Redigerer Norge (avsnitt)

== Demografi ==
{{Utdypende artikkel|Norges demografi}}
[[Fil:Population graph for Norway.svg|miniatyr|300px|Norges innbyggertall 1735–2014.]]

Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012, den første millionen ble passert i 1822.<ref>SSB temaside om befolkning http://www.ssb.no/befolkning/ lest på nett 18.1.2013</ref> Kjønnsfordelingen var ved inngangen til 2012 på 50,1&nbsp;% menn og 49,9&nbsp;% kvinner.<ref>http://www.ssb.no/folkemengde/tab-2012-03-14-30.html</ref> Dette var første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25&nbsp;% fra 0 til 20 år, 62&nbsp;% fra 20 til 66 år, og 13&nbsp;% fra 66 år og oppover.<ref>http://www.ssb.no/befolkning/</ref> [[Fruktbarhet]]en i 2012 var 1,85 sammenlignet med 1,99 i USA, 2,04 i Island, 1,5 i Sveits og 1,32 i Spania.{{Sfn|Minifakta|2015|s=12}} Forventet [[levealder]] i 2012 var 84 år for kvinner og 80 år for menn. De vanligste dødsårsakene var ondartet svulst (26 %) og hjert-/karsykdom (29 %). Den gjennomsnittlige husholdning var i 2014 på 2,2 personer, mot 3,3 i 1960.{{Sfn|Minifakta|2015|s=13}}

På [[Human Development Index|HDI]] utarbeidet av FN fikk Norge i 2022 en skår på 0,97, som er nest høyest i verden etter Sveits og foran Island.<ref>{{Kilde avis|tittel=Which countries have the best, and worst, living standards?|url=https://www.economist.com/graphic-detail/2024/03/13/which-countries-have-the-best-and-worst-living-standards|avis=The Economist|besøksdato=2024-04-19|issn=0013-0613|dato=13. mars 2024}}</ref>

===Bosetning===
Omkring 34&nbsp;% av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-landskapene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6&nbsp;% av landets areal.<ref>kilde: http://www.ssb.no/folkemengde/arkiv/tab-2011-02-24-01.html</ref> Spredt bosetning på landsbygda har historisk vært det vanlige i Norge. I 1801 sto byene for mindre enn 10&nbsp;% av befolkningen. Byene vokste særlig fra midten av 1800-tallet og omkring andre verdenskrig var halvparten av innbyggerne bosatt i byer og tettsteder. I 2019 bodde 82&nbsp;% av i byer og andre tettsteder. Andel av befolkningen bosatt i byer og tettsteder er lavest i Sogn og Fjordane, Hordaland, Oppland og Troms. Endringer i befolkningsutvikling i ulike deler av landet skyldes i hovedsak flytting og ikke forskjeller i naturlig tilvekst. Fra 1801 har særlig andelen bosatt i Oslo/Akershus økt (fra 7,5&nbsp;% til 24,4&nbsp;%), mens andelen bosatt i indre deler av Østlandet har falt. Andelen bosatt i Sogn og Fjordane har falt fra 6&nbsp;% i 1801 til 2&nbsp;% i 2019. Befolkningstettheten er størst langs kysten. I tettstedene, som i 2019 omfattet 82&nbsp;% av befolkningen, var folketettheten nær {{formatnum:2000}} per km<sup>2</sup>. I [[Kautokeino kommune]] med omkring {{formatnum:3000}} innbyggere innenfor {{formatnum:9700}}&nbsp;km<sup>2</sup> er folketettheten om lag 0,3.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 29.</ref><ref>https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/folkemengde/aar-per-1-januar</ref><ref>https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett</ref> [[Tettstedet Oslo]] passerte 1 million innbyggere i slutten av 2018.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/over-1-million-innbyggere-i-oslo-tettsted|tittel=Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted|besøksdato=2020-04-14|dato=2018-12-03|språk=no|verk=ssb.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-21763y.html|tittel=Historisk milepæl: Nå kan Oslo kalle seg en millionby|besøksdato=2020-04-14|dato=2018-12-02|fornavn=Pål Vegard|etternavn=Hagesæther|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|sitat=En historisk milepæl er passert. For første gang har Norge en millionby.}}</ref>

=== Bosetningshistorie ===
{{Se også|Norges historie|Norges geografi}}

==== Forhistorisk tid ====
Norge har omkring {{formatnum:50000}} gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over {{formatnum:1000}} år, kanskje så mye som {{formatnum:2000}} år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.<ref name="Lillehammer"/> Arkeologiske spor som [[gravhaug]]er tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i [[Løten]] brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».<ref name="Lillehammer">{{Kilde bok|forfatter=Lillehammer, Arnvid|utgivelsesår=1994|tittel=Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr|isbn=8203220142|isbn=8203220290|isbn=8203220134|isbn=8203220282|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100089}}</ref>{{rp|159}} De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Hagen, Anders (1921–2005)|utgivelsesår=1962|tittel=Forhistorisk tid og vikingtid|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007032801051|side=228}}</ref>

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.<ref name="Lillehammer"/>{{rp|163; 167}}

==== Finnmark ====
[[Fil:Alta helleristninger 2018-07-26-9560.jpg|miniatyr|Noen av [[Helleristningene i Alta]], 22–24 meter over havet (opprinnelig laget nær strandlinjen), antatt å være fra {{formatnum:4000}} år fvt. eller tidligere.]]

Arkeologisk funn fra [[eldre steinalder]] har vært omtalt som [[komsakulturen]] og omfatter rundt {{formatnum:5000}} års bosetning. Finnmark fikk trolig den første bosetningen rundt {{formatnum:8000}} år fvt. etter at kystområdene ble isfrie {{formatnum:11000}} år fvt. Etter istiden hevet landet seg rundt 80 meter i indre fjordstrøk (Alta, Tana, Varanger). På grunn av issmelting i polområdet steg havet i perioden 6400–3800 fvt. og i områder med liten landheving ble noen boplasser fra første del av eldre steinalder oversvømmet.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|23–26}} I tidligste del av eldre steinalder var det menneskelig aktivitet hovedsakelig på kystområdene og uten varige boliger. De indre strøkene, som [[Pasvik]], ble trolig utnyttet sesongvis.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|35–38}} De eldste [[Helleristningene i Alta]] er vanligvis datert til {{formatnum:4200}} fvt., det vil si [[yngre steinalder]], og kan være betydelig eldre enn dette.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|46}} Landhevingen fortsatte langsomt fra rundt år {{formatnum:4000}} fvt. samtidig som havstigningen stanset.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|49}} Det er uklart om bosettingen i de nordligste delene av Norge i yngre steinalder var halvnomadisk eller relativt bofast befolkning.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|60–76}}

I det siste årtusen fvt. ble klimaet kjøligere og furuskogen forsvinner fra kysten; furuskog fantes for eksempel bare innerst i Altafjorden mens ytterkysten var nesten treløs. Rundt år 0 var grensen for bjørkeskog sør for Kirkenes. Dyr med skog som biotop (elg, bjørn og bever) forsvant og reinen etablerte trolig sine årlige trekkruter en gang på den tiden. I tiden 1800–900 fvt. ble det betydelig flere boplasser i og utnyttelse av innlandet særlig merkbart på Finnmarksvidda.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|101–110}} Fra rundt år 1800 fvt. til år 0 ble det betydelig økende kontakt mellom Finnmark og områder i øst blant Karelen (der det ble produsert metaller blant annet kobber) samt det sentrale og østlige Russland. De yngste helleristningene i Alta viser langt flere båter enn de tidligere fasene og båtene minner om typer fremstilt i helleristninger i det sørlige Skandinavia. Det er uklart hvilken innflytelse sørskandinaviske samfunn hadde så langt nord som Alta før år 0.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|125–127}} Mange av de kulturtrekkene som i moderne tid regnes som typisk samiske ble skapt eller konsolidert i det siste årtusen fvt., dette gjelder blant annet skikk med gravlegging i murte kammer i steinur. [[Mortensnes kulturminneområde|Mortensnes-gravfeltet]] kan ha vært brukt i 2000 år til rundt år 1600 evt.<ref name="Olsen1997"/>{{rp|139}}

==== Norsk ekspansjon nordover ====
Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De innvandrede nordmennene, ''bumenn'', drev jordbruk og fiske. Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. [[Malangen]] ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og ''Finnmork''. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.<ref name="stammer"/>

Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200–300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I [[Hansaforbundet|hansatiden]] ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I 1307 ble det i [[Vardø]] anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Etter reformasjonen kom det norske bosettinger i de indre fjordstrøkene som [[Lebesby]] i Laksefjord. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.<ref name="stammer">{{Kilde bok|utgivelsesår=1968|tittel=De Tre stammers møte i Finnmark|utgivelsessted=Tromsø|forlag=Universitetsforlaget|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500003|side=16f}}</ref>

På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Niska, Gunnar|utgivelsesår=1973|tittel=Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas|utgivelsessted=Vadsø|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051008066}}</ref>

==== Middelalderen ====
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for [[Stad]] økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 64–65</ref>

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom {{formatnum:300000}} og {{formatnum:560000}} avhengig av beregningsmetode. Ved [[reformasjonen]] var folketallet under {{formatnum:200000}} og først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden.<ref name="Lunden"/>{{rp|262–268}}
<ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_1130_til_1537|title=Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon|publisher=Snl.no|accessdate=2013-10-19}}</ref><ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_reformasjonen_1536_til_1814|title=Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon|publisher=Snl.no|accessdate=2013-10-19}}</ref> Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80&nbsp;% av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.<ref>Bjørkvik, Harald: ''Folketap og sammenbrudd 1350–1520''. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.</ref> Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis {{formatnum:6000}} og {{formatnum:3000}} (2&nbsp;% av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.<ref name="Lunden"/>{{rp|262–268}}

==== Byene ====
{{Se også|Urbaniseringen av Norge}}

De eldste norske byene vokste trolig from fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i [[Borg (by)|Borg]], [[Konghelle]] og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på [[Veøy]] i Romsdal, [[Kaupanger]] i Sogn, i [[Borgundkaupangen|Borgund]] på Sunnmøre, og [[Vågan]] i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.<ref name="ReferenceG">[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref> Stavanger ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Helle, Knut|utgivelsesår=1975|tittel=Stavanger: fra våg til by|isbn=8253201893|utgivelsessted=[Stavanger]|forlag=i hovedkommisjon hos Stabenfeldt|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031306102}}</ref>

[[Fil:Bergen-13ème.jpg|miniatyr|Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området [[Bryggen]] til Norges klart største by.]]

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til {{formatnum:20000}} hvorav {{formatnum:7000}} eller opp mot halvparten i Bergen, {{formatnum:3000}} i Nidaros, 1500–2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden"/>{{rp|319–325}}<ref name="ReferenceG"/>

[[Magnus Lagabøtes bylov]] erstattet [[bjarkøyretten]] og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.<ref name="Lunden"/>{{rp|319–325}}<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keller, Karl-Fredrik|utgivelsesår=1994|tittel=Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon|isbn=8291455007|utgivelsessted=Oslo|forlag=William Dall, Prosjekthuset produksjon AS|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014111407513}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Hartvedt, Gunnar Hagen| utgivelsesår=1999|tittel=Bergen byleksikon|isbn=8257310360|utgivelsessted=Oslo|forlag=Kunnskapsforl.|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090104084}}</ref><ref name="Bratberg">{{Kilde bok|forfatter=Bratberg, Terje T.V.|utgivelsesår=1996|tittel=Trondheim byleksikon|isbn=8257306428|utgivelsessted=Oslo|forlag=Kunnskapsforl.|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080104041}}</ref>

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes.<ref>{{Kilde bok|utgivelsesår=1986|tittel=Kjøpstad og rikssentrum|isbn=8290289200|utgivelsessted=[Bergen]|forlag=Bryggens museum|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808046}}</ref> I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt.<ref name="Bratberg"/> Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens [[takmark]]. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på [[Bryggen i Bergen]]. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Schia, Erik|utgivelsesår=1991|tittel=Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen|isbn=8203165125|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081600054}}</ref>

=== Folkegrupper ===
{{Utdypende artikkel|Nordmenn|Samer|Innvandrere i Norge}}

[[Etnisk]] sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen [[Norden|nordisk]]/nord-[[germanske språk|germansk]], mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er [[samer|samisk]] eller [[Finland|finsk]]/[[kvener|kvensk]]. [[Samer]] har status som [[urfolk]], mens [[skogfinner]], [[kvener]], [[romanifolket|romanifolk]] (reisende, tatere), [[sigøynere|roma (sigøynere)]] og [[Jøder i Norge|jøder]] har status som [[nasjonale minoriteter i Norge|nasjonale minoriteter]]. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er [[innvandring|innvandrere]]: 14,7&nbsp;% ({{N|790497}} mennesker) pr 1. januar 2020.<ref name=":5">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/faktaside/innvandring|tittel=Innvandring|besøksdato=2020-07-08|språk=no|verk=ssb.no}}</ref> Andel norskfødte med innvandrerforeldre av totalbefolkningen var 3,5&nbsp;%.<ref name=":5"/> De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra [[Norsk-pakistanere|Pakistan]], [[Svensker i Norge|Sverige]], [[Irakere i Norge|Irak]], [[Somaliere i Norge|Somalia]], Danmark, [[Polakker i Norge|Polen]], [[Vietnamesere i Norge|Vietnam]], [[Bosniere i Norge|Bosnia-Hercegovina]], [[Iran]] og [[Tyrkere i Norge|Tyrkia]].<ref>[http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/ SSB: Rekordstor vekst i innvandrerbefolkningen]</ref> Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra [[Russere i Norge|Russland]], tyrkere og [[kurdere]] fra Tyrkia, persere og kurdere fra Iran<ref>{{Kilde www|url=http://www.iran.no/fakta.html|tittel=Fakta om Iran|besøksdato=2018-11-14|verk=www.iran.no|arkiv-dato=2018-10-18|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181018014130/http://www.iran.no/fakta.html|url-status=yes}}</ref>, og innvandrerne fra [[Serbia]] er delt opp i [[serbere]] og [[albanere]]. Utenlandske [[statsborgerskap|statsborgere]] utgjør 4,8&nbsp;% av befolkningen med {{formatnum:222300}} personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte [[polakker|polske]], [[tyskere|tyske]] og [[irak]]iske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, [[Thailand]], [[Filippinene]], Russland og Irak.<ref>{{Kilde www |url=http://ssb.no/innvutv/ |tittel=SSB: Innvandring og utvandring 2006 |besøksdato=2007-05-03 |arkiv-dato=2012-09-18 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120918090528/http://www.ssb.no/innvutv/ |url-status=yes }}</ref>

I Troms og Finnmark var det innvandring fra Finland særlig etter at Russland erobret Finland i 1714 og svensk-russisk krig i 1740. Finsk vandring mot havet skjedde særlig i retning av Skibotn og Alta. Tidligere forekom det nomadiske, årlige vandringer til havet der finner og samer deltok i fisket. [[Kåfjord Kobberverk]] trakk til seg arbeidskraft fra Finland og kvenene var etter hvert i flertall ved verket.<ref>{{Kilde bok|utgivelsesår=1968|tittel=De Tre stammers møte i Finnmark|utgivelsessted=Tromsø|forlag=Universitetsforlaget|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500003|side=25f}}</ref>

=== Språk ===
{{Utdypende artikkel|Norsk|Samiske språk|Norsk språkhistorie}}
[[Fil:Målformer i Norge.svg|miniatyr|[[Målform]]er etter kommune{{Legend|#5599FF|2=Nynorsk}}{{Legend|#E32636|Bokmål}}]]

Det norske språket er et [[nordiske språk|nordgermansk språk]] i den [[indoeuropeiske språk|indoeuropeiske]] språkfamilien. Under [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]] fortrengte etter hvert [[dansk]] skriftspråk det opprinnelige norske [[Mellomnorsk|middelalderspråket]] som var basert på [[norrønt språk]]. Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 oppstod det etter hvert to retninger i arbeidet mot et eget nasjonalspråk i det selvstendige Norge (i [[personalunion]] med Sverige). Den ene retningen innebar en gradvis fornorskning av det danske skriftspråket, basert på såkalt [[dannet dagligtale]], hvorav [[Knud Knudsen]] var en viktig pådriver. Den annen retning var et nytt norsk skriftspråk basert på såkalte ''ubedervede'' norske dialektene, altså ikke påvirket av fremmedspråket [[dansk]], hvilket ble skapt av filologen [[Ivar Aasen]]. Som et resultat av dette har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller [[målform]]er, [[bokmål]] som altså stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og [[nynorsk]] som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av [[Språkrådet]]. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal [[riksmål]], som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Et annet resultat er den såkalte [[Den norske språkstriden|språkstriden]] mellom forkjempere av de to målformene som i varierende grad har ridd landet siden begynnelsen av 1900-tallet. De to offisielle målformene av norsk anses{{av hvem}} som en viktig grunn til at det i Norge er stor aksept for bruk av [[dialekt]]er i situasjoner hvor det i de fleste andre land er vanlig å slå over til [[standardspråk]].

Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-årene til omkring 15&nbsp;%. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. I dag{{når}} er det ca. 12&nbsp;% av elevene i grunnskolen som har nynorsk som hovedmål.

Språkreglene i sameloven slår fast at [[norsk]] og [[samisk]] (herunder [[sørsamisk]], [[lulesamisk]], [[nordsamisk]]) er likeverdige språk i Norge. Det følger av sameloven at det gjelder særlige bestemmelser i et eget «forvaltningsområde» for samisk språk, der norsk og samisk er likestilt.<ref>[http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1987-06-12-56#KAPITTEL_3 Sameloven kap. 3 trådte i kraft 01.01.1992]</ref><ref>{{Kilde www| url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/1995/nou-1995-18/35/2/6.html|utgiver=Kunnskapsdepartementet|tittel=NOU 1995: 18 – Ny lovgivning om opplæring}}</ref>

Norge ratifiserte i 1993 den europeiske minoritetsspråkpakten, og da ble i tillegg [[kvensk]], [[romanes]] og [[Romani rakripa|romani]] definert som offisielle minoritetsspråk som Norge har et særskilt ansvar for å bevare.<ref>{{Kilde www|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/tema/nasjonale_minoriteter/midtspalte/minoritetssprakpakta.html?id=86936|tittel=Minoritetsspråkpakten|utgiver=Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.regjeringen.no/nn/dep/kud/dokument/proposisjonar-og-meldingar/stortingsmeldingar/2007-2008/stmeld-nr-35-2007-2008-/4/2/2.html|utgiver=Kulturdepartementet|tittel=St.meld. nr. 35 (2007–2008) – Mål og meining}}</ref> Kvensk, romanes og romani er truet av utryddelse.<ref>[http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/spraknytt-12015/nar-sprak-skal-reise-seg/ «Når språk skal reise seg»] {{Wayback|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/spraknytt-12015/nar-sprak-skal-reise-seg/|date=20151117032454}}, ''Språknytt'', 1, 2015. Besøkt 15. november 2015. Sitat: «Språkrådet arbeider for å ta vare på og fremme de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, norsk romani (språket til taterne/romanifolket) og romanes (språket til romfolket), som alle regnes som truede og har fått et særskilt folkerettslig vern.».</ref> Tidligere snakket man også [[pitesamisk]] og [[umesamisk]], men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også [[skoltesamisk]] snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland.

Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er [[norsk tegnspråk]]. Språket finnes i to hoveddialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for.<ref>{{Kilde www|url=http://www.regjeringen.no/nn/dep/kud/dokument/proposisjonar-og-meldingar/stortingsmeldingar/2007-2008/stmeld-nr-35-2007-2008-.html?id=519923|tittel=St.meld. nr. 35. Mål og meining : Ein heilskapleg norsk språkpolitikk|dato=2008-06-27|utgiver=Kultur- og kirkedepartementet}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.6116963|tittel=Tegnspråk blir offisielt språk|utgiver=NRK|dato=2008-06-26}}</ref>

Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som for eksempel [[urdu]], [[arabisk]], [[vietnamesisk]] og [[somali]]. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.

=== Religion ===
[[Fil:Den norske kirkes våpen.svg|miniatyr|100px|[[Den norske kirke]]s våpen bygger på merket for [[erkebiskop]]er på [[16. århundre|1500-tallet]], og har et kløverblads[[kors]] og to [[Olav den hellige|Olavs]][[øks (symbol)|økser]].]]

Siden [[reformasjonen]] i 1536 har [[den evangelisk-lutherske kirke|luthersk]] [[kristendom]] vært den dominerende religionen i Norge. Inntil [[dissenterloven]] ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer [[sekularisering|sekularisert]] en stor andel anser seg ikke som religiøse. Ifølge [[Norsk Monitor]] er det fra 2015 flere nordmenn som ikke tror på noen gud enn som tror på en gud.<ref>fritanke.no [http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10113 Stadig flere nordmenn oppgir at de ikke tror på Gud] 18. mars 2016</ref> I 2017 svarte 46&nbsp;% av voksne nordmenn de ikke trodde på gud og 34&nbsp;% at de trodde på gud.<ref>{{Kilde www|url=https://human.no/nyheter/2019/juni/stadige-bekreftelser-at-religios-tro-er-i-mindretall/|tittel=Ny undersøkelse fra Den norske kirke bekrefter svekket gudstro|besøksdato=2019-06-04|språk=no|verk=human.no}}</ref> [[Protestantisme]]n har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av [[den norske kirken]] som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst [[islam]], fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.

Per 28. desember 2023 er 65&nbsp;% av befolkningen medlemmer i den [[den evangelisk-lutherske kirke|evangelisk-lutherske]] [[Den norske kirke|norske kirken]]<ref>{{Kilde www|url=https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/18032987/tenner-lys-digitalt?publisherId=8556475|tittel=Tenner lys digitalt {{!}} Den norske kirke|besøksdato=2024-02-03|språk=no|verk=kommunikasjon.ntb.no}}</ref> (1.&nbsp;januar 2003: 85,7&nbsp;%)<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-49-2003-2004-/id405180/|tittel=St.meld. nr. 49 (2003–2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse|besøksdato=2024-02-03|dato=2004-10-01|fornavn=|etternavn=Kommunal-og regionaldepartementet|språk=nb-NO|verk=016001-040019}}</ref> Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2&nbsp;%: Det klart viktigste er [[Den katolske kirke]]n med 165 254 medlemmer (2,4&nbsp;%).<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/faktaside/religion|tittel=Religion i Norge|besøksdato=2024-02-03|språk=nb|verk=SSB}}</ref> Staten og kommunene gir [[Tilskudd til tros- og livssynssamfunn#Liste over tros- og livssynssamfunn som mottar tilskudd|støtte til ca. 750 tros- og livssynssamfunn]] utenfor den Den norske kirke.<ref>{{Kilde www|url=https://www.statsforvalteren.no/nb/portal/Folk-og-samfunn/Tros--og-livssynssamfunn/|tittel=Tros- og livssynssamfunn|besøksdato=2024-02-03|språk=nb|verk=Statsforvalteren.no}}</ref>

Blant de ikke-kristne [[religion]]ene er [[islam]] sterkest representert i Norge med ca. {{formatnum:200000}} personer (ca. 4&nbsp;%) (2017).<ref>{{Cite web|author=Amundsen, Bård|title=Hvor mange muslimer er det i Norge i 2017?|url=https://forskning.no/ny-samfunnskunnskap-religion/hvor-mange-muslimer-er-det-i-norge-i-2017/308186|publisher=Forskning.no|date=2017-11-24|accessdate=2019-09-27}}</ref> [[Human-Etisk Forbund]] har ca. {{formatnum:91000}} medlemmer som tilsvarer ca. 1,7&nbsp;% av befolkningen (2019).<ref>https://human.no/nyheter/2019/februar/nye-medlemmer/</ref>

I 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven.<ref>[http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/politikk/her-vedtar-stortinget-aa-avvikle-statskirken-3786678.html TV2: Her vedtar Stortinget å avvikle statskirken, 2012]</ref> Den norske kirke velger selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten. Kirken er avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=statskirke|url=http://snl.no/statskirke|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-07-18|besøksdato=2020-08-19|språk=nb|fornavn=Tarald|etternavn=Rasmussen}}</ref>

=== Største tettsteder ===
{{Utdypende artikkel|Liste over Norges største tettsteder}}
[[Fil:Vippetangen2.jpg|miniatyr|Oslo rådhus og Akershus festning ligger i landets største by. {{byline|Jon Rogne}}]]
[[Fil:Utsikt fra Fløyfjellet.jpg|miniatyr|Fotografi av Bergen by tatt fra Fløyfjellet kveldstid 2010.]]

Norge er i dag et [[Urbanitet|urbant]] land, og 82&nbsp;% av befolkningen bor i [[tettsted]]er. [[Liste over Norges største tettsteder|Norges 20 største tettsteder]] per {{Tettsted|d}} ifølge [[Statistisk sentralbyrå]] er:{{tettsted|ref}}

{| class="wikitable sortable"
|-
!
! Tettsted
! Folkemengde
! Areal, km²
|-
| {{Tettstedrang|0801}}
| [[Oslo (tettsted)|Oslo]]
| align="right" | {{Tettsted|0801}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|0801}}
|-
| {{Tettstedrang|5001}}
| [[Bergen (tettsted)|Bergen]]
| align="right" | {{Tettsted|5001}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|5001}}
|-
| {{Tettstedrang|4522}}
| [[Stavanger/Sandnes]]
| align="right" | {{Tettsted|4522}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|4522}}
|-
| {{Tettstedrang|6501}}
| [[Trondheim]]
| align="right" | {{Tettsted|6501}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|6501}}
|-
| {{Tettstedrang|2003}}
| [[Drammen (tettsted)|Drammen]]
| align="right" | {{Tettsted|2003}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|2003}}
|-
| {{Tettstedrang|0022}}
| [[Fredrikstad/Sarpsborg]]
| align="right" | {{Tettsted|0022}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|0022}}
|-
| {{Tettstedrang|3005}}
| [[Porsgrunn/Skien]]
| align="right" | {{Tettsted|3005}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|3005}}
|-
| {{Tettstedrang|4002}}
| [[Kristiansand]]
| align="right" | {{Tettsted|4002}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|4002}}
|-
| {{Tettstedrang|2521}}
| [[Tønsberg (tettsted)|Tønsberg]]
| align="right" | {{Tettsted|2521}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|2521}}
|-
| {{Tettstedrang|6025}}
| [[Ålesund]]
| align="right" | {{Tettsted|6025}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|6025}}
|-
| {{Tettstedrang|0031}}
| [[Moss (tettsted)|Moss]]
| align="right" | {{Tettsted|0031}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|0031}} 
|-
| {{Tettstedrang|2531}}
| [[Sandefjord]]
| align="right" | {{Tettsted|2531}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|2531}}
|-
| {{Tettstedrang|4532}}
| [[Haugesund]]
| align="right" | {{Tettsted|4532}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|4532}}
|-
| {{Tettstedrang|3511}}
| [[Arendal]]
| align="right" | {{Tettsted|3511}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|3511}}
|-
| {{Tettstedrang|7501}}
| [[Bodø]]
| align="right" | {{Tettsted|7501}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|7501}}
|-
| {{Tettstedrang|8011}}
| [[Tromsø]]
| align="right" | {{Tettsted|8011}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|8011}}
|-
| {{Tettstedrang|1001}}
| [[Hamar]]
| align="right" | {{Tettsted|1001}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|1001}}
|-
| {{Tettstedrang|1511}}
| [[Gjøvik (tettsted)|Gjøvik]]
| align="right" | {{Tettsted|1511}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|1511}}
|-
| {{Tettstedrang|2541}}
| [[Larvik]]
| align="right" | {{Tettsted|2541}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|2541}}
|-
| {{Tettstedrang|0001}}
| [[Halden]]
| align="right" | {{Tettsted|0001}}
| align="right" | {{Areal norske tettsteder|0001}}
|}

Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen.

I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 40 tettsteder har over {{formatnum:10000}} innbyggere, mens 186 har mellom {{formatnum:2000}} og {{formatnum:10000}} innbyggere. Totalt er det 991 tettsteder i Norge (år {{tettsted|år}}).<ref>{{Kilde avis|tittel=Storbyveksten fortsetter|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett/aar/2015-04-09|besøksdato=2017-09-06|språk=nb-NO}}</ref>