Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

==== Krig med germanske stammer, 166–180 ====
[[Fil:Aurelius180AD.png|thumb|500px|Romerriket under Marcus Aurelius. Hans annektering av germanske landområder, kanskje de som ble provinsene [[Marcomannia]] og Sarmatia<ref>Birley, 253</ref> – ble minsket i 175 ved opprøret til Avidius Cassius og i 180 ved keiserens død.<ref>Birley, 183</ref>]]
I løpet av tidlig på 160-tallet var Frontos svigersønn Victorinus stasjonert som en legat i Germania. Han var der med sin hustru og barn (et annet barn ble værende hos Fronto og hans hustru i Roma).<ref>Dio Cassius 72.11.3–4; ''Ad amicos'' 1.12 (= Haines 2.173); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 132.</ref> Forholdene ved den nordlige grensen var alvorlig. En grensepost hadde blitt ødelagt, og det synes som om alle folk i nordlige og sentrale Europa var i uro og bevegelse. Det var korrupsjon blant offiserene: Victorinus krevde avskjed for legionærlegat som hadde tatt bestikkelser.<ref>Dio Cassius 72.11.3–4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 132, siterer ''De nepote amisso'' 2 (= Haines 2.222); ''Ad Verum Imperator'' 2.9–10 (= Haines 2.232ff.).</ref>

Erfarne guvernører hadde blitt erstattet av venner og slektninger av den keiserlige familie. L. Dasumius Tullius Tuscus, en fjern slektning av Hadrian, var i øvre Pannonia, etterfulgte den erfarne M. Nonius Macrinus. Nedre Pannonia var underlagt den uklare Ti. Haterius Saturnius. M. Servilius Fabianus Maximus var sendt videre fra nedre Moesia til øvre Moesia da Iallius Bassus hadde reist med Lucius til Syria. Nedre Moesia tatt av Pontius Laelianus' sønn. Provinsene i Dacia var fortsatt inndelt, styrt av en pretorisk senator og to prokuratorer. Freden kunne ikke vare, og nedre Pannonia hadde ikke en gang en legion for beskyttelse.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133, siterer Geza Alföldy, ''Konsulat und Senatorenstand'' (1977), Moesia Inferior: 232 f.; Moesia Superior: 234f.; Pannonia Superior: 236f.; Dacia: 245f.; Pannonia Inferior: 251.</ref>

Begynnende på 160-tallet begynte ulike germanske stammer angripe langs flere steder langs nordlige grensen ved Germania, men særlig inn i Gallia og over Donau. Den nye driven vestover hadde antagelig sin årsak i angrep fra andre stammer lengre øst. En første invasjon av [[chattere]] i provinsen [[Germania Superior]] ble slått tilbake i 162. Langt mer alvorlig var invasjonen i 166 da [[markomannere]] i det som i dag er [[Böhmen]], inngått vennskapsavtaler med romerne sin 19, krysset Donau sammen med [[langobarder]] og andre germanske stammer. På samme tid angrep lengre øst i Europa iranske [[sarmatere]] mellom elvene Donau og Tisza.

Grunnet situasjonen i øst var det kun en straffeekspedisjon som kunne bli igangsatt i 167. Både Marcus og Verus ledet troppene. Etter Verus døde i 169, ledet Marcus selv kampen mot de germanske stammene de meste av hans gjenværende liv. Romerne led minst to alvorlig nederlag mot kvadere og markomannere som hadde krysset Alpene, herjet ''Opitergium'' ([[Oderzo]]) og beleiret [[Aquileia]], de to fremste byene i nordøstlige Italia.

På samme tid hadde [[kostobokere]], som kom fra fjellområdene i [[Karpatene]], invadert [[Moesia]], [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]] og det greske fastlandet. Etter en langvarig strid greide Marcus Aurelius få presset angriperne ut. Tallrike medlemmer av germanske stammer bosatte seg i grenseområdene som [[Dakia]], [[Pannonia]], Germania og selv i Italia. Dette var ikke noe nytt, men denne gangen var antallet nykommere av en slik størrelse at krevde opprettelsen av to ny grenseprovinser på venstre side av Donau, Sarmatia og Marcomannia (dagens Tsjekkia, Slovakia og Ungarn). En del germanske stammer som bosatte seg i italienske [[Ravenna]] gjorde opprør og greide å ta byen i besittelse. Av denne grunn besluttet Marcus Aurelius å ikke aksepetere flere barbarere i Italia, men også forviste også de som allerede hadde sluppet inn.<ref>Dio Cassius 72.11.4-5; Birley, ''Marcus Aurelius''</ref>

Keiserens planer ble imidlertid forhindret av et opprør i øst, ledet av Avidius Cassius, som ble utløst av feilaktige rykter om at Marcus hadde dødd etter en sykdom. I de østlige provinsene var det kun [[Kappadokia]] og [[Bitynia]] som ikke deltok på opprørernes side. Da det ble åpenbart at Marcus Aurelius fortsatt levde, sank omdømmet Cassius raskt og han ble drept av sine egne soldater etter kun 100 dager som opprørsleder.

Sammen med sin hustru Faustina reiste Marcus Aurelius på en turne i de østlige provinsene fram til 173. Han besøkte Athen hvor han erklærte seg selv som en beskytter av filosofien. Etter en triumf i Roma, måtte han det påfølgende året igjen marsjere til grensen ved Donau. Etter en avgjørende seier i 178 var planen å annektere [[Mähren|Moravia]] og vestlige [[Slovakia]], men det ble det ikke noe av da keiseren igjen ble syk i 180.