Redigerer Manuel I Komnenos (avsnitt)

== Kilij Arslan II og de seldsjukiske tyrkere ==
[[Fil:Crusades surprised by turks.jpg|thumb|Tyrkisk overfall ved Myriokephalon-passet. Dette bakholdsangrepet ødela Manuels håp om å erobre Konya. Illustrasjon ved [[Gustave Doré]]]]

Mellom [[1158]]–[[1161]] førte en rekke bysantinske hærtokt mot [[Seldsjukkene|de seldsjukiske tyrkerne]] fra [[Rum-sultanatet]] til en avtale som var gunstig for keiserdømmet. I henhold til avtalen skulle en rekke områder ved grensen, inkludert byen [[Sivas]], bli over til Manuel i bytte for penger.<ref>Health, I.: ''Byzantine Armies'', 4</ref> Imidlertid ble det snart klart at seldsjukkene ikke hadde til hensikt å holde sin del av avtalen og Manuel bestemte seg da for å ta et endelig oppgjør med dem.<ref name="P140">Paparrigopoulos, K.: ''History of the Greek Nation'', Db, 140</ref> Han samlet hele den keiserlige hæren og marsjerte mot de seldsjukiske hovedstaden Iconion ([[Konya]]) og hans strategi var å forberede baser ved Dorylaion og Sublaeon, og derfra angripe Iconion.<ref name="JB128">Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 128</ref>

Selv hans hær på rundt 25 000 mann var stor og besværlig, i henhold til et brev som han sendte til kong [[Henrik II av England]]. Den marsjerende rekken strakte seg rundt 15&nbsp;km bakover<ref name="JB128" />. Rett utenfor inngangen til Myriokephalon-passet ble Manuel møtt av sendebud fra tyrkerne som tilbød fred til gunstige betingelser, og de fleste av keiserens generaler rådet ham til å akseptere det, men de yngre og mer aggressive medlemmene av hoffet presset ham til å angripe. Han tok deres råd og fortsatte frammarsjen<ref name="Norwich" />.

Manuel gjorde flere taktiske feil, som å ikke benytte seg av speidere for å sjekke ut hva som lå foran.<ref name="JBr176">Bradbury, J.: ''Medieval Warfare'', 176</ref> Disse feilene fikk ham til å lede sine styrker inn i et klassisk bakholdsangrep. Den [[17. september]] [[1176]] ble Manuel avgjørende beseiret av [[Kilij Arslan II]] i slaget ved Myriokephalon på høylandet ved Tzibritze-passet.<ref name="MN102">MacGillivray Nicol, D.: ''Byzantium and Venice'', 102</ref> Bysantinerne ble for spredt og ble samtidig omringet<ref name="JBr176" />. Hærens beleiringsutstyr ble raskt ødelagt, og Manuel ble tvunget til å trekke seg tilbake, og uten beleiringsutstyr var en erobring av Iconion umulig. I henhold til bysantinske kilder mistet Manuel motet både under og etter slaget, vekslet mellom ekstrem selvbedrag og selvfornedrelse ;.<ref name="M98">Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 98</ref> I henhold til Vilhelm av Tyr ble han aldri den samme igjen.

De vilkår som Kilij Arslan II tillot Manuel og hans hær å dra var at han skulle rive sine festninger og fjerne soldatene fra grensen ved Dorylaion og Sublaeon, men ettersom sultanen ikke hadde holdt sin del av den tidligere avtalen av 1162 beordret Manuel kun at festningen ved Sublaeon skulle bli revet .<ref name="Treadgold649">Treadgold, W.: ''A History of the Byzantine State and Society'', 649</ref> Nederlaget ved Myriokephalon vr en ydmykelse av både Manuel personlig av Østromerriket. Keiserne hadde anstrengt seg siden [[slaget ved Manzikert]], 105 år tidligere, å gjenopprette keiserdømmets autoritet. På grunn av hans hovmot hadde han demonstrert for hele verden at Østromerriket fortsatt ikke greide å beseire seldsjukkene til tross for de framganger som var blitt gjort det siste århundret. Den vestlige meningen var at nederlaget hadde fått Manuel ned til å ikke være en keiser av romerne, men kun til en konge av grekerne<ref name="MN102" />.

Nederlaget har ofte blitt beskrevet som en katastrofe hvor hele den bysantinske hæren ble utslettet. Manuel selv sammenlignet nederlaget med Manzikert. I virkeligheten var det ikke så kostbart og ødela heller ikke den bysantinske hæren<ref name="MN102" />. De fleste skadene skjedde på høyre ving, bestående hovedsakelig av allierte tropper kommandert av Balduin av Antiokia, og bagasjetoget.<ref name="JBP">Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 128<br />* Paparrigopoulos, K.: ''History of the Greek Nation'', Db, 141</ref> De begrensede tapene på de øvrige hæren var ikke større enn at året etter beseiret Manuels hær en styrke av «utsøkt tyrkere»<ref name="JB128" />. Johannes Vatatzes, som ble sendt av keiseren for å slå tilbake en tyrkisk invasjon førte med seg ikke bare soldater fra hovedstaden, men samlet også en hær langs vegen som gjorde det mulig å vinne over tyrkerne ved [[slaget ved Hyelion og Leimocheir]]; et tegn på at den bysantinske hæren fortsatt var sterk. Etter seieren dro Manuel selv med en mindre hær for å fordrive tyrkerne fra [[Banaz|Panasium]], sør for [[Cotyaeum]].<ref name="Treadgold649"/> Imidlertid måtte en bysantinsk hær i 1178 trekke seg tilbake etter kamp med en tyrkisk styrke ved [[Hereke|Charax]], noe som gjorde det mulig for tyrkerne å fange en stor andel buskap<ref name="Stone" />. Byen Klaudiopolis i [[Bithynia]] ble beleiret av tyrkerne i [[1179]], og tvang Manuel til å lede en mindre kavaleristyrke for å berge byen, selv så sent som [[1180]], men også her vant keiserens soldater.<ref name="Stone">Stone, A.: [http://www.roman-emperors.org/mannycom.htm Manuel I Comnenus]</ref>

Imidlertid hadde den stadige krigføringen en alvorlig effekt på Manuels vitalitet. Helsen hans forverret seg og i 1180 fikk han en feber. Samtidig hadde balansen mellom de to maktene langsomt endret seg. Manuel greide aldri å angripe tyrkerne igjen, og etter hans døde, trengte de stadig dypere og dypere inn i Det bysantinske riket.