Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

=== Folkeavstemning om unionsoppløsningen 13. august ===
[[Fil:Christian Lundeberg.jpg|thumb|[[Christian Lundeberg]] var leder for det «särskilda utskottet», som langt på vei felte den sittende svenske regjeringen. Lundeberg tok selv over som statsminister øyeblikkelig etterpå.]]Den svenske reaksjonen på unionsoppløsningen var kraftig. Den skandinavistiske samarbeidstendensen forsvant helt, da svenske deltakere trakk seg helt ut.<ref name="hemstad">[http://www.letterstedtska.a.se/NT1-05.pdf Skandinavismen og 1905: Fra Indian Summer til nordisk vinter] {{Wayback|url=http://www.letterstedtska.a.se/NT1-05.pdf |date=20100811004711 }} - Ruth Hemstad, Noridsk tidskrift nr. 1, 2005.</ref> Avisene varierte fra den sosialistiske ''[[Social-Demokraten (svensk avis)|Social-Demokraten]]''s kommentar: «Norge fritt» til konservative ''[[Nya Dagligt Allehanda]]''s kommentar om «Revolution i Norge». Spontane hyllester til Oscar II forekom flere steder i Stockholm, og 10 000 mennesker deltok i en direkte hyllest til kongen ved [[Drottningholm slott]].<ref name="nilsson">[http://www.letterstedtska.a.se/NT1-05.pdf Unionsupplösningen 1905 som händelse och minne] {{Wayback|url=http://www.letterstedtska.a.se/NT1-05.pdf |date=20100811004711 }} - Torbjörn Nilsson, ''Noridsk tidskrift'' nr. 1, 2005.</ref> 

Det fantes også de som truet med krig, men de var i mindretall. I tillegg hadde Riksdagen god kjennskap til at en union neppe ville bestå med våpenmakt, at kongehuset og især kronprins Gustaf var imot krig, og at stormaktene heller ikke ønsket det.<ref name="nilsson"/> Sveriges generalstabssjef [[Axel Rappe]] understreket at de norske grensefestningene ikke utgjorde noe vesentlig hinder for en invasjon, men ville ikke ta stilling til om Sverige burde rette et militært angrep mot Norge. Rappes betydning i militær sammenheng i 1905 må likevel forstås som sekundær.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=7546 Axel E. Rappe]{{Død lenke|dato=april 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Gunnar Åselius i Svenskt Biografisk Lexikon, del XXIX, 1995–1997. Hentet 4. februar 2013</ref>

Riksdagen nedsatte en særskilt komité (särskilda utskott) for å se på unionsoppløsningen fra norsk side. Denne ble ledet av [[Christian Lundeberg]], og hadde regjeringen Ramstedts skjebne i sine hender.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=9790 Christian Lundeberg]{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Arne Wåhlstrand i Svensk Biografisk Lexikon, bind XIV, Stockholm 1982-1984. Hentet 4. februar 2013</ref> Komiteen kom frem til at unionen ikke var oppløst, da dette krevde Sveriges medvirkning. Men unionen kunne forlates dersom visse krav ble oppfylt. Blant disse var folkeavstemning om unionsoppløsningen og samtaler med Sverige i en unions(oppløsnings)komité. Komiteens innstilling lå klar den 25. juli til godkjennelse av Riksdagen. Den hadde følgende innsigelser:<ref name=bothner>Harald Bothner: [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400052#195 ''Dagbøker fra 1905''], Side 165-69, Tapir, Trondheim, 1987</ref>
* Unionen mellom Sverige og Norge var ikke opphørt. Men komiteen anbefalte at dersom et nytt storting foreslo dette etter valg, eller dersom det gjennom folkeavstemning ble flertall for det, kunne den svenske regjeringen gå inn i forhandlinger.
* Et område på hver side av grensen der det ikke skulle være militære befestninger.
* De gamle norske [[landskap]]ene [[Bohuslen]], [[Jemtland]] og [[Herjedalen]], samt bygdene [[Idre og Særna]] som var tapt på 1600-tallet var uomtvistelig svenske, mens [[Enningdalen]] hørte til Norge.
* Fastsettelse av svenske [[same]]rs rett til reinsdyrbeite i Norge.
* Garanti for at transittrafikken ikke skulle hindres av noen land.
* Garanti for at vassdrag ikke benyttes fra den ene siden på en måte som svekker dem i den andre.
* Hvorvidt voldgiftstraktater skal brukes i uoverenskomster.

Disse kravene gikk på tvers av regjeringen Ramstedts linje, som gikk ut på en snarlig unionsoppløsning gjennom samtaler med Stortinget. Ramstedt gikk av, og Lundeberg ble ny statsminister.

Kravet om folkeavstemning eller stortingsvalg for at unionen skulle oppløses er interessant. Ettersom Utskottet var konservativt ledet, er det pussig at Nordens første folkeavstemning ble krevet av den gruppen som var mest skeptisk til folkeavstemning.<ref name="vedung">Side 137 ff, Evert Vedung: ''Nordens første folkeavstemning'' i «1905 - Nye perspektiver» av Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson, Aschehoug, Oslo 2005</ref> En av forklaringene kan ha vært at Sverige ønsket at det norske kravet om folkeavstemning ikke kom fra Stortinget, men fra folket.<ref name="vedung"/> Dette ble i så fall et mildt nederlag. Den 25. juli 1905 ble altså den norske regjering klar over kravene, og den 28. juli foreslo Stortinget selv en folkeavstemning, men ikke om oppløsning av unionen, men om enighet i «den stedfundne Opløsning af Unionen».<ref name=bothner/> Dermed var altså fortsatt Stortinget den som hadde handlet i saken. Samme dag kom kravene fra Riksdagen, men de ble behandlet dagen etter, da vedtaket om folkeavstemning allerede forelå.

[[Fil:Unionsoppløsningen flagg.jpg|thumb|left|Postkort med oppfordring til å stemme for unionsoppløsningen.]]
Slik var det ikke et spørsmål om hvorvidt velgerne var enige i at unionen skulle oppløses, men om de var enige i det som allerede hadde skjedd. Folkeavstemningen hadde dermed ikke karakter av å være rådgivende, men aksepterende. Det var ikke en folkeavstemning om hvorvidt man skulle oppløse unionen, og heller ikke fremgangsmåten.<ref>[http://www.dagbladet.no/kultur/2005/07/19/437801.html Myten om enighet og 184 svikere] - Nils Ivar Agøy i [[Dagbladet]], 19. juli 2005</ref>

Den [[13. august]] 1905 ble [[Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige|folkeavstemningen]] avholdt, med 85,4 % fremmøte. 371&nbsp;911 stemmer kom inn med tre fjerdedeler fra landdistriktene og en fjerdedel fra kjøpstedene. 3519 stemmer ble forkastet, hovedsakelig fra bydistriktene.<ref>Side 442, Yngvar Nielsen: «Norge i 1905», C. Andersens Forlag, Horten, 1906</ref> Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Avstemningen ga et overveldende flertall for oppløsning av unionen. Hele 368&nbsp;208 stemte ja til «den stedfundne Opløsning af Unionen», mens bare 184 stemte nei. Andelen som var imot unionen var svært høy, og svenskene var skeptiske til resultatet.

Den tyske ministeren i Sverige og Norge, Felix von Müller, kommenterte at høytidsstemningen rundt folkeavstemningen ble aksentuert av flagg med «Ja» på, musikkorps og sangforeninger. Han noterte seg også at et svensk tidsskrift hadde rapportert at en av grunnene til at det var få «Nei»-stemmer, var at det krevde mot å stå opp mot «den regjerende terrorismen» og at det flere steder var slik at man ikke hadde trykt opp nei-sedler, slik at de som ønsket å stemme nei ville bli forrådt av sin håndskrift.<ref>Side 97, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/kolle.pdf Jugglery with words] - hovedopphave i historie, Andreas Kolle, november 2004</ref> 

Kvinnene, som ikke hadde stemmerett, organiserte sin egen underskriftskampanje ledet av [[Landskvindestemmeretsforeningen]]. Formann for styret var [[Fredrikke Marie Qvam]], og aksjonen er regnet som en av Qvams store politiske bragder. Andre medlemmer i styret var [[Elise Welhaven Gunnerson]] og [[Marie Kjølseth]]. Kampanjen skaffet 279 878 underskrifter<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema_folk.html Folkeavstemningene i 1905] - Nasjonalbibliotekets 1905-base, hentet 26. februar 2013</ref>, og ble brukt som argument for kvinnelig stemmerett. Kvinnelig stemmerett ble innført i 1913. Professor i historie [[Øystein Sørensen]] omtalte resultatet slik: «Resultatet var så overveldende at det minner sterkt om valg i land man helst ikke vil sammenligne seg med».<ref>[http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/1905-en_fredelig_skilsmisse.doc 1905 – en fredelig skilsmisse] – dokument (doc) skrevet i anledning Prosjekt 1905</ref>