Redigerer Kristendom (avsnitt)

====Fromhetsliv og spiritualitet====
Sentralt i ortodoks [[spiritualitet]] og [[fromhet]]sliv står [[ikonografi|ikonene]], billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av [[jomfru Maria]]. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen. [[Det gamle testamentet]] har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor [[jødedom]] og [[islam]]. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med [[keiserkulten]] og oppfattet som [[hedendom|hedensk]]. Da hedendommen i det [[4. århundre]] etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser [[Leo III]] innførte billedforbud i [[730]], tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til [[den ikonoklastiske strid]], som pågikk med stor heftighet utover hele [[700-tallet]]. Det sentrale navn her er [[Johannes av Damaskus]], som ble billedkultens klassiske teolog.

Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds [[inkarnasjonen|inkarnasjon]] i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den [[Særkirke|partikularisme]] som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller.

Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en [[heresi]], en [[vranglære]], i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en [[ikonostas]] – en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter.

Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle [[illusjon]]. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige.

Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert. [[Faste]] og [[askese]] har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen [[munkevesen]]et, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid.

Prester må ikke være [[sølibat]]ære som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg.