Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

==Moderne tolkninger==
Fødselen til moderne forståelse av gresk mytologi regnes av noen forskere som en dobbel reaksjon på slutten av [[1700-tallet]] mot «den tradisjonelle holdningen fra kristne sterke fiendtligheten», hvor den kristne fortolkningen av myter som «løgn» eller [[fabel|fabler]] var beholdt.<ref>Ackerman, Robert (1991): ''Introduction to [[Jane Ellen Harrison]]s «A Prolegomena to the Study of Greek Religion»'', xv</ref> I [[Tyskland]] rundt [[1795]] var der en voksende interesse for Homer og gresk mytologi. I [[Göttingen]] begynte [[Johann Matthias Gesner]] å gjenopplive greske studier, mens hans etterfølger, [[Christian Gottlob Heyne]], arbeidet med [[Johann Joachim Winckelmann]] og la grunnlaget for mytologiske studier både i Tyskland og andre steder.<ref>Graf, F.: ''Greek Mythology'', s. 9</ref>

===Sammenlignende og psykoanalytisk innfallsvinkel===
Utviklingen av [[komparativ filologi]] på [[1800-tallet]], sammen med [[etnologi]]ske oppdagelser på [[1900-tallet]], etablerte [[vitenskap]]en om [[myte]]ne. Siden [[romantikken]] hadde alle studier av myter vært komparativ. [[Wilhelm Mannhardt]], [[James George Frazer|James Frazer]] og [[Stith Thompson]] brukte den komparative innfallsvinkelen for å samle og klassifisere temaene i [[folkeminne]] og [[mytologi]]. [[Edward Burnett Tylor]] publiserte i 1871 verket ''Primitive Culture'' hvor han brukte den komparative metoden og forsøkte å forklare religionens opprinnelse og evolusjon.<ref>Allen, D.: ''Structure and Creativity in Religion'', s. 9; Segal, R.A.: ''Theorizing about Myth'', s. 16</ref> Tylors prosedyre med å trekke sammen materiell kultur, ritualer og myter til vidt forskjellige og separate kulturer påvirket både [[Carl Gustav Jung|Carl Jung]] og [[Joseph Campbell]]. [[Max Müller (orientalist)|Max Müller]] brukte den nye vitenskapen av komparativ mytologi på studier av myter hvor han oppdaget forvridde rester av [[ariere|arisk]] [[naturtilbedelse]]. [[Bronislaw Malinowski]] la vekt på måten som mytene utfyller felles sosiale funksjoner. [[Claude Lévi-Strauss]] og andre [[strukturalisme|strukturalister]] har sammenlignet de formelle forholdene og mønstrene i myter i hele verden.


[[Sigmund Freud]] introduserte en transhistorisk og biologisk forståelse av mennesket og et syn på myter som et uttrykk for undertrykkende idéer. Drømmetolkning er grunnlaget for freudisk mytetolkning og Freuds konsept om drømmeverket anerkjenner viktigheten av kontekstuelle forhold for tolkning av individuelle elementer i en drøm. Dette forslaget skulle finne et viktig punkt av harmoni mellom strukturalistiske og psykoanalytiske innfallsvinkler til myter i Freuds tankegang.<ref>Caldwell, R.: ''The Psychoanalytic Interpretation of Greek Myth'', s. 344</ref>

Carl Jung utvidet den transhistoriske, psykologiske innfallsvinkelen med sin teori om den «kollektive ubevissthet» og [[arketyp]]ene (arvede «arkaiske» mønstre), ofte kodet i myter som steg ut av den. Ifølge Jung «måtte mytedannende strukturelle elementer være til stede i den ubevisste psyken.<ref>Jung, C.: ''The Psychology of the Child Archetype'', s. 85</ref>» Robert A. Segal sammenlignet Jungs metoder med Joseph Campbells teori og konkluderte med at «for å tolke en myte, indentifiserer Campbell bare arketypene i den. En tolkning av eksempelvis ''Odysseen'' ville vise hvordan Odyssevs liv stemmer overens med et heltemønster. Jung, derimot, regner identifiseringen av arketypene som bare det første steget i en tolkning av en myte.<ref>Segal, R.: ''The Romantic Appeal of Joseph Campbell'', 332-335</ref>» [[Károly Kerényi]], en av grunnleggerne av moderne studier i gresk mytologi, gav opp sitt tidlige syn på myter for å bruke Jungs teorier om arketyper på greske myter.<ref>Graf, F.: ''Greek Mythology'', s. 38</ref>

===Opprinnelsesteorier===
[[Fil:Júpiter y Tetis, por Dominique Ingres.jpg|left|thumb|''Jupiter et Thétis'' av [[Jean Auguste Dominique Ingres]], 1811.]]
Der er forskjellige moderne teorier om opprinnelsen til gresk mytologi. Ifølge teorien om hellige tekster, stammer alle mytologiske legender fra beretninger til de [[hellige bøker|hellige bøkene]], selv om de reelle faktaene har blitt skjult og endret.<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 241</ref> Ifølge den historiske teorien var alle personer som er nevnt i mytologien en gang reelle mennesker, og legendene som er knyttet til dem er stort sett bare tillegg i senere tider. På denne måten skal fortellingen om [[Aiolos]] ha dukket opp fra det fakta at Aiolos var herskeren av en eller annen øy i [[Tyrrenhavet]].<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 241-242</ref> Den allegoriske teorien går ut fra at alle gamle myter var allegoriske og symbolske. Den fysiske teorien mener at idéen om at elementene luft, ild og vann opprinnelig var objektene for religiøs tilbedelse, dermed var de viktigste guddommene personifisering av disse naturkreftene.<ref>Bulfinch, T.: ''Bulfinch's Greek and Roman Mythology'', s. 242</ref>

Max Müller forsøkte å forstå en [[indoeuropeere|indoeuropeisk]] religiøs form ved å spore den tilbake til sin ariske, [[Vedisk mytologi|vediske]], «opprinnelige» manifestasjon. Han hevdet i 1891 at «den viktigste oppdagelsen som har blitt gjort i løpet av det 19. århundre med tanke på menneskets antikke historie... var dette regnestykket: [[sanskrit]] [[Dyaus]]-pitar = gresk Zeus = latin [[Jupiter (gud)|Jupiter]] = norrøn [[Ty]].<ref>Allen, D.: ''Religion'', s. 12</ref>» I andre tilfeller antydet nære paralleller i figurer og funksjon et felles opphav, men stadig manglende [[Lingvistikk|lingvistiske]] bevis gjør det vanskelig å bevise, som i sammenligningen mellom Uranos og den sanskritiske [[Varuna]] eller [[Moirae]] og [[norne]]ne.<ref>Poleman, H.I. :''Review'', s. 78-79; Winterbourne, A.: ''When the Norns Have Spoken'', s. 87</ref>

Arkeologi og mytografi, på den andre siden, har avslørt at grekerne var inspirert av noen av sivilisasjonene i Anatolia og Det nære østen. [[Adonis]] ser ut til å være den greske motparten, klarere i kult enn i myte, til en nære østens «[[døende gud]]». [[Kybele]] har sin rot i [[Anatolia|anatolisk]] kultur mens mye av [[ikonografi]]en til [[Afrodite]] har opphav i semittiske gudinner. Der er også muligens paralleller mellom de tidligste guddommelige generasjonene (Kaos og dets barn) og [[Tiamat]] i ''[[Enuma Elish]]''.<ref name="SegaEdmunds">Edmunds, L.: ''Approaches to Greek Myth'', s. 184;Segal, R.A.: ''A Greek Eternal Child'', s. 64</ref>

Ifølge Meyer Reinhold «fant theogoniske konsepter i Det nære østen som involverte guddommelig etterfølgelse gjennom vold og maktkamper mellom generasjoner sin vei... inn i gresk mytologi.<ref>Reinhold, M.: ''The Generation Gap in Antiquity'', s. 349</ref>» I tillegg til indoeuropeisk og opprinnelse i Det nære østen, har noen forskere spekulert i gjelden til gresk mytologi til førgreske samfunn: [[Minoisk kultur|minoiske Kreta]], [[mykensk kultur]], [[Pylos]], [[Theben (Hellas)|Theben]] og [[Orkomenos]].<ref name="Burkert23">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 23</ref> Religionshistorikere var fascinert av et antall tydelige antikke konfigurasjoner av myter som var forbundet med [[Kreta]], guden som okse, [[Zevs]] og [[Europa (mytologi)|Europa]], [[Pasifaë]] som underlegger seg oksen og føder [[Minotauros]] og videre. Professor [[Martin Persson Nilsson|Martin P. Nilsson]] konkluderer med at alle store greske myter var forbundet til mykenske sentre og var forankret i forhistorisk tid.<ref>Wood, M.: ''In Search of the Trojan War'', s. 112</ref> Ifølge [[Walter Burkert]] har ikonografien i den kretiske palassperioden uansett gitt nesten ingen bekreftelser for disse teoriene.<ref name="Burkert24">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 24</ref>