Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

=== Språkkamp ===
Fornorskningen hadde før gått for seg i skolene og i kirkene, men i mellomkrigstiden kom nye medier til, som radiosendinger, norske ukeblader og boksamlinger. Den første store regionale radiosenderen ble satt opp i [[Vadsø (tettsted)|Vadsø]] i 1934 for å nå kvener og samer i områder som [[Nesseby]], [[Polmak]] og [[Tana]]. Kringkastingslisensen var lavere enn andre steder og radioer delt ut gratis. Den første samiskspråklige sendingen var overføring av gudstjenesten julaften 1936 i [[Polmak kirke]].

Språkforskeren [[Trond Trosterud]] (1962–) har estimert at språkbeherskelsen i samisk gikk ned med {{nowrap|10 %}} i Finnmark, fra 1920 til 1930, tilsvarende var nedgangen {{nowrap|20 %}} i Troms. Nedgangen skyldes assimilering gjennom skolens undervisningsopplegg. Historikerne har lurt på hvorfor det samiske språket ikke forsvant helt, men språket var fortsatt levende i områdene der samene utgjorde størsteparten av befolkningen. Konservering av språket skjedde av seg selv der folk omgikkes, som i arbeidslivet, i bygdene og i hjemmene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=247–251}} Forøvrig var foreldrene ikke mot at elevene lærte seg norsk, men at de ikke fikk lære samisk. I verste fall lærte barna hverken samisk eller norsk på skolen, og ikke stort annet heler.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=251–254}}

De samene som markerte seg i offentligheten var ikke mange, men en av dem var lærer og historiker [[Henrik Kvandahl]] (1864–1950) som skrev trebindsverket ''Samenes historie'' (utgitt mellom 1925 og 1947). Han stipend av [[Det akademiske kollegium (UiO)|Det akademiske kollegium]] ved universitetet i Oslo for forskning på samisk historie. En annen var forfatter, avisredaktør og lærer [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] (1870–1949) som fikk utgitt boken «Om sjøsamene». En tredje agent for samiske rettigheter var arbeiderpartipolitikeren [[Per Fokstad]] (1890–1973), som kjempet for samenes rett til språk og kultur. Karakteristisk for samenes kamp var tilslutting til de etablerte politiske partiene, spesielt arbeiderpartiet. Virksomhet innenfor de etablerte partiene ble den muligheten som åpnet seg, når etnopolitisk organisering ikke førte frem.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=219–221}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=244–246}}