Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

== Administrative reformer ==
[[Fil:Constantine Chiaramonti Inv1749.jpg|thumb|Stort marmorhode, 300-tallet, Vatikanmuseet.]]
Fra midten av 200-tallet hadde keiserne begynte å favorisere medlemmer i samfunnsklassen [[Ridder (romersk)|''equites'']], ridderorden, over senatorer som til da hadde et monopol på de fremste posisjonene i staten. Senatorene fikk fjernet kommandoen over legioner og de fleste posisjoner som guvernører i provinsene da det ble hevdet at de manglet særskilt militær oppvekst.<ref>Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 241</ref> Isteden ble slike posisjoner gitt til ''equites'' av Diocletian og hans etterfølgere. Keiseren trengt imidlertid talentene og hjelpen fra de meget rike som var avhengig av å opprettholde sosial orden og bindekraft ved hjelp av et nettverk av mektige kontakter og innflytelse på alle nivåer. Å utelukke det gamle senatoriske aristokratiet truet dette.

I 326 reverserte Konstantin politikken med å fremme ridderorden, og hevet mange administrative posisjoner til senatorisk rang og åpnet således disse posisjonene til det gamle aristokratiet, og på samme tid hevet rangen til de eksisterende posisjonene som ble holdt av ridderorden til senator. Det betydde at ridderorden ble degradert, i det minste som en byråkratisk rang. Ved slutten av 300-tallet var tittelen som ''perfectissimus'' kun gitt til mellomlave embetsmenn.

Ved det nye opplegget kunne man bli senator, enten ved å bli valgt som [[pretor]] eller som i de fleste tilfeller ved å fylle en funksjon som tilsvarte senatorisk rang:<ref name="ReferenceB">Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 658–659.</ref> fra da av ble de som holdt den faktiske makten og sosial status smeltet sammen til et felles keiserlig hierarki. På samme tid fikk Konstantin med dette støtten til den gamle adelen,<ref name="ReferenceB"/> da senatet selv kunne velge pretorer og [[kvestor]]er framfor den vanlige praksisen hvor keiserne direkte opprette nye embetsmenn ''(adlectio)''. I en inskripsjon til ære av ''praefectus urbi'', byprefekten, (336–337) Ceionius Rufus Albinus, ble det skrevet at Konstantin hadde gjenopprettet senatets «auctoritas som det hadde tapt på Cæsars tid.»<ref>[http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_de?p_belegstelle=CIL+06%2C+01708&r_sortierung=Belegstelle Inscriptiones Latinae Selectae] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_de?p_belegstelle=CIL%2006%2C%2001708&r_sortierung=Belegstelle |date=20120720213655 }}; Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 659.</ref>

Senatet som et organ forble fratatt noen form for betydelig makt, men senatorene som hadde vært marginalisert på 200-tallet, kunne igjen tevle om posisjoner sammen med mer ferske byråkrater.<ref>Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 660.</ref> En del moderne historikere har vurdert disse administrative reformene som et forsøk på å få senatorisk orden i den administrative elite som et mottiltak mot muligheten å fremmedgjøre hedenske senatorer fra et kristent keiserdømme;<ref>Arnhein, ''The Senatorial Aristocracy in the Later Roman Empire'', sitert av Perry Anderson, ''Passages from Antiquity to Feudalism'', 101.</ref> men en slik tolkning er bygd på antagelser da det presise antallet på kristne i det gamle senatoriske miljø ikke er kjent. En del historikere har foreslått at tidlig omvendelser i det gamle aristokratiet var mer tallrike enn tidligere foreslått.<ref>Barnes, T.D. (1995): «Statistics and the Conversion of the Roman Aristocracy» i: ''Journal of Roman Studies'', '''85''',sitert av Carrié & Rousselle, s. 657</ref>

Konstantins reformer angikk kun den sivile administrasjonen: de militære lederne som siden [[krisen i det tredje århundret]] hadde oppstått fra gradene,<ref>Veyne, Paul, ''L'Empire Gréco-Romain'', 49.</ref> forble utenfor senatet hvor de ble inkludert kun ved Konstantins barn.<ref>Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 247.</ref>

=== Pengereformer ===
Etter den løpske inflasjonen som ødela pengevesenet under [[krisen i det tredje århundret|krisen på 200-tallet]], knyttet til produksjonen av [[fiat-penger]] for å betale for offentlige utgifter, hadde [[Diokletian]] uten hell forsøkt gjenetablere en myntenhet med tillit i mynter av [[sølv]] og [[billon]]. Sistnevnte er en blanding av et edelmetall, vanligvis sølv, mer sjelden gull, og et grunnmetall, som kopper. Blandingen ble benyttet fra [[antikken]] og fram til [[middelalderen]] for å framstille mynter. At Diocletian feilet i å etablere en fungerende sølvmynt hadde sin årsak at sølvvalutaen var overvurdert i henhold til dens faktisk metallinnhold, og derfor kunne bare sirkulere ved underkurs. Preging av Diocletians «rene» sølvmynter, ''[[argenteus]]'' stoppet opp kort tid etter [[305]], samtidig som valuta i billon fortsatte å være i sirkulasjon fram til 360-tallet. Fra tidlig på 300-tallet hadde Konstantin oppgitt å etablere ny sølvvaluta med tillit i markedet og foretrakk isteden å konsentrere om å prege store kvanta av en solid gullstandard, ''[[solidus]]''. De nye (og meget reduserte) sølvstykkene fortsatte å bli utstedt i løpet av Konstantins senere styre og etter hans død i en jevnlig prosess med nye satser inntil denne billonpregingen til sist opphørte, ''de jure'', i [[367]] med sølvmynten som ''de facto'' fortsatte ved ulike verdistørrelser av bronsemynter, den viktigste var ''[[centenionalis]]''.<ref>Scheidel, Walter (februar 2008): [http://www.princeton.edu/~pswpc/pdfs/scheidel/020803.pdf «The Monetary Systems of the Han and Roman Empires»] (PDF), 174/175; se også [https://en.wikiversity.org/wiki/Comparison_between_Roman_and_Han_Empires «Comparison between Roman and Han Empires»], ''Wikiversity''</ref> Disse bronsemyntene fortsatte å bli devaluert, noe som sikret muligheten for å holde tilliten til myntsystemet sammen med gullstandarden. Den anonyme forfatteren av en mulig samtidig avhandling om militære affærer, ''[[De Rebus Bellicis]]'', hevdet at som en konsekvens av denne myntpolitikken ble gapet mellom samfunnsklassene bredere. De rike hadde fordeler i stabiliteten av å kjøpe makt i gullmynter mens de fattige måtte forholde seg til bronsemynter med stadig mindre verdi.<ref>''De Rebus Bellicis'', 2.</ref> Senere keisere som [[Julian den frafalne|Julian]] forsøkte å framstille seg selv som forsvarere av samfunnets ydmyke ved å insistere på prege bronsevaluta med verdi og tillit.<ref>Sandro Mazzarino, i henhold til Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 246</ref>

Konstantins pengepolitikk ble nært assosiert med hans religiøse politikk ved at økt myntingen ble assosiert med konfiskasjon — foretatt siden 331 og avsluttet i 336 — av alle gull, sølv og bronsestatuer fra hedenske templer da disse ble erklært som keiserlig eiendom, og som sådan aktiva for statskassen. To keiserlige kommisjonærer for hver provins hadde oppgaven å skaffe gullet og verdiene fra statuer og få det smeltet for umiddelbart bli omgjort til mynter. Det kulturelle tapet må ha vært enormt. Unntaket var et antall bronsestatuer som ble benyttet for offentlige monumenter i dekoreringen av den nye hovedstaden Konstantinopel.<ref>Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 245–246</ref>

=== Henrettelser av Crispus og Fausta ===
En gang mellom 15. mai og 17. juni 326 fikk Konstantin sin eldste sønn [[Crispus]], som han hadde med Minervina, grepet og henrettet med «kald gift» ved Pola ([[Pula]], [[Kroatia]]).<ref>Guthrie, 325–6.</ref> I juli fikk han sin hustru, keiserinne [[Fausta]], drept på vegne av sin mor Helena. Fausta ble etterlatt til å dø i et overopphetet bad.<ref>Guthrie, 326; Woods, «Death of the Empress», 70–72.</ref> Deres navn ble fjernet fra mange inskripsjoner, referanser til deres liv i de skriftlige opptegnelsene ble slettet, og minnet om dem begge ble fordømt. [[Eusebius av Cæsarea|Eusebius]], eksempelvis, fjernet lovprisningen av Crispus ut av senere kopier av sin kirkehistorie ''Historia Ecclesiastica'', og hans ''Vita Constantini'' inneholdt ingen omtale av hverken Fausta eller Crispus i det hele tatt.<ref>Guthrie, 326; Woods, «Death of the Empress», 72.</ref> Få antikke kilder er villig til å diskutere mulige motiver for henrettelsene, de få som gjør det, gir lite overbevisende rasjonaliseringer, og er av senere opprinnelse og generelt lite tillitvekkende. På den tiden da henrettelsene ble gjort var det vanlig å anta at keiserinne Fausta var enten i et utillatelig forhold til Crispus, eller det ble spredt rykter om dette. En populær myte oppsto, modifisert til hentyde til [[legende]]n om [[Hippolytos]]-[[Fedra]], som antydet at Konstantin myrdet Crispus og Fausta for deres utuktighet.<ref name="GUTH326.7">Guthrie, 326–27.</ref> En kilde, den hovedsakelig [[fiktiv]]e ''Artemius' pasjon'', antagelig ført i pennen på [[700-tallet]] av [[Johannes av Damaskus]], gjør forbindelsen til den nevnte legenden enda mer direkte.<ref>''Art. Pass'' 45; Woods, «Death of the Empress», 71–72.</ref> Som en tolkning av henrettelsene, hviler myten kun på «det spinkleste bevis»: kildene som hentyder om et forhold mellom Crispus og Fausta er av sen dato og generelt ikke troverdige, og forslag fra moderne tid mener at Konstantins «gudelige» edikter av 326 og at de såkalte uregelmessighetene til Crispus ikke kan støttes på noe bevis i det hele tatt.<ref name="GUTH326.7" />

Selv om Konstantin gjorde sine antatte arvinger til ''cæsarer'', således fulgte et mønster som var etablert av [[Diokletian]], ga han sin skapelser et arvelige vesen, fremmed til tetrarkiets system: Konstantins ''cæsarer'' ble holdt i håpet i arve Romerriket og helt underlagt deres ''augustus'' så lenge som han selv var i live.<ref>Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 237/238</ref> Derfor er en alternativ forklaring til henrettelsen av Crispus kanskje at Konstantins behov for å beholde et hardt grep om sin framtidige arvinger — og Faustas begjær etter å sikre hennes sønn arven til riket framfor Crispus' halvbror — årsak nok til å drepe Crispus. Den påfølgende nådeløse og grusomme henrettelsen av Fausta var midlertid ment som en tungveiende advarsel til hennes barn om at Konstantin ikke ville nøle med å «drepe sin egne slektninger om han følte det var nødvendig.»<ref>Adrian Goldsworthy, ''How Rome Fell'', s. 189, 191</ref>

=== Senere krigføring ===
[[Fil:ConstantineEmpire.png|thumb|Romerriket i 337, viser Konstantins erobringer i Dakia tvers over nedre Donau (mørk purpur) og andre romerske besittelser (lys purpur).]]
Konstantin betraktet Konstantinopel som sin hovedstad og faste residens. Han bodde der for en god andel av sitt senere liv. Han gjenoppbygde Trajanbroen tvers over [[Donau]] i håp om å erobre [[Dakia]], en provins som hadde blitt oppgitt under [[Aurelian]]. I slutten av [[332]] drev Konstantin krig sammen med [[Sarmatere|sarmaterne]] mot [[goterne]]. Værforholdene og mangelen på mat kostet goterne dyrt; etter sigende skal bortimot et hundre tusen ha dødd før de underkastet seg. Etter at det sarmatiske folket hadde styrtet sine ledere i [[334]], førte Konstantin et militærtokt rettet mot denne stammen. Han var seirende og utvidet sin kontroll over regionen, noe militærleirer og befestningsverker i regionen indikerer.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 250.</ref> Konstantin flyttet en del sarmatiske landflyktige som bønder til romerske og [[Illyria|illyriske]] distrikter, og tvangsrullerte resten inn i hans egen hær. Han tok tittelen ''dacicus maximus'' i [[336]].<ref>Odahl, 261.</ref>

[[Fil:Roman - Imperial Medallion of Constantine I - Walters 59690.jpg|thumb|upright|left|Gullmedaljong preget i [[Nikomedia]] i 336-337 for feire 30-årsdagen av hans styre.]]
I de siste årene av sitt liv gjorde Konstantin planer for å gå til krig mot mektige [[Persia]]. I et brev skrevet til persernes konge, [[Sjahpur II av Persia|Sjahpur]], hadde Konstantin hevdet sin beskyttelse av Persias kristne undersåtter og krevde at Sjahpur behandlet dem godt.<ref>Eusebius, ''VC'' 4.9ff, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 259.</ref> Brevet er ikke datert. Som svar på angrep mot grensene sendte Konstantin sin sønn [[Konstantius II]] for å vokte den østlige grensen i 335. Året etter invaderte prins Nersej [[Armenia]] (som hadde vært et kristent rike siden [[301]]) og satte en persisk klientkonge på lands trone. Konstantin besluttet da å gå til krig mot Persia. Han behandlet krigen som et kristent [[korstog]], krevde at biskopene om å drive kampanje for hæren, og bestilte et telt i form av en kirke som han kunne ta med seg hvor han reiste. Han planla å la seg bli døpt ved [[Jordan (elv)|elven Jordan]] før han invaderte Persia. Persiske diplomater kom til Konstantinopel vinteren 336–337 i håp om sikre fred, men Konstantin avviste dem. Den militære kampanjen ble imidlertid avblåst da Konstantin ble syk i løpet av våren 337.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 258–59. Se også: Fowden, «Last Days», 146–48, og Wiemer, 515.</ref>

=== Sykdom og død ===
[[Fil:Raphael Baptism Constantine.jpg|thumb|''Konstantins dåp'', slik det ble tenkt av studenter av [[Raphael]].]]
Konstantin hadde kjent at døden snart ville komme. Innenfor Kirken til de hellige apostler hadde han i all hemmelighet forberedt et endelige hvilested for seg selv.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.58–60; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 259.</ref> Det skjedde raskere enn han hadde forventet. Kort tid etter påsken 337 ble han meget syk.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.61; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 259.</ref> Han forlot Konstantinopel for de varme badene i sin mors by Helenopolis (Altinova) ved sørkysten av Nikomedia (i dag kalt for [[İzmit]]). Der, i en kirke som hans mor hadde bygd i ære for helgenen [[Lucian av Beauvais]], ba han og der innså han at han var døende. Ved å søke renselse ble han en [[katekumenat]], og forsøkte å reise tilbake til Konstantinopel, men kom ikke lenger enn til forstaden av Nikomedia.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.62.</ref> Han tilkalte biskopene og fortalte om sitt håp å bli døpt i elven Jordan hvor det var skrevet at også Kristus hadde blitt døpt. Han krevde dåp med en gang, ga løftet om å leve et mer kristent liv om han skulle få overleve sin sykdom. Biskopene, nedtegnet Eusebius, «utførte de hellige seremonier i henhold til skikken.»<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.62.4.</ref> Han valgte [[Eusebios av Nikomedia]], biskop av Nikomedia, som sin døper.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 75–76; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 82.</ref> Han fulgte en samtidig skikk som utsatte dåpen fram til etter barndommen. Ettersom Konstantin var såpass gammel, eller syk kunne han ikke bli dyppet ned under vannet for å bli døpt, og derfor ble reglene for døpingen endret til hva de er i dag, og vannet ble kun lagt på forhodet i vestkirken mens dåp med hel neddykking fortsetter i østkirken.. I denne tidlige kristne perioden ble barnedåp, selv om det ble praktisert (vanligvis ved nødvendighet), ennå ikke blitt fast praksis i vest.<ref>Finn, Thomas M. (1992): ''Early Christian Baptism and the Catechumenate: East and West Syria'', Collegeville: The Liturgical Press/Michael Glazier; Rousseau, Philip (1999): «Baptism» i: ''Late Antiquity: A Guide to the Post Classical World'', red. G.W. Bowersock, Peter Brown, & Oleg Grabar, Cambridge, MA: Belknap Press.</ref>

Det hadde blitt antatt at Konstantin hadde utsatt dåpen så lenge som han kunne for å få [[syndsforlatelse]] for så mye som mulig.<ref>Amerise, Marilena: «'Il battesimo di Costantino il Grande».</ref> Eller at han hadde tatt til seg kristendommen av praktiske, kalkulerende grunner, og først da døden krøp inn på ham vendte han seg til den. Han døde i en villa som ble kalt for Akhyron den siste dagen av den femtiende dagen av [[pinse]]n som fulgte direkte etter [[påske]] den 22. mai 337.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.64; Fowden, «Last Days of Constantine», 147; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 82.</ref>

Selv om Konstantins død førte til konklusjonen av den persiske kampanjen i Eusebius' fortelling, de fleste andre kilder rapporterer at hans død skjedde mens den foregikk. Keiser [[Julian den frafalne|Julian]], en nevø av Konstantin, skrev på midten av [[350-tallet]] at det persiske [[Sasanide-dynastiet]] slapp unna straff for sine onde handlinger ettersom Konstantin døde «midt i forberedelsene av sin krig».<ref>Julian, ''Orations'' 1.18.b.</ref> Tilsvarende redegjørelser er gitt i ''Origo Constantini'', et anonymt dokument komponert mens Konstantin fortsatt levde, og som lar Konstantin dø i Nikomedia;<ref>''Origo Constantini'' 35.</ref> teksten ''Historiæ abbreviatæ'' av [[Aurelius Victor|Sextus Aurelius Victor]], skrevet i 361, la Konstantin dø på en eiendom i nærheten av Nikomedia kalt Akhyrona mens han marsjerer mot perserne;<ref>Sextus Aurelius Victor, ''Historiæ abbreviatæ'' XLI.16.</ref> og ''Breviarium'' av Eutropius, en håndbok satt sammen i 369 for keiser [[Valens]], lar Konstantin dø i en navnløs villa i Nikomedia.<ref>Eutropius, ''Breviarium'' X.8.2.</ref> Fra disse og andre tekster har en del historikere konkludert at Eusebius' ''Vita'' var redigert med den hensikt å forsvare Konstantins omdømme mot hva Eusebius så som en mindre positiv og tiltalende variant av kampanjen.<ref>Fowden, «Last Days of Constantine», 148–149.</ref>

Etter Konstantins død ble hans legeme fraktet til Konstantinopel og gravlagt i Kirken for de hellige apostler der.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 75–76.</ref> Han ble etterfulgt av sine tre sønner med [[Fausta]]: [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]], [[Konstantius II]] og [[Konstans]]. En rekke stekninger ble drept av tilhengere av Konstantius, mest kjent er Konstantins nevøer [[Dalmatius]] (som hadde rangen som ''cæsar'') og [[Hannibalianus]], antagelig for fjerne mulige utfordrere til en allerede komplisert etterfølgelse. Konstantin hadde også to døtre, [[Konstantina]] (senere erklært som helgen) og [[Helena (hustru av Julian)|Helena]] (hustru av keiser Julian).<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 71, figur 9.</ref>