Redigerer Rikard I av England (avsnitt)

==Ettermæle ==
{{sitat|Rikards omdømme... har vekslet mye. Viktorianerne var delt. Mange av de som beundret ham som en korsfarer og en mann av Gud, reiste en heroisk statue av ham utenfor [[Palace of Westminster|parlamentshuset]] i London. [[William Stubbs|Stubbs]], på den annen side, tenkte på ham som «en dårlig sønn, en dårlig ektemann, en selvisk hersker, og en seirende mann». Selv om han var født i Oxford snakket han ikke engelsk. I løpet av sitt ti år regime var han i England for ikke mer enn seks måneder, og var helt og holdent fraværende i de siste fem årene.|}}

:—John Gillingham, ''Kings and Queens of Britain: Richard I''<ref>Cannon (2001)</ref>

Rikard frambrakte ingen legitim arving og anerkjente kun en sønn utenfor ekteskap, [[Filip av Cognac]]. Følgelig ble han etterfulgt av sin bror Johan som konge av England. Imidlertid avviste hans franske områder innledningsvis Johan som etterfølger og foretrakk hans nevø [[Arthur I av Bretagne]], sønn av deres avdøde bror Geoffrey da dennes krav til arv var bedre enn Johans. Det er påtagelig at på grunn av mangelen av en direkte arving fra Rikard kom det første skrittet mot en strid om [[Angevin-riket]]. Mens kongene av England fortsatte å gjøre krav på eiendommer på kontinentet skulle de aldri mer komme til å kommandere de områder som Rikard I av England i sin tid hadde arvet der fra Henrik II.

[[Fil:Richard I of England - Palace of Westminster - 24042004.jpg|thumb|En rytterstatue av bronse med Rikard Løvehjerte som hever sverdet ble gjort av [[Carlo Marochetti]] og står utenfor Palace of Westminster i London.]]
Rikards arv besto av flere deler. Først hadde han erobret [[Kypros]], som viste seg å være meget verdifullt i å holde på frankiske kongedømmer i [[Det hellige land]] levedyktig for ytterligere et århundre. For det andre betydde hans fravær fra det engelske politiske landskapet at den meget effektive regjeringen som hans far hadde skapt fikk tilgang til å styre seg selv, skjønt kong Johan ville senere misbruke det til det til slutt brøt sammen. Den siste del av Rikards arv var romantisk og litterært. Uansett hva som er fakta om hans regime har han etterlatt seg et uutslettelig inntrykk i den moderne tids forestilling om ham. Mytene har omskapt ham til en blanding av den legendariske [[Arthur av britene|kong Arthur]] og en [[Kristus]]-lignende skikkelse. Dette bygger i stor grad på ettertidens minne av hans militære seire og hans tid som korsfarer, særlig sett i kontrast til hans påståtte udugelige og troløse bror. Dette er også reflektert i middelalderhistorikeren [[Steven Runciman]]s endelige bedømmelse av Rikard Løvehjerte: «han var en dårlig sønn, en dårlig ektemann og en dårlig konge, men en galant og glimrende soldat».

=== Folkeminne i middelalderen ===
Fra [[1260]] utviklet det seg en [[legende]] som hevdet at etter at Rikard var blitt tatt til fange i Tyskland reiste hans hoffdikter [[Blondel de Nesle|Blondel]] rundt i Europa fra festning til festning på leting etter sin konge. Han sang høyt på en sang som var kun kjent av de to som sammen hadde diktet den. Til slutt kom han til det sted hvor Rikard var holdt fanget, og da kongen hørte sangen svarte han med det gjeldende refrenget og således avslørte hvor han ble holdt fanget.

Fortellingen dannet grunnlag for [[André Ernest Modeste Grétry]]s [[opera]] ''Richard Coeur-de-Lion'' ([[1784]]) og synes å ha vært inspirasjonen for åpningen av [[Richard Thorpe]]s filmversjon av ''[[Ivanhoe]]'' ([[1952]]). Legenden synes ikke å ha noen virkelig tilknytning til den historiske Jean 'Blondel' de Nesle, en aristokratisk [[trouvère]].

En annen av de legendene som ble fortalt om Rikard i tiårene etter hans død var at da han satt i fengsel, som den eneste engelske konge noensinne, hadde han en kjærlighetsaffære med datteren til den tyske kongen som hadde fengslet ham. Den rasende kongen bestemte seg for å sørge for en ‘ulykke’. Han ga ordre om å sulte en [[løve]] og deretter la den ‘unnslippe’ inn i Rikards celle. Da prinsessen hørte dette bønnfalt hun sin elskede om å flykte, men Rikard ba isteden om førti silkelommetørkler som han bant om sin høyre forarm. Da løven brøt inn i cellen hans stakk han armen ned i udyrets gap og rev ut løvens hjerte. Han gikk deretter til kongens hall og kastet hjertet, fortsatt bankende, på kongens bord. Deretter strødde han salt på det og spiste det til stor fryd. I sannhet en Løvehjerte i dåd og navn.<ref>Lacey, Robert: ''Great Tales from English History''. London 2003. Sidene 141-142</ref>

Den [[Skottland|skotske]] filosofen og krønikeskriveren [[John Mair]] var den første som knyttet Rikard Løvehjerte til legendene om [[Robin Hood]] i hans verk ''Historia majoris Britannæ, tam Angliæ quam Scotiæ'' ([[1521]]). I de tidligste [[ballade]]ne om  Robin Hood var den eneste kongen som ble nevnt «Edward our comely king», mest sannsynlig [[Edvard II av England|Edvard II]] eller [[Edvard III av England|Edvard III]]. Imidlertid har den skotske forfatteren [[Walter Scott]]s roman ''[[Ivanhoe]]'' ([[1819]]) popularisert Mairs assosiasjon av Robin Hood-legendene med Rikards regime, og dette forholdet har siden blitt tatt opp igjen av senere romanforfattere og ikke minst ved filmatiseringer og TV-serier som knapt utmerker seg med historisk korrekthet. Typisk sett blir Robin Hood framstilt som den som opprettholder rettferdighet i Rikards navn mot Johan uten land og hans embetsmenn i løpet at kongens fengsling.

En biskop i [[Rochester (Kent)|Rochester]] skrev at Rikard I av England tilbrakte 33 år i [[skjærsild]]en som bot for sine synder og steg deretter til himmelen i mars [[1232]].<ref>Gillingham (1979), side 8</ref>