Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Finlands forfatningsrett ===
[[Fil:Me Alexander I - Suuri Ruhtinas Suomen maasa.jpg|thumb|Aleksander Is finskspråklige troned.]]
Borgå lantdag førte til at Finland fikk en vidtgående autonomi og landets rettssystem var stort sett uavhengig av det russiske rettsvesenet. Den eksakte statsrettslige stillingen til det nye storfyrstedømmet forble likevel uavklart og åpen. Aleksander erklærte i sin avslutningstale i Borgå at Finland nå var hevet opp i nasjonenes krets, og denne erklæringen ble på finsk side, både under storfyrstedømmet og senere, tolket slik at Finland ble en selvstendig stat i 1809 og bare knyttet til Russland [[Personalunion|via en felles hersker]].<ref>Også i nyere litteratur: Klinge, s. 23</ref>

Denne oppfatningen ble bestridt av Russland, framfor alt i storfyrstedømmets siste fase. Også dagens finske forskere går ut fra at storfyrstedømmets status aldri ble entydig definert, men i det minste forble uavklart. Aleksanders uttalelse om Finlands nye plass som nasjon var åpenbart uttalt med tanke på den uselvstendige posisjonen Finland hadde som integrert del av det svenske riket. Selv om tsaren lovet å opprettholde grunnloven, var selve forfatningsideen neppe skarpt avgrenset, verken i samtidens Sverige og spesielt ikke i Russland, slik at hva tsarens løfte egentlig innebar stort sett forblir ubesvart.<ref>Virrankoski I, s. 407–409</ref>

[[Fil:Aleksanteri toisen patsas.jpg|thumb|Aleksander II. var som tilhenger av finsk autonomi høyt ansett i Finland. I 1894 ble det reist en statue av ham midt på [[Senatstorget]], det mest sentrale stedet i Helsingfors.]]
I akademiske kretser så man det snart slik at Finlands forfatning var basert på den gustavianske forfatningen av 1772 og 1789. Fra 1817 var en avlagt embetseksamen ved landets eneste universitetet en forutsetning for å få et offentlig embete, så institusjonen preget i sterk grad oppbygningen av den nye forvaltningen og utformet den på grunnlag av den svenske forfatningstradisjonen.<ref>Klinge, s. 17</ref>

Dekanus [[Johan Jakob Nordström|J. J. Nordström]] ved det juridiske fakultetet i Helsingfors, innprentet i en hel generasjon av embetsmenn at Finland hadde en spesiell status og konstitusjonelle rettigheter på vegne av det finske folk, uten å konkludere for økt uavhengighet.<ref name="Jutikkala, side 307">Jutikkala, side 307.</ref> De russiske herskerne unngikk å konkretisere Finlands status inntil Alexander II i rikdagsordningen som ble utstedt i 1869 for første gang uttrykkelig refererte til forfatningsdokumentene fra  1772 og 1789 som grunnlaget for den russiske monarkens rettigheter i Finland.<ref>{{Språkikon|fi|finsk}}[http://www.histdoc.net/laki/vpj.html Avslutningsdekretet ved riksdagsordningen 1869]</ref>

Den russiske offentligheten betraktet Finlands særstilling med skepsis. En samtidig observatør, sannsynligvis preget av den mangeårige ''ministerstatssekreterare för Finland'',  [[Aleksandr Armfelt]], beskrev Finlands forfatningsrettslige stilling med følgende bevingede ord:
:''«Finlands forfatning er som en gift manns utenomekteskapelige forhold, alle vet om det, alle godtar det, og jo mindre det snakkes om det, desto lykkeligere lever partene med hverandre.»''<ref>Oversatt fra en tysk oversettelse: ''«Die Verfassung Finnlands ist wie die ungesetzliche Beziehung eines verheirateten Mannes, alle kennen sie, alle nehmen sie hin; je weniger darüber gesprochen wird, desto glücklicher leben die Beteiligten miteinander.»''</ref><ref>Klinge, s. 305 f.</ref>