Redigerer Middelalderens mat og drikke (avsnitt)

===Middelalderens næringslære===
Den middelalderske vitenskapen så fordøyelsen som en prosess som lignet matlaging. Spaltingen av mat i magen ble sett som en fortsettelse av den tilberedelsen som kokken påbegynte. For at maten skulle bli ordentlig tilberedt og næringen skikkelig tatt opp av kroppen var det viktig at magen ble fylt på riktig måte. Lettfordøyelig mat skulle spises først og så følges av suksessivt tyngre retter. Om man ikke fulgte denne ordningen trodde man at den tyngre maten skulle synke til bunnen av magen og der blokkere fordøyelseskanalen og forårsake forråtnelse og oppsamling av dårlige væsker i magen. Det var også svært viktig at mat med ulike egenskaper ikke ble blandet tilfeldig.<ref>Scully, s. 135-136</ref>

Før et måltid skulle magen «åpnes» med en ''[[aperitiff]]'' (av det [[latin]]ske ''aperire'', ''å åpne'') som skulle være varm og tørr, oftest konfekt laget av kandisert ingefær, karve og anisfrø, fennikel og [[spisskummen]], vin og søte melkedrikker. Og som den hadde blitt åpnet skulle den senere «stenges» igjen på slutten av måltidet ved hjelp av noe som skulle lette fordøyelsen, gjerne [[dragé]]er (som i middelalderen bestod av krydrede sukkerklumper) eller ''hyporas'', krydret vin, sammen med lagret ost.

Et måltid skulle helst innledes med frukt som ble ansett som lettfordøyelig, for eksempe epler. Siden fulgte grønnsaker som salat og kål, [[portulakk]], urter, fuktige frukter, lettere kjøtt som kylling eller [[Geit|killing]] sammen med grønnsakssuppe og [[buljong]]. Etter det spiste man tyngre kjøtt som [[flesk]] og storfekjøtt, men også pærer og kastanjer, som begge ble ansett som særdeles tungt fordøyelige.<ref>Scully, s. 126-135</ref>

Den mest ideelle maten var den som lå tettest opp mot menneskets humoralpatologi, altså moderat varm og fuktig. Maten skulle også helst være finhakket, malt og banket for å oppnå en best mulig blanding av alle ingrediensene. Hvitvin ble antatt å være kjøligere enn rødvin, og den samme forskjellen tilla man hvit og rød eddik. Melk var moderat varmt og fuktig, men melken fra forskjellige dyr ble ofte tillagt forskjellige egenskaper. Eggeplomme ble regnet som varmt og fuktig, mens eggehvitene var kalde og fuktige. Det ble forventet at dyktige kokker rettet seg etter humorologiens retningslinjer. Selv om dette la begrensninger på kombinasjonsmulighetene var det fortsatt stort rom for kunstnerisk frihet.<ref>Scully ''Food in the Middle Ages'', , ''Tempering Medieval Food'' p. 7-12</ref>