Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

=== Nyfordeling av makter: De «nye» landenes tid ===
Perioden fra 1700 til 1789 var en der de «nye» landene tok over. Flere av dem var ikke nye, men hadde fått nye navn og/eller ny styreform. Dette gjelder særlig fire land; England ble til Storbritannia, Brandenburg til Preussen, Habsburg til Østerrike og Moskva til Russland. Frankrike var fortsatt en makt, men mer etablerte makter som Sverige, Spania, Nederland og Polen var ikke lenger makter å regne med i denne perioden. Dette altså i tillegg til at Det tysk-romerske rike og Det osmanske rike begge hadde blitt kraftig redusert i henholdsvis 1648 og 1699.

Perioden begynte med to kriger som til sammen involverte mesteparten av Europa. [[Den spanske arvefølgekrigen]] involverte i hovedsak Spania, Frankrike, Spania og Nederland, og [[den store nordiske krig]] involverte Sverige, Russland, Polen-Litauen og delvis Danmark-Norge. Østerrike og Preussen var delvis med i begge krigene, sammen med flere riker i Det tysk-romerske rike. Etter disse krigene og to økonomisk bobler skapte store økonomiske bekymringer for Frankrike og Storbritannia, ble perioden fra 1720 til 1740 en relativt fredelig tid. Mellom 1740 og 1763 startet krigene igjen. I denne perioden ekspanderte Storbritannia sine territorier betraktelig, særlig i India og Canada, mens Preussen viste seg likeverdig med Russland på slagmarken. I øst ble de tre stormaktene Østerrike, Russland og Preussen enige om å fordele det sterkt svekkede Polen mellom seg, og mot slutten av århundret ble områdene fordelt mellom stormaktene slik at i 1795 eksisterte ikke Polen lenger. Enkelte opplyste monarker som Frederik den store (Preussen) og Katarina den store (Russland) lyktes i å fornye og utvikle sine stormakter betraktelig.

I vest var et økonomisk utarmet Frankrike i store problemer. Ludvig XIVs livsstil med dyre slott og dyre kriger hadde fått Frankrike ut i en vanskelig økonomisk situasjon. Denne ble forverret da Ludvig XV bestemte seg forå involvere seg i kriger, og da Ludvig XVI tok over, var det lite igjen av penger. Forslag om å skattlegge adelen og kirken ble møtt med sterk motstand, men samtidig var tredjestanden beskattet for mye til at økonomiske eksperter kunne anbefale videre skatt. For Storbritannia var det motsatt. Fra den spanske arvefølgekrigen av hadde Storbritannia økt kontrollen på havet kraftig, og deres handelsselskap vokste stadig. De utvidet også sine områder med Australia, da Botany Bay ble oppdaget. Imidlertid mistet de koloniene i Amerika da kolonistene gjorde opprør og erklærte selvstendighet som [[USA|Amerikas forente stater]].

==== Den spanske arvefølgekrigen (1702-1713) ====
: ''Utdypende artikkel: [[Den spanske arvefølgekrigen]]''
[[Fil:Treaty of Utrecht 1713.png|miniatyr|Freden i Utrecht etter [[den spanske arvefølgekrigen]]. Krigen forandret maktbalansen i britisk favør.]]
I 1700 døde altså Karl II av Spania. Historikere er uenige om dette var bunnpunktet i Spanias nedgang, eller om trekk som myntreformen av 1680 og en relativ harmoni mellom Castilla og Aragón pekte på at ting var på vei i riktig retning. Uansett var Spania i en bølgedal. Det ble oppdaget at Karl II hadde testamentert bort hele det spanske rike, altså Castilla, Aragon, Granada, Napoli/Sicilia, De spanske nederlandene og Spanias besittelser i Amerika og Asia. Alt skulle gå til den eldste arvingen til en av hans søstres menn. Søstrene var gift med henholdsvis Ludvig XIV og Leopold I. Testamentet krevde at man ikke kunne være konge/keiser av Spania og et annet land, så direkte tronfølgere ble hoppet over. Den eldste da ble [[Filip V av Spania|Filip, hertug av Anjou]]. Takket Frankrike nei, ble Leopolds arving tilbudt tronen.<ref>Side 192-93, Palmer, Colton</ref>

Frankrike takket ja, men verre var det at Louis XIV i 1701 ikke aksepterte klausulen om at Filip skulle miste arveretten til Frankrike. Dermed så det ut til å bli mulig at Spania og Frankrike kunne slås sammen til ett storrike, eller i det minste to riker med stor tilknytning til hverandre. Dette ville forrykke maktbalansen i Europa markant. Spania hadde uante muligheter for handel og Frankrike et mer moderne handelsimperium. I tillegg ville en felles flåte være en trussel for mange europeiske land. Dermed bestemte Vilhelm III av Storbritannia og Nederland seg for å sette igang en allianse. Storbritannia, Nederland og Østerrike ble med, og også Brandenburg-Preussen, Portugal og [[Kongedømmet Sardinia|Savoia-Piemonte]].<ref name="spanske">Side 441-43, Fuglestad</ref> I tysk politikk var Bayern en stor rival av Østerrike, og Bayern ble derfor med på Frankrike og Spanias side.<ref>Side 193, Palmer, Colton</ref>

Selve krigen var en blanding mellom sjøkrig, ofte i Karibia, krig og borgerkrig. Borgerkrig fordi Aragón utnyttet muligheten til å gjøre opprør mot Spania, hugenottene gjorde opprør mot Frankrike og Transilvania gjorde opprør mot Østerrikes forsøk på å byråkratisere dem. Selve krigen ble flere nederlag for Frankrike, både på sjø og land. Særlig var [[slaget ved Blenheim]] avgjørende. Året før, i [[slaget ved Höchstädt]] like ved, vant Bayern og Frankrike over Østerrike, men ved Blenheim var det Storalliansen, inkludert Danmark-Norge, som vant. I Spania var historien en annen. Her ble [[gerilja]]teknikken avgjørende, for lojaliteten mot Karl IIs testamente gjorde at spanjolene - i det minste kastiljanerne - kjempet aggressivt mot de invaderende troppene. Et annet problem var at [[Josef I av Det tysk-romerske rike]] døde, og da ble det [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]] som tok over. Han var også hovedkandidaten til alliansen, men de var ikke interessert i å erstatte et fransk-spansk rike med et østerriksk-spansk, som ville bli en gjentakelse av Karl Vs Europa.<ref name="spanske" />

==== Freden og konsekvensene (1713-20)  ====
[[Fil:John Law by Alexis Simon Belle.jpg|miniatyr|[[John Law]] startet en av Europas første og største bobler da han trykket for mange sedler slik at folk skulle kjøpe akser i selskapet hans. Også Storbritannia brant seg på vill spekulasjon samtidig.{{Byline|Alexis Simon Belle|type=Malt av}}]]
I stedet ble det inngått en fredsavtale i Utrecht der Spania mistet De spanske nederlandene og Napoli til Østerrike, mens Sicilia gikk til Savoia-Piemonte - som byttet dem med Østerrike mot Sardinia. Savoia-Piemonte ble dermed det tredje selvstendige italienske rike etter Venezia og Pavestaten. Spania kom ryddig fra det med en konge, Filip V, som fornyet Spania og hjalp det oppover, og de fikk altså beholde amerikanske eiendelene. Tiden fremover ble en merkantilistisk og moderne handelspolitikk og en kamp for sterkere kontroll over de spanske besittelser i Amerika, som til da var ontrollert i stor grad av etterkommere av spanjoler som hadde store eiendeler og god kontroll der.<ref name="fred">Side 444-46, Fuglestad</ref>

Frankrike på sin måte var fattig og utmattet etter både intern og ekstern kriging. Da Ludvig XIV døde to år etter, var det ikke som en populær konge. Frankrike måtte forandre retning betraktelig. Da kong [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] var fem år gammel da han ble konge, var [[Filip II av Orléans]] regent til sin død i 1723. I denne tiden valgte Filip å gi opp Frankrikes forsøk på å holde tritt med britene på sjøen. Dette var en stor utgiftspost som ble spart, og ved å velge fred, kom Frankrike raskt på fote igjen etter krigen.<ref name="fred" /> Dessverre for Orleans ble økonomien raskt en utfording igjen. Hans venn, en skotsk eventyrer og økonomisk teoretiker ved navn [[John Law]]. Law startet ''Banque Générale'', en privat bank med tillatelse til å gi ut pengesedler. Året etter dannet Law [[Mississippikompaniet|Compagnie d'Occident]] og fikk eksklusiver rettigheter til å utvikle de enorme franske omådene ved Mississippidalene i Nord-Amerika. I tillegg lyktes det Law å få monopol på fransk tobakk og slavehandel med franske besittelser, og i 1719 ble Law ansvarlig for skatteinnkreving og myntpreging. Aksjene i kompaniet, som er mest kjent som Mississippikompaniet, økte med over 3500 % fra 500 til 18 000 %. Økningen var mest spekulasjon og rykter, for inntektene var ikke i nærheten av så høye. Siden etterspørselen ble så stor, trykket Banque Générale mer penger enn de hadde sølv til å forsvare, og inflasjonen begynte. Boblen brast da inntektene brukte lang tid på å komme, og aksjene falt markant. Dette førte igjen til at mange franskmenn mistet penger, og at staten måtte betale tilbake mye, noe som etter hvert førte til økte skatter for å kunne betale tilbake. I desember 1720 måtte Law rømme fra landet.<ref>[https://www.britannica.com/event/Mississippi-Bubble Mississippi Bubble] - Britannica.com</ref>

Nederland hadde i og for seg begynt sin nedgang allerede før Den spanske arvefølgekrigen. Likevel var det klart at selve krigen ble avgjørende. Nederland hadde lenge hatt en svært slagkraftig og moderne hær, og da Storbritannia som øy ikke hadde landgrenser å beskytte, ble det britene som tok seg av flåten, mens nederlenderne hadde hæren. Nederlenderne gjorde det godt, men flåten deres ble neglisjert. Da krigen var over, hadde nederlenderne allerede merket de økonomiske utfordringene ved lang krigføring. Etter freden i Utrecht var Nederland ute av stand til å ha både en sterk hær og en slagkraftig marine, og oftest lyktes de ikke i noen av forsøkene. Nederland var rykket ned til andrerangsmakt, og den store splittelsen mellom by, og særlig her Holland, og land var med på å øke splittelsene.<ref>Side 291-92, J.L. Price: «The Dutch Republic» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref>

I 1707 ble England del av Storbritannia, da Skottland ble del av riket. Storbritannia markerte seg som en ny stormakt, særlig på havet. Marinen fikk økt betydning, og Storbritannia ble en klar flåtemakt. Den britiske hæren hadde beskjeden rolle på det europeiske fastlandet igjen helt til [[Napoleonskrigene]]. I en tid der enevelde dominerte i Europa, var det altså det parlamentariske monarkiet Storbritannia som dominerte.<ref>Side 303-04, H.M. Scott: «Europe Turns East» i  ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref> Utenrikspolitisk hadde de lyktes i å nøytralisert Belgia, som i stedet for å være i spanske eller franske hender nå var i østerrikske. Gibraltar og Menorca var britiske områder som ga Storbritannia et fotfeste i Middelhavet. Kanskje viktigst var den såkalte ''asiento''-avtalen, som betydde at Storbritannia fikk rett til å selge slaver til spansk Sør-Amerika. Det ble [[South Sea Company]] som tok seg av denne handelen. Selskapet var stiftet i 1711 nettopp for å drive med slavehandel med Spansk Amerika, og freden i Utrecht ga dem muligheten til dette, om enn ikke i fullt så gode betingelser som de håpet på. Likevel ble det mye oppmerksomhet rundt det lovende selskapet, og da kong [[Georg I av Storbritannia|Georg I]] av Hannover-slekten, som hadde tatt over fra Stuartene i 1714, støttet foretaket, økte interessen markant. Akkurat som i Mississippiforetaket, viste det seg imidlertid at South Sea Company ikke brakte inn i nærheten av forventningene. I motsetning til i Frankrike, foregikk det imidlertid spekulering, innsidehandel og korrupsjon på høyt nivå. Mange viktige maktfigurer ble mistenkt og enkelte også dømt for korrupsjon og juks. Mange tapte store formuer i 1720 da det ble oppdaget at South Sea Company ikke var i nærheten av så verdifullt som tidligere antatt. For britene førte dette uansett til at regjeringen ble felt, og at den mektige og handlekraftige [[Robert Walpole]] tok over som de facto statsminister.<ref>[https://www.britannica.com/event/South-Sea-Bubble South Sea Bubble] - Britannica.com</ref>

==== Den store nordiske krig (1701-20) ====
[[Fil:Battle of Narva 1700.JPG|miniatyr|Den svenske seieren ved Narva, 1700, var et av de første slagene i en svensk medgangsbølge somvarte til 1709. Deretter var russerne på offensiven. {{Byline| [[Gustaf Cederström]]|type=Malt av}}]]
I 1689 ble [[Peter I av Russland|Peter den store]] eneste tsar av Russland etter at han i syv år hadde vært medtsar til sin mentalt tilbakestående bror. Han hadde vært mye i det tyske kvarteret i Moskva, og var fascinert av Vest-Europa. Han tilbrakte et år der, spesielt i Nederland og England, der han ble overrasket over gapet mellom Russlands tilbakestående kultur og de moderne landene han besøkte. Han jobbet som skipstømrer for å lære faget, og pratet politikk og muligheten for å innføre politisk nytenkning i Russland med ledende filosofer. Han besøkte gruver, kunstgallerier, sykehus, fort og kommersielle bedrifter for å lære. Ettersom hans oppførsel og klesdrakt passet bedre inn hos arbeidere og til dels middelklassen enn i overklassen, ble han kjent som en genial barbar i mange sirkler. I 1697-98 samlet han nesten tusen eksperter for tjeneste i Russland. Målet var å modernisere landet. Moderniseringen medførte blant annet tung skattelegging som igjen falt ekstra hardt på bøndene. Men også de med gammel tro, altså før en mer korrekt oversettelse av Bibelen, og de med skjegg, et tegn på gamle Russland, måtte betale skatt.<ref>Side 239-41, Palmer, Colton</ref>

Russland ønsket seg en varm havn, da Arkangelsk frøs til is halve året. Sverige kontrollerte hele den baltiske kysten, til stor irritasjon for flere andre lokale makter. Da Karl XII ble konge i 1697, i en alder av ikke helt femten, så nabolandene sin sjanse. Det ble dannet en allianse bestående av [[Frederik IV av Danmark]], [[August II av Polen|August II av Sachsen, Polen og Litauen]] og den Peter den store. I 1700 startet imidlertid den 18 år gamle Karl II krigen på egen hånd snarrådig. Danmark ble øyeblikkelig slått ut av krigen, og Peter den store ble slått ved [[slaget ved Narva]], begge i 1700. Slagene bar preg av at den svenske hæren under Karl XII var mer profesjonell, og selv om de var tallmessig underlegne, vant de likevel. Sverige angrep deretter Polen, og i 1704 lyktes det Karl XII å detronisere August II. Lenge så Sverige ut til å være ustoppelige, men en feilberegning av den russiske vinteren og tro på at han kunne få allierte kosakker og tyrkere i sør, gjorde at et utsultet og tallmessig underlegent Sverige tapte ved [[slaget ved Poltava]] i 1709 og Karl XII rømte til Det osmanske rike. Sverige tapte dermed kontroll over både Polen-Litauen, der August II ble gjeninnsatt, og den baltiske kysten. Viborg i Finland, Reval ([[Tallinn]]), [[Ingermanland]] og Kexholm ([[Priozersk]]). Peter den store brukte sitt momentum til å angripe Balkan, men ble beseiret og måtte signere en ydmykende fred. Imidlertid kom Karl XII tilbake, og lyktes i å få tilbake Finland.<ref>Side 228-229, Jeremy Black: «Warfare, Crisis, and Absolutism» i ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref> Da Karl XII var tilbake, valgte han av uklare grunner å angripe Norge ved flere anledninger. Her fulgte Karl XII i sine forgjengeres fotspor og fikk lite til. I 1718 ble han skutt utenfor Fredriksten Festning og døde momentant. Da han døde, forsvant også svenskenes krigslyst. I stedet for å være en eneveldig stormakt, ble Sverige frem til 1772 en konstitusjonell annenrangsmakt.<ref>Side 440, Fuglestad</ref>

==== En fredelig tid (1720-40) ====
[[Fil:Cardinal de Fleury by Rigaud.jpg|miniatyr|[[André-Hercule de Fleury|Kardinal André-Hercule de Fleury]] var Frankrikes garantist mot både krig og andre måter å kaste bort penger på, og en avgjørende grunn til at det var fred i 1720-40. {{Byline| Hyacinte Rigaud (mulig kopi) |type=Malt av}}]]
Innen diplomatiet var det særlig tre fokusområder. I Nord-Europa var det Baltikum som var hovedfokus, og der dominerte Russland og til dels Polen etter Sveriges tap. Russland og Østerrike ville vinne territorium nå som Det osmanske rike var på retretten i sørøst. Den siste delen var resten av Europa.<ref>Side 373-374, Andrew C. Thompson: «Diplomacy and the Great Powers» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref> Nettopp i denne delen var det en spesielt fredelig periode. Både Storbritannia, Frankrike og Nederland gikk inn i en allianse i 1717 som varte til 1731. Frankrike var styrt av Orleans frem til 1723, og så av Ludvig XV til 1726, men deretter offisielt av Ludvig XV, men reelt av [[André-Hercule de Fleury|kardinal Fleury]] fra 1726 av. Fleury var opptatt av fred utad og stabilitet innad i Frankrike.<ref>Side 343, Michael Rapport: «France» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref>

Storbritannia fulgte mye av det samme under [[Robert Walpole]]. Der Frankrike fortsatt var et enevelde, var Storbritannia et oligarki av representanter enten som adelige eller høygeistelige i [[House of Lords|Overhuset]] eller rike borgerlige som eide valgkretser i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]]. I Underhuset snakket man ofte fra interessegrupper, som London, landeierne, Øst-India, Vest-India og så videre. Parlamentet var korrupt, tregt og dyrt, men likevel effektivt. De fikk beskjeden konkurranse av Georg I, som knapt snakket engelsk, var upopulær og foretrakk å være i Hannover. Walpole utnyttet derfor tiden til å bli dominernde i britisk politikk. Han gjorde dette stort sett ved å manøvrere kløktig og unngå konfrontasjoner. Han lyktes også i å sikre parlamentarisme, altså praksisen at regjeringen også hadde støtte fra flertallet i Underhuset.<ref>Walpole 265-273, Palmer, Colton</ref>

Preussen hadde blitt en stormakt med svært lite kriging. Fra tidlig av hadde de valgt en snusfornuftig skepsis til det pengesluket krig er. [[Fredrik I av Preussen|Kurfyrste Fredrik]] hadde brutt dette prinsippet ved å gå med på å delta på Habsburgernes side mot at han fikk tittelen konge. Han fikk tittelen «konge ''i'' Preussen», men ikke ''av''. Dette medførte at det ble en tysk konge blant tyske prinser. Selve krigsdeltakelsen ble relativt kort. Etter hvert ble også Brandenburg-Preussen til bare Preussen og «konge i» til «konge av».<ref name="kongeav" /> Det var likevel hans etterfølger som forandret Preussen markant. [[Fredrik Vilhelm I av Preussen|Fredrik Vilhelm]] var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren. Der hans far brukte fem millioner thaler på sin kroningsreise, brukte han selv 2547. Han arbeidet hardt og forfordelte sivile til fordel for soldater. Han mer enn fordoblet hæren fra 40 til 83 000. Der Preussen hadde en egen «krigskiste» der man sparte opp midler til krig, var den ubrukt av Fredrik Vilhelm, og hans etterfølger hadde dermed 7 millioner til bruk på krig da Frederik Vilhelm døde i 1740.<ref>Side 233-234, Palmer, Colton</ref>

Østerrike hadde under [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]] fått innført [[Den pragmatiske sanksjon]] i 1713. Denne erklærte av Østerrike, som det nå het, var udelelig. Grunnen til at dette var vesentlig, var at Habsburg besto av et lappeteppe av land som var svært selvstendig styrt med egne lover, regler, tradisjoner og politiske liv. Kun personalunion holdt dem sammen, og denne kunne brytes dersom det ikke var en felles arving. Den pragmatiske sanksjon åpnet også for at kvinner kunne arve tronen. Han sikret også internasjonal godkjenning av disse lovene, om enn med kostnader til landene som signerte. Karl VI lyktes dermed å holde en viss forutsigbarhet og klare regler for arvefølge da han døde i 1740.<ref name="Side 225, Palmer, Colton"/>

Polens fredstendenser de første årene etter den store nordiske krig var mer et resultat av nødvendighet enn av ønske. Polen-Litauen hadde lidd samme skjebne som Det tysk-romerske rike, det vil si at de var en hul allianse av mindre stater uten en felles hær, og der kongen bare hadde formell makt. Administrasjon og inntekter manglet også. I 1733 brøt [[den polske tronfølgekrig]] ut. Den relativt kortvarige krigen var mellom de som støttet [[Stanisław I Leszczyński]] og de som støttet [[August III av Polen|Frederik August]]. Sistnevnte ble konge, men Stanisław ble hertug av Lorraine.<ref>Side 245-46, Palmer, Colton</ref>

Russland hadde en rekke kortvarige tsarer og tsarinaer, av hvilke [[Anna av Russland|Anna]] var den lengst regjerende med 10 år (1730-40). Hun ble valgt som keiser fordi man antok at hun ville være takknemlig for posisjonen og dessuten gå med på begrensninger i kongemakten, som var eneveldig. Anna signerte en håndfestning som begrenset makten, men lyktes i løpet av en uke å gjøre den uaktuell. Siden hun ikke hadde kontakter og heller ikke stolte på noen, lot hun sin favoritt [[Ernst Johann von Biron]] styre landet mens hun moret seg keiserlig. Dette skapte stor mistro, og Anna besvarte denne mistroen ved å sette opp en hemmelig komité som torturerte og drepte de som ble funnet skyldige i forræderi.<ref>[http://www.saint-petersburg.com/royal-family/anna-ioannovna/ Anna Ioannovna] - Saint Petersburg</ref>

==== Krigene begynner (1740-1763) ====
[[Fil:Friedrich II in der Schlacht bei Zorndorf Copy after Carl Röchling.jpg|miniatyr|Ved [[slaget ved Zorndorf]] i 1758 lyktes Frederik den store delvis i å svekke russerne, men det ble ingen egentlig seierherre verken i dette slaget eller i [[syvårskrigen]] som sådan. {{Byline| [[Carl Röchling (maler)|Carl Röchling]] (kopi) |type=Malt av}}]]
I 1740 var en europeiske freden over. Fleury styrte til sin død i 1743, men lyktes ikke mot slutten å hindre Ludvig XV i å gå til krig. Robert Walpole måtte i 1739 selv gå til krig mot Spania ved [[krigen om kaptein Jenkins øre]], og ble tvunget til å gå av i 1742.<ref>[http://en.chateauversailles.fr/discover/history/great-characters/cardinal-fleury Cardinal de Fleury 1653-1743] - Chateau Versailles; [https://www.britannica.com/biography/Robert-Walpole-1st-Earl-of-Orford Robert Walpole, 1st earl of Orford] - Britannica.com</ref> Det som derimot ble avjgørende, var den østerrikske arvefølgekrigen. Selv om Østerrikes kong Karl VI hadde regler om forutsigbarhet, ble det foreslått at at det burde ha vært datteren Karl VIs forgjenger, Josef I, som skulle arve tronen. I seg selv var dette ikke nok til å starte en krig, men den gjerrige Fredrik Vilhelms arvtaker, [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]], gikk likevel til angrep på Schlesien, den nordligste delen av Østerrike.<ref>Side 451-52, Fuglestad</ref>

Dette startet [[den østerrikske arvefølgekrig]] I denne lyktes det Preussen å få en rekke tyske stater som var fiendtlige til Habsburg å revurdere sitt syn på Den pragmatiske sanksjonen, deriblant Bayern. Frankrike, som var Bayerns allierte og dessuten tradisjonell fiende med Østerrike, valgte Preussens side. England valgte den østerrikskse side. Raskt ble Böhmen tatt av Frederik den store. Han regnet feilaktig med at dette ville føre til Østerrikes sammenbrudd. Østerrike lyktes imidlertid å forbli samlet. De fikk også tilbake Böhmen ved fredsavtalene i 1748, der Schlesien ble gitt til Preussen med områdets protestantiske befolknings velsignelse og østerriksk forbitrelse. Dette var starten på den tyske dualismen mellom Berlin og Wien. Wien tok raskt over som kulturelt senter, mens kampen om dominans over det tysktalende Europa ikke ble oppklart før over 100 år senere. Fredsavtalene ga også en annen innrømmelse som kom uventet. Ludvig XV hadde lyktes i å ta De østerrikske Nederlandene, men ga dem tilbake igjen til tross for at områdene lenge hadde vært i Frankrikes øyeblikkelige interesse.<ref name="sch">Side 455-56, Fuglestad</ref>

Fra 1755 til 1756 forandre alliansene seg betraktelig. Storbritannia og Preussen ble alliert i 1756, og dermed brøt britene med Østerrike. Russland på sin side søkte allianse med Østerrike av frykt for Preussen. Ettersom Storbritannia hadde angrepet franske områder i Amerika, valgte Frankrike å alliere seg med Østerrike. Det lå nå an til at Preussen hadde tre mektige fiender omringet seg - det kollapsede Polen unntatt. For å komme fiendene i forkjøpet valgte nok en gang Fredrik den store å angripe. Storbritannia holdt Frankrike opptatt med kriger både i India og i Amerika, så det ble reelt sett en krig mellom Preussen på den ene siden og Russland og Østerrike på den andre. Preussen holdt stand lenge nok til at Russlands tsarina [[Elisabeth av Russland|Elisabeth]], som regjerte fra 1741, døde i 1762. Elisabeth var sterkt anti-prøyssisk, men hennes arvtakger [[Peter III av Russland|Peter III]] var ikke det. Han trakk raskt ut Russland fra krigen. Krigen endte dermed på fastlandet med en uavklart situasjon. Imidlertid viste det seg raskt at de tre krigsmaktene møttes i en felles interesse om å dele Polen. For Russlands del var dette fordi Peter III raskt ble offer for et komplott av sin kone, som tok over som [[Katarina II av Russland]], som hadde store ambisjoner og interesser for Polens del.<ref>Side 455-458, Fuglestad</ref> Frederik den store ble etter hvert populær i Europa. Han var opptatt av musikk, og hadde kjente komponister som [[Carl Philipp Emanuel Bach]] ved sitt hoff. Berlin ble etter hvert regnet som et kulturelt sentrum i større grad enn Paris i en lengre periode.<ref>Side 317-320, Scott</ref> Frederik den store ble sett på som en filosofisk og literært anlagt person, og han knyttet bånd med noen av tidens store tenkere.<ref name="sch" />

Frankrike og England kriget som nevnt altså i koloniene. Franskmennene hadde et mye bedre forhold til indianerne enn britene hadde, og i tillegg var de franske områdene i Mississippibassenget nære de britiske. Britene mistenkte med rette at franskmennene allierte seg med flere indianerstammer. I tillegg hadde franske sukkerplantasjer gjort det svært godt, og i merkantilistisk øyemed var det grunn nok til krig. Dermed ble det krig mellom britene og franskmennene i Amerika. Frankrike hadde svært få nybyggere i områdene. Dette skyldtes at det ikke var store trangen til emigrasjon fra Frankrike, til tross for religiøse kriger og stor emigrasjon fra andre land. Krigen endte uansett med en klar seier til britene, som gikk fra seier til seier under [[William Pitt den eldre]]s statsministerium, men det dukket opp en usikkerhet i Parlamentet. Preussen fremsto som en aggressiv og lite ettertraktet alliert - og dessuten et land som kunne bli utradert - og et Frankrike som kunne konsentrere seg om Europa ville bli farlig. Det ble derfor bestemt ikke å kaste Frankrike ut av Amerika helt ennå. Imidlertid ble Pitt den eldre kastet til fordel for mer fredsinteresserte politikere. Resultatet ble uansett at Louisiana og området vestover ble gitt til Spania, mens fransk Canada ble gitt til britene. Frankrike fikk beholde de karibiske øyene sine.<ref>Side 457-60</ref> I tillegg til i Amerika, foregikk det også kamper i India. Det britiske østindiakompani med støtte fra staten lyktes i å bekjempe Det franske østindiakompani ved [[slaget ved Plassey]]. Krigen førte til at Storbritannia fikk fotfeste og kort tid etter ble den klart mektigste maktfaktoren i India.<ref>[https://www.britannica.com/event/Battle-of-Plassey Battle of Plassey] - Britannica.com</ref>

==== Stille før stormen (1763 - 1789) ====
[[Fil:Profile portrait of Catherine II by Fedor Rokotov (1763, Tretyakov gallery).jpg|miniatyr|[[Katarina II av Russland|Katarina den store]] forandret Russland drastisk til å bli en av Europas stormakter langt utenfor de baltiske områdene. {{Byline| Fjodor Rokotov | type=Malt av}}]]
Fotfestet i India startet britisk ekspansjon til andre områder. I 1769-71 seilte [[James Cook]] langsmed New Zealand og Australia, og oppdaget Botany Bay.<ref>[http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/cook_captain_james.shtml Captain James Cook (1728 - 1779)] - BBC History</ref> Australia ble imidlertid ikke kolonisert før i 1788. En av hovedårsakene til det var det som skjedde med koloniene i Nord-Amerika.<ref>[http://thecommonwealth.org/our-member-countries/australia/history Australia: History] {{Wayback|url=http://thecommonwealth.org/our-member-countries/australia/history |date=20181205173322 }} - The Commonwealth</ref> Etter sjuårskrigen, som var kostbar, prøvde den britiske regjeringen å få koloniene i Nord-Amerika til å betale en spesiell skatt på ferdigbehandlede varer. Dette ble så upopulært der at samtlige skattlegginger ble trukket tilbake etter svært kort tid - så nær som én, skatten på te. Kolonistene, mange av hvilke var svært beleste innen opplysningstekster, insisterte på at de ikke ville akseptere ny skattlegging uten at de samtidig ble representert i Parlamentet. Etter hvert forandret de også taktikk fra klager og ordbruk til vold og sabotasje. I 1774 ble te fra et birtisk skip i Boston kastet overbord. Britene svarte med å stenge av Boston havn for britiske skip - og med en merkantilistisk politikk var handel med andre makter uaktuelt. Dette førte til en eskalering av handlinger og reaksjoner som førte til at representanter for koloniene den fjerde juli 1776 signerte en [[USAs uavhengighetserklæring|uavhengighetserklæring]]. Britene aksepterte ikke denne, og det ble krig. For britene var det vanskelig, da kvaliteten på generalene var ujevn, og en av de beste generalene de hadde der, [[George Washington]], sto på opprørernes side. I tillegg (se neste avsnitt) var Frankrike med på opprørernes side. Etter seks års krig ble britene kastet ut og USA ble selvstendig.<ref>Side 449-51, Greer, Lewis</ref>

Frankrike var ydmyket, men lyktes i noen grad å komme tilbake som stormakt igjen i det gjenværende styret til Ludvig XV og det korte til [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]]. Nå fikk Frankrike en mer helhetlig og vellykket politikk. Først ble fransk stabilitet bygget opp både på land og til sjøs. Frankrikes innstramminger innen hæren og marinen under Orleans og Fleury ble omgjort. Marinen ble doblet mellom 1763 og 1775. I tillegg valgte Frankrike å droppe sin allianse med Østerrike i 1778, en allianse som i hovedsak kom til som følge av britisk støtte til Preussen. Dermed kunne Frankrike konsentrere seg om Storbritannia. Første mulighet til å svekke britene kom tidlig i så måte. Ved å støtte opprørene under [[USAs uavhengighetskrig]] mot Storbritannia, var de med på å svekke Storbritannia, men på den annen side svekket de også seg selv økonomisk. Ludvig XVIs desperate jakt etter penger skulle også føre til Frankrikes største omveltning, en omveltning som også forandret Europa.<ref name="slutten">Lee, 285-87</ref>

Østerrike ble styrt i begynnelsen av denne perioden av [[Maria Teresia av Østerrike]]. Hun hadde styrt, om enn hennes mann og senere hennes sønn var formell keiser, siden 1740. Da hun signerte den for Østerrike ydmykende [[freden i Dresden]] i 1745, bestemte hun seg for behovet for internreform av landet. Maria Teresia var konservativ, men hadde rådgivere som var inspirert av opplysningstiden.  Dette ga halvveis modernisering. Det var i hovedsak tre oppgaver hun måtte løse for å kunne sette på bena en hær stor nok til å kjempe mot Preussen. Den første var sentralisering av makten, først og fremst i de østerrikske arvelandene og Böhmen, i stedet for å takle belgisk og ungarsk separatisme. Den østerriksk-böhmiske endringen handlet om administrasjon. Ved å få et solid administrativt nettverk på plass, ble det enklere og billigere å styre områdene. Det var imidlertid fortsatt verken enkelt eller billig, og systemet var langt fra så effektivt som Frederik den stores. Imidlertid var Maria Teresias bevegelse mot maktens tredeling - i realiteten en todeling mellom utøvende og dømmende makt - langt mer avansert. Dette var et forsøk på et standardisert lovsystem, men det lot seg ikke gjennomføre da Maria Theresias forslag til endringer inneholdt flere av de arkaiske lovene som rådgiverne ville bli kvitt. Økonomisk ble Böhmen kraftig modernisert og transportsystemet klart forbedret. Under sønnen [[Josef II av Det tysk-romerske rike|Josef II]] styrte de jure fra 1765, men det var først ved morens død i 1780 at han fikk starte sine reformer. Dessverre for Østerrike og områdene rundt, var disse for vidtrekkende og for dårlig implementert til at det ble store forskjellen.<ref>Side 231-47, Lee</ref>

Russland fikk under Katarina den store en markant endring. Fra å være defensiv og fredlig, ble nå Russland aggressiv. Målene var klare; Russland skulle belønne sine allierte, men samtidig skifte allianse når det passet seg. Hun valgte for eksempel i 1778 å støtte Østerrike fremfor Preussen da det kom frem at hennes hærreform hadde gjort at Russland ikke lenger trengte å se på Preussen som en fiende, mens Østerrike passt godt som en alliert. Dette skyldtes blant annet at Østerrike delte hennes skepsis mot de to rikene sm var mål for Katarinas aggressive politikk; Polen og Det osmanske rike.<ref name="katarina">Side 227-229, Lee</ref> Det var særlig områder med overveiende russisk befolkning at Katarina ønsket å kontrollere.<ref>Side 407, Greer, Lewis</ref>   I 1763, i sitt første hele år som keiserinne, fikk Katarina den store utnevnt [[Stanisław August Poniatowski av Polen|Stanisław August Poniatowski]], en tidligere elsker og en mann hun hadde god kontroll over, som konge av Polen. I tillegg erklærte hun seg som beskytter av alle polske friheter, inkludert liberum veto og andre adelige rettigheter som hindret modernisering og styrking av Polen.<ref name="deling">Side 245–47, Palmer, Colton</ref> Preussen og Østerrike øvet innflytelse på Russland, og utnyttet Russlands seier i [[den russisk-tyrkiske krig (1768–1774)]], til å foreslå at anledningen ble brukt til å dele opp grenseområdene til Polen. Russland hadde nå skaffet seg en havn i Svartehavet, og dermed oppnådd et århundrer år gammelt mål. Fordelingen ble at Østerrike tok [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]], Russland områder fra [[Homjel]] i sør via [[Vitsiebsk|Vitebsk]] og til [[Daugavpils]] i nordvest. Preussen tok et område fra [[Gdansk]] i nord til [[Bydgoszcz]] i sør og [[Elbląg]] og [[Lidzbark Warmiński]] i øst, slik at Preussen nå var knyttet direkte til [[Kaliningrad|Königsberg]]. Polakkene prøvde en samling, men om adelen var pro-polske, var leilendingene og de som bodde i byen lite interessert i nasjonaliteten til de som utnyttet dem grovt. Polen ble deretter delt i 1792 og 1795, den siste medførte at Polen ikke eksisterte lenger.<ref name="deling" /> Russlands interne forandring var beskjeden. Hun begynte som en ivrig tilhenger av Oppysningstiden (se under), men ble etter hvert reaksjonær, spesielt under [[Den franske revolusjonen]].<ref>Side 213, Lee</ref>