater må følge. Tvert om er det god grunn til å åpne for en langt mer desentralisert og kanskje dels markedsbasert sosialistisk økonomi.<ref>Hans I. Kleven, Prahavåren, s. 100-125</ref>

Mange kritikere tillegger styresettet i land der uttalt kommunistiske partier har sittet og sitter med makten, som Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea, ansvaret for ca. 100 millioner drepte,<ref>[[Le livre noir du kommunisme]] – 84-100 mil.</ref><ref>[http://www.globalmuseumoncommunism.org/ Global Museum Against Communism] {{Wayback|url=http://www.globalmuseumoncommunism.org/ |date=20101213221048 }} – 90-105000000</ref><ref>«How many did Communist regimes murder?» – [[R.J. Rummel]] [http://www.hawaii.edu/powerkills/COM.ART.HTM – 110 mil.]</ref> og tolker dette dithen at marxismen i praksis har vist at den er ubrukelig for å styre et land humant og til fordel for den jevne borger.

Det samme tallet på ofre for kommunismen nevnes også av andre. I den omfattende dokumentasjonen ''[[Kommunismens svartebok|Le livre noir du Communisme]]'' (Kommunismens svartebok) fra 1999 oppgis det at det er forskernes anslag at 84-100 millioner døde «som følge av kommunismen». Dødsofrene fordeler seg slik: Sovjetunionen 20 mill. døde, Kina 65 mill. døde, Vietnam 1 mill. døde, Nord-Korea 2 mill. døde, Kambodsja 2 mill. døde, Øst-Europa 1 mill. døde, Latin-Amerika 150 000 døde, Afrika 1,7 mill. døde, Afghanistan 1,5 mill. døde. Kommunistbevegelsen internasjonalt og kommunistpartier uten myndighet: ca. 10 000 døde.

Denne innfallsvinkelen har imidlertid i sin tur blitt kritisert, blant andre av [[Noam Chomsky]].

Kommunister reiser ofte følgende innvendinger mot denne kritikken:

* Samme tall er også utarbeidet for kapitalismen i ''[[Kapitalismens svartebok|Le livre noir du capitalisme]]'' (Kapitalismens svartebok)
* Fattigdom, nød og sult hevdes å ha blitt redusert i disse landene.
* Mange av landene har fjernet seg – «degenerert» – fra kommunismen, og antallet døde etter denne «degenereringen» er det lite rimelig å klandre kommunismen for.
* Systemet i landet var ikke kommunisme, men derimot degenerert sosialisme.
* Tallene er sterkt overdrevet av politiske årsaker.<ref>«Another view of Stalin» – [[Ludo Martens]] {{kilde www|url=http://www.plp.org/books/Stalin/book.html|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2006-05-24|arkivurl=https://web.archive.org/web/20060601224820/http://www.plp.org/books/Stalin/book.html|arkivdato=2006-06-01|url-status=død}}</ref>
* Ifølge Noam Chomsky har det dødd flere i India i perioden 1950–1989 – en periode han hevder landet førte en kapitalistisk politikk – enn anslag på antall døde som er tillagt kommunismen. Han mener at dersom disse landene hadde vært kapitalistiske, ville det derfor vært langt flere som hadde dødd enn det som det tross alt gjorde.<ref>«Millennial Visions and Selective Vision Part One» – [[Noam Chomsky]] [http://www.zmag.org/zsustainers/zdaily/2000-01/10chomsky.htm] {{Wayback|url=http://www.zmag.org/zsustainers/zdaily/2000-01/10chomsky.htm|date=20060703143824}}</ref>
* Stormakter som Sovjetunionen og Kina har sørget for at disse regimene har kommet til makten, og har i stor grad «kontrollert» mange av disse landenes politikk. Mens kommunister med demokratiske trekk, som var i opposisjon til disse regimene, ikke fikk sjansen til å oppnå politisk makt siden de manglet støtte fra stormaktene og deres samarbeidspartnere.
* Det var ikke reelt [[demokrati]] i disse landene før revolusjonen, og vanlige fattige fikk for en periode større innflytelse enn før revolusjonene.
* Noen av disse landene – for eksempel [[Kambodsja]] under [[Røde Khmer]] – ble støttet av USA og andre kapitalistiske regimer, mens Sovjetunionen og andre land med styre inspirert av marxistiske prinsipper kan ha vært litt eller svært mye i opposisjon til disse regimene.

Kommunismen har også blitt kritisert for at den gir for stor makt til politikerne, med den følge at faren for maktmisbruk blir svært stor. De eksempler på ensretting og undertrykkelse fra totalitære ledere i sosialistiske land brukes gjerne som eksempler på dette. Dette er en lærdom visse kommunistiske miljøer har tatt til hjertet, og vektlegger sterkt behovet for bruk og opprettholdelse av demokratiet og demokratiske virkemidler.<ref>Hans I. Kleven, ''Veien(e) til sosialismen'' s. 28, 51, 214-215 (Marxist Forlag, 2009)</ref> Videre vil mange kommunister også reagere med å påpeke at også kapitalismen har sine despotiske svin på skogen. Foruten diktatorer og kuppmakere som [[Augusto Pinochet]] i Chile, var fascismen et resultat av kapitalismens utvikling og overklassens frykt for sosial revolusjon. Sosialismens Stalin troner side om side ved kapitalens Hitler og Mussolini. Blant annet pekes det på at høyresiden både i Tyskland, Norge og andre liknende land aktivt støttet opp om Hitlers politikk, og at kapitalistklassen ofte hadde fascistiske tendenser.<ref>''Død over de tyske okkupanter'', Falken Forlag</ref>