Redigerer Samisk historie i etterkrigstiden (avsnitt)

=== Rettigheter til land og vann ===
Utover i 1970- og 1980-årene ble det stadig oftere argumentert for at samene hadde rett til naturressurser de tradisjonelt hadde utnyttet fordi de var en urbefolkning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}} Denne oppfatningen gjorde seg også gjeldende for områder i Sør-Skandinavia, som siden siste halvdel av 1800-tallet hadde blitt antatt å være nye migrasjonområder for samer. Oppfatningen var at samene kom til disse områdene først på 1700-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=xiii–xiv}} En ny generasjon studenter og politikere hadde bånd til internasjonal urfolksbevegelse, og i Finland, Sverige og Norge ble dette en vanlig argumentasjon. Innenfor denne forståelsen ble de nordiske statene sett på som undertrykkende kolonimakter av urbefolkningen, noe som spesielt unge radikalere i 1970-årene brukte som argument.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

==== Rettigheter til land og vann i Norge ====
Rett til å råde over naturressurser bygger både på nasjonal norsk rett og folkerettslige regler og prinsipper. Indre deler av Finnmark,{{sfn|Eidheim|1999|p=39}} det vil for en stor del si Kautokeino, Karasjok og øvre deler av Tana,{{sfn|Eidheim|1999|p=41–43}} var frem til 1751 en del av det norsk-svenske fellesområdet, hvor begge statene krevde inn skatter av samene. Området står derfor i en historisk og rettslig særstilling. Området stod frem til 1751 under svensk juridiksjon, med rettsmøter hver vinter i samelandsbyene. Rettsprotokollene fra vintertingene viser at samene stod i en sterk posisjon og at de hadde eksklusive bruksrettigheter over alle naturressurser i området.{{sfn|Eidheim|1999|p=39}}

Samenes rettigheter til land og vann kan bygges på prinsipper og rettstradisjoner i norsk rett. Rettighetene vil i stor grad være lik norske bønders eiendomskrav og rett til å bruke for eksempel innmark, skog og beiteland.{{sfn|Eidheim|1999|p=40–41}} I diskusjonen om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark, har det tradisjonelle synet vært at staten er grunneier. Dette begrunnes blant annet med at staten har vært eier fra de eldste kjente historiske tider og at samene med sin nomadiske livsstil ikke hadde ervervet eiendomsrett. Siden 1970-årene har jurister forsøkt å tilbakevise disse oppfatningene. Det er påvist at frem til slutten av 1600-tallet ikke var noen klar oppfatning av kongelig eiendomsrett i Finnmark. I kyststrøkene i Finnmark var oppfatningen at grunnen ikke hadde noen eier, men at den som hadde behov for land kunne ta grunnen i bruk. Først på midten av 1700-tallet ser det ut til at embetsmennene anser at kongen har eiendomsrett til grunnen i Finnmark. Historisk mener en at det heller ikke er tilfelle at samene var nomader som flyttet tilfeldig omkring, men heller var «halvnomadiske», det vil si at de flyttet i et systematisk mønster etter årstiden og innenfor et begrenset området.{{sfn|Eidheim|1999|p=41–43}}

I juridisk forstand er det ikke snakk om at indre deler av Finnmark skal opprettes som noe autonomt område for samer, der offentlige myndighetene delvis ikke bestemmer. Det er derimot talte om ''privatrettslig eiendomsrett'' for samer, på samme måte som norske bønder eier grunnen. Heller ikke er det snakk om at samer skal få utvidet sine rettigheter, men at en skal fastslå og respektere rettigheter de fra tidligere tider har krav på.{{sfn|Eidheim|1999|p=58–59}}

==== Skattefjällsmålet i Sverige ====
[[Fil:Ljungris July 2013 03.jpg|mini|Fra Ljungris var tidligere et skattefjäll, hvilket vil si et landområde i Jämtland og Härjedalen hvor samer hadde sine tilholdssteder og betalte skatt til kronen. {{byline|Arild Vågen}}]]

I Sverige kom samenes rettigheter til land og vann opp tidligere enn i de andre Nordiske landene, mye på grunn av at reindriften der var grunnlegende i samepolitikken. Utover i 1950-årene hadde mange store vassdrag blitt regulert, og en fikk dermed store kunstige innsjøer som stod i konflikt med samenes bruk av land. Argumentene for å vannkraftutbygging var at de var «til fellesskapets beste», mens reindriften ble omtalt som snevre næringsinteresser. Selv om en Svenska Samernas Riksförbund anså det som nytteløst å stanse disse prosjektene, oppstod en kritisk retorikk mot staten, gjerne begrunnet juridisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

Skattefjällsmålet var en stor sak angående samiske rettigheter som verserte i det svenske rettssystemet fra 1966 til 1981. Saken dreide seg om samenes rettigheter til gamle områder nord i Jemtland (Skattefjäll). Samene mente at de hadde større rett til området enn den svenske staten. Samene hadde gjort en grundig historisk utredning for å styrke sin sak. Høyesterett i Sverige aviste samenes krav til fjellområdene. I praksis ga rettsakene så mye positiv omtale av samiske rettigheter, at prosessen ble en milepæl i samisk rettighetskamp.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}{{sfn|Eidheim|1999|p=45–46}}

Den svenske staten aksepterer ikke samene, heller ikke de som driver med reindrift, å være urbefolkning i henhold til ILO-konvensjon nr. 169, 1989. Konvensjon 169 definerer prinsipper, regler og plikter for å beskytte urbefolkninger, som deres institusjoner, eiendom, land og kultur. Urbefolkninger blir her definert som mennesker som har sitt opphav i landet før nasjonalgrenser ble fastsatt, og som helt eller delvis har beholdt sine sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske organiseringer.{{sfn|Broadbent|2010|p=7–9}}

==== Samenes kamp for land og vann i Finland ====
I Finland ga det ikke gjenklang å tale om samene som ofrer for kolonialismen i 1970-årene. Det ville bygge opp under en oppfatning om samene som et folk uten tradisjonelle begreper om landeiendom. Strategisk ble det derfor viktigere å finne dokumentasjon for rettshistoriske begrunnelser for retten til land. Opinionskliamet i Finland var dessuten generelt positivt til undertrykte folk. Det ga en sterk posisjon i offentligheten å tale deres sak, selv om samenes rettighetskamp var en marginal bevegelse.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

Noen viktige endringer vedrørende gjeting av rein ble gjennomført i Finland i 1969, da det ble innført  bestemmelser om samenes bosteder. Hensikten var modernisering. Resultatet av dette var bygging av nye hus, ofte i form av «modernistiske bungalower» på avsidesliggende steder. Den finske modellen for planlegging av småsteder førte til at homogene samiske samfunn ble avviklet, og at en istedenfor brakte samen samer i landsbyer med folk fra flere forskjellige siidaer. Endringer av reglene ble innført i 1994 i «lov om naturbaserte næringsveier», som ytterligere skulle oppmuntre til å ta i bruk tidligere tradisjoner og praksiser.{{sfn|Kent|2018|p=228–231}}