Redigerer Stjørdal (avsnitt)

=== Dialekt ===
Stjørdalsdialekten tilhører de [[trøndersk|inntrønderske]] dialektenes sørlige gruppe, som tradisjonelt har hatt full [[jamning|utjevning]] i [[jamvekt|likevektsord]] som viktigste kjennetegn.<ref name="Dialekt og gardsnamn" /> Dette er særlig tydelig i [[verb]]: ''vårrå'' ({{IPA|[vɔrrɔ]}}, «være»), ''låvvå'' ({{IPA|[lɔvvɔ]}}, «love»), ''våttå'' ({{IPA|[vɔttɔ]}}, «vite») og ''gråvvå'' ({{IPA|[grɔvvɔ]}}, «grave»). I andre verb forekommer [[apokope]]. Det er apokope i svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel ''oks'' ({{IPA|[uks]}}, «okse»), ''bakk'' ({{IPA|[bakk]}}, «bakke»), ''ung'' ({{IPA|[uŋ]}}, «unge») og ''stælp'' ({{IPA|[stæɽp]}}, «stolpe»).<ref name="Dialekt og gardsnamn" /><ref name="Målføret" /> I dialekter nord for Verdal ender disse ordene på ''i'', og i bygdene vest og sør for Stjørdal den mer typiske ''e''.<ref name="Målføret" /> I tradisjonelt bøyningsmønster i stjørdalsdialekten har de nevnte substantivene fått ''i''-en tilbake i bestemt form entall, for eksempel ''oksin'' ({{IPA|[uksiɲ]}}, «oksen») og ''ungin'' ({{IPA|[uŋiɲ]}}, «ungen»).<ref name="Målføret" /> I svake hunkjønnsord med overvekt har dialekten bare tilsvarende utjevning med ''u'', som i ''stuggu'' («stue»), mens dialekter nordenfor har både ''u'' og ''o''.<ref name="Dialekt og gardsnamn" /> [[Palatalisering]] forekommer kun i trykksterke stavelser.

Tradisjonelt har man i dialekten hatt én [[vokal]]lyd mer enn i normert norsk, en såkalt dyp ''ø'' (œ), en mellomlyd mellom ''æ'' og ''ø''. Det fantes meningsforskjeller, slik som ''sjæl'' («å skille») og ''sjœl'' («å skylle»). At denne lyden har falt bort hos de fleste dialektbrukerne, har beviselig skjedd etter 1920, og begynte trolig i Hegra og Meråker. I Stjørdal fikk lyden et sammenfall med ''æ'', mens den i dialektene nordenfor fikk det med ''ø''. Noen dialektbrukere vil derfor holde fast på uttalen av «smør» som ''smœr'', de som er påvirket av lydendringen som ''smær'', mens de som er påvirket en mer skriftrett uttale, som ''smør''. Dialekten har også hatt [[cirkumfleks]]tonelag, eller totoppet stavelse, og har derfor hatt en meningsforskjell mellom eksempelvis ''sup'' («sup») og ''sûp'' («suppe»).<ref name="Målføret" />

Det finnes rester av [[dativ]] i stjørdalsdialekten, men de blir sjeldnere. Allerede i 1970-årene merket språkforskerne seg en klar tilbakegang over få generasjoner. Dativ var helst bevart i substantiver styrt av preposisjoner, slik som ''i skoja'' («i skogen»), ''på låfti'' («på loftet») og ''på gålom'' («på gårdene»), og ved [[indirekte objekt]], som i ''æ ga mat åt guta'' («jeg gav mat til gutten»).<ref name="Målføret" /> Substantiver i bestemt entall, i dativ, ender på ''-a'' i hankjønn, ''-n'' i hunkjønn og ''-i'' i intetkjønn. Intetkjønnsordene går også fra tostavelsestone til enstavelsestone (som fra «loven» til «låven»). Substantiver i bestemt flertall, i dativ, ender på ''-om''. Det finnes også rester av dativ, [[akkusativ]] og [[genitiv]] i faste uttrykk.

Vanlige spørreord i stjørdalsdialekten er ''kæm'' (hvem), ''ka'' (hva), ''hænn'' (hvor), ''kålles'' (hvordan) og ''kåffer'' (hvorfor).

Innflytting og generell regionalisering av dialektene gjør at talemålet i Stjørdal blir mindre særpreget og får en enklere grammatikk.