Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Konservativt og ustabilt: Spania og Portugal====
[[Fil:Fusilamiento de Torrijos (Gisbert).jpg|miniatyr|Flere liberalt orienterte soldater, som general José María de Torrijos y Uriarte, ville innføre Cádiz-grunnloven. Den reaksjonære monarken [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] viste ingen nåde, og henrettet ham i 1831. Tre år senere ble den innført som et kompromiss. {{Byline|Antonio Gisbert  (1834–1901)|type = Malt av}}]]
[[Ferdinand VII av Spania]] valgte i 1814, da han igjen ble konge, å fjerne 1812-grunnloven, og invitere Jesuittordenen tilbake til Spania. Han innførte streng sensur, ga kirken tilbake landområdene som Napoléons regjering hadde distribuert, gjorde ministrene direkte og individuelt ansvarlig overfor ham og å nektet dem å snakke kollektivt om politikk. Kongen kunne sparke dem som han ønsket, noe han ofte gjorde. Frimurere ble forbudt og inkvisisjonen kom tilbake.<ref name="ferdi">Side 37, Evans</ref> De latinamerikanske områdene hadde begynt å gjøre opprør, blant annet mot det skjeve systemet der ''peninsulares'', altså spanjoler fra Spania, hadde fordeler fremfor ''criollos'', altså spanjoler født i Latin-Amerika. For de lavere ned på rangstigen, som mestiser (spansk-indianske) eller indianere, var situasjonen enda verre.<ref name="fireåttien">Side 481, Palmer, Colton</ref>

Opprørene i Latin-Amerika kom rundt 1820. Da hadde fransk okkupasjon og den påfølgende konservative lederstilen til Ferdinand VII gjort Spania så fattig at de ikke hadde råd til å mønstre en stor hær til å bekjempe opprørerne. Hæren lyktes i noen grad, og viste ingen nåde mot rebellene, noe som gjorde rebellene enda sikrere i sin sak. I Spania hadde Ferdinand VII ignorert mange frihetskjempende soldater og geriljakrigere, og disse ble drevet mer mot liberale verdier og mot 1812-grunnloven.<ref name="ferdi" /> I tillegg kom en rekke revolusjonære fra Italia, et annet land med konservative og reaksjonære som slo hardt ned på liberale.<ref name="had" /><ref name="fireåtti">Side 480, Palmer, Colton</ref> Også franske liberale kom til Spania. På grunn av kongens svake stilling ble Spania et fristed for liberalere. Frankrike var svært skeptisk til denne utviklingen, og sendte en hær til Spania for å gjenopprette roen.<ref name="fireåtti" /> Soldatene ble ofte mottatt som helter i Spania, da liberale grunnlovsforkjempere fra både Spania og Italia hadde gjort seg upopulære for lenge siden. Ferdinand VII fikk tilbake makten og gjennomførte blodig hevn på sine motstandere, som enten ble kastet ut, fengslet eller brutalt henrettet.<ref name="fireåttien" />

Opprørene i Spania fikk ringvirkninger, og det ble også opptøyer i Portugal og deler av Italia. I Piemonte ble det opprør som medførte at [[Viktor Emmanuel I av Sardinia]] abdiserte. Ny konge ble den konservative og sterkt upopulære [[Karl Felix av Savoia]]. Slik fikk opprørerne det ikke slik de ønsket.<ref>Side 39–40, Evans</ref> I Portugal ble det mer komplisert. Først prøvde Gomes Freire de Andrade, en liberal offiser, et opprør, men ble arrestert og henrettet i 1817. Et opprør kom imidlertid i 1820. I 1822 ble en radikal grunnlov innført, og et parlament ble innført. Parlamentet innførte konstitusjonelt monarki. Føydale begrensninger på handelen ble fjernet – til tross for at Adam Smiths tanker om frihandel fortsatt ikke var oversatt til portugisisk. I Brasil, derimot, ble merkantilisme forsøkt gjeninnført. Dette førte til at Brasil gjorde opprør. Da Spania ble invadert av Frankrike året etter, benyttet Portugals hær dette som en unnskyldning. For å unngå å komme på Frankrikes gale side, gjennomførte militæret et kupp og erstattet grunnloven med en ny grunnlov som ga kongen mer makt. Portugal var dypt splittet mellom liberale på grensen til radikale og konservative på grensen til reaksjonære.<ref>Side 42, Evans</ref>

I 1826 døde [[Johan VI av Portugal]], og hans eldste sønn [[Pedro I av Brasil|Pedro VI]] ble konge. Pedro ga Portugal en konservativ grunnlov. Etter to måneder som konge av Portugal og keiser av Brasil måtte han velge mellom de to, og han valgte Brasil. Dermed var det duket for Pedros datter [[Maria II av Portugal|Maria]]. Imidlertid protesterte Pedros bror [[Miguel av Portugal|Miguel]], og en avtale ble gjort slik at Miguel giftet seg med Maria, sin niese, og ble regent til hun var atten. Miguel valgte å bryte denne avtalen, oppløse nasjonalforsamlingen (altså basert på representativt demokrati) og erstattet den med den i stor grad utdaterte stenderforsamlingen (basert på lik maktfordeling mellom adel, kirke og befolkning). Denne avsatte Maria og ga Miguel kronen. [[Azorene]] nektet å godta dette, gjorde opprør og lagde en motregjering i Marias navn. Pedro, nå keiser av Brasil, støttet sin datter, og ble så tungt involvert i konflikten at Brasils elite kastet ham som keiser. Som eksilkeiser allierte han seg med Frankrikes konge og lyktes i å jage ut Miguel i 1834. Kort tid etter døde han av lungebetennelse, og datteren Maria tok over som dronning i et land som hadde en rekke opptøyer og opprør i hele hennes regjeringstid.<ref>Side 177–78, Finn Fuglestad, ''Spanias og Portugals historie En oversikt'', Cappelen Akdademisk Forlag, Oslo, 2009</ref>

Spania hadde også problemer med arvefølgen. Ferdinand VII fikk mot slutten av sitt liv en datter. Da han døde i 1833, valgte imidlertid kongens bror Don Carlos å protestere. Han mente at Borbon-huset fulgte [[Den saliske lov|salisk lov]] og dermed ikke kunne godta en kvinnelig tronarving (dette dukker også opp igjen i 1864, se [[#Krigen mot Danmark (1864)|Krigen mot Danmark (1864)]]. Don Carlos hadde mange støttespillere, men var likevel i realiteten sjanseløs. Det tok imidlertid syv år å bekjempe ham. For å få det til, måtte de konservative motstanderne av Don Carlos samarbeide med de liberale. De liberale krevde at kongedømmet skulle være konstitusjonelt og at Cadiz-grunnloven skulle gjenetableres.<ref>Side 179, Fuglestad</ref> Problemet for begge de to iberiske landene var at det sterkt religiøse og de tungt reaksjonære kreftene i begge land ofte kom i konflikt med de liberale, og for begge land var det kaos og uro i lang tid. For spansk del varte det helt til 1923 med vekslende grunnlover fra svært konservative til svært liberale, inkludert den fra 1869.<ref>Side 178–80, Fuglestad</ref>