Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Syro-orientalerne i Yuan-Kina===
Både syro-orientalere og etter hvert katolikker nøt godt av mongolenes religiøse toleranse. [[Tibetansk buddhisme]] seilte i medvind, mens den tradisjonelle [[taoismen]] ble forsøkt undertrykt av mongolene. Mongolene gjenopplivet de konfucianske styringsskikker og [[mandarin (embetsmann)|mandarineksamener]] som kommet i bakleksen i de forutgående tiders splittelser. Islam fikk en oppsving i provinsene [[Yunnan]] og [[Gansu]].

Syro-orientalerne var allerede på plass i hovedstaden. Det dreide seg ikke om etterkommere av menighetene fra Tang-dynastiet, men om folk som var kommet før den mongolske erobring, og fortsatte å komme med mongolene. Både syro-orientalsk kristendom og monofysittisme stod relativt sterkt blant mongolene. Skal man tro den kanskje forutinntatte Willem av Rubruck er det mulig at deres kristentro var blitt kraftig utvannet; han traff bare noen grupper av dem i Sentral-Asia og i Karakorum (1254-1255) og skrev at de var ''«verre enn hedningene rundt seg»'' (de drakk, bedrev åger og hadde flere koner, de kunne ikke forstå språket i sine hellige bøker og sang som de mest uvitende europeiske munker).<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 65</ref><ref>Hermann Herbst: ''Der Bericht des Franziskaners Wilhelm von Rubruck über seine Reise in das innere Asiens in den Jahren 1253-1255'', Leipzig 1925</ref> Willem kom aldri til Kina, så beskrivelsene gjelder andre områder.

Det var mange syro-orientalere i sentrale stillinger ved storkhanens hoff. En araber ved navn Isa (eller i kinesiske kilder: Aixue) var sentral rådgiver for Kublai Khan, og ble i [[1289]] også første leder av det nyopprettede ''Chongfu si'', [[Yuan-dynastiet]]s «kirkedepartement» med ansvar for «administrasjonen av kristne biskoper, prester, klostre, riter og så videre». Hans sønner fikk kristne navn og fikk alle høye stillinger ved hoffet.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 68 og 85</ref> Keraitene Chinqai/Zhenhai, Khadakh og Bulghai må også fremheves.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 65</ref> Man kan saktens lure på hvorfor storkhanen Kublai Khan selv ikke ble kristen. Det kan ha noe å gjøre med den fire år lange borgerkrigen han utkjempet mot sin bror Arik-buka (1260-1264), som var støttet av syro-orientalerne, og av det senere Nayan-opprøret (1287), da en syro-orientaler utfordret ham på slagmarket med korset på sin fane.<ref>[http://www.oxuscom.com/Nestorian_Christianity_in_CA.pdf] {{Wayback|url=http://www.oxuscom.com/Nestorian_Christianity_in_CA.pdf |date=20070415080912 }} Mark Dickens: ''Nestorian Christianity in Central Asia'', Mark Dickens, 2001 . PDF_fil. Nettsted besøkt 9. mars 2007.</ref>

I Beijing var det innen [[1275]] kommet på plass en syro-orientalsk metropolitanbiskop<ref>Arthur C. Moule: ''The East and the West'', 1914, s. 383-410</ref>, og det var også flere prester. Det kan se ut som om de alle, eller for det meste, var ongutere som var knyttet til de mongolske erobrere.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 60-63</ref> Og det var ikke bare i hovedstaden de fantes. Syro-orientalerne skal ha stått særlig sterkt i [[Xinjiang]]. [[Yangzhou]] hadde tre kirker, [[Hangzhou]] én, og det var også syro-orientalere i [[Yunnan]], [[Gansu]] og i [[Zhili]]. Den syro-orientalske erkebiskopen av [[Soltaniyeh]] i Persia anslo i [[1330]] at det var 39&nbsp;000 syro-orientalere i Kina.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 63-64</ref>

Syro-orientalerne hadde to erkebispeseter innen Kinas moderne grenser, det ene i Khanbalik (Beijing) og det andre i «Tangut» (eller «Tanchet»). Ettersom det siste er et folkeslagsnavn sikter kildene det sannsynligvis til [[tanguter|tangutenes]] daværende hovedstad [[Khara-Khoto]] (kinesisk: ''Heicheng'', sannsynligvis identisk med [[Marco Polo]]s ''Etsina''), og det er sannsynlig at dette erkebispedømmet etter noen år ble flyttet til [[Yinchuan|Ningxia]]. Kildene gir ikke full eller sikker oversikt over hvor syro-orientalerne dessuten hadde suffraganbispedømmer i Kina, men i Gansu er [[Ganzhou (Gansu)|Ganzhou]] nær [[Zhangye]] og  [[Shazhou]] nær [[Dunhuang]] (moderne stedsnavn) er henholdsvis sikkert og svært sannsynlig.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 109-110</ref>

Ved en tilfeldighet (bl.a. funn av usedvanlig detaljerte annaler) har man et innblikk i det syro-orientalske nærvær i en større regionsby sørover i landet, i [[Zhenjiang]]. Denne byen ligger ved et naturlig handelsknutepunkt: Ved [[Keiserkanalen]] der den krysser [[Chang Jiang]]. Byen hadde med tre omliggende distrikter 636&nbsp;500 innbyggere i [[1331]], hvorav nesten 13&nbsp;503 var innflyttere og av dem 215 kristne. De var syro-orientalere (med et forbehold for at dset kan ha vært en håndfull armenere eller katolikker der også), og byen hadde fem kirker og klostre. En rekke av byens mandariner var kristne, og de hadde levende bånd med kristne annetsteds fra; sannsynligvis inviterte de en gang biskopen av det fjerne [[Samarkand|Marakanda]] (Samarkand) for å foreta  kirkeinnvielser. Analysen fra denne byen, og fra andre steder i Kina, viser at de kristne var få i forhold til folketallet, var for det meste knyttet til mongoler-regimets embedsverk eller var handelsfolk, og at deres skjebne på godt og vondt var knyttet til Yuan-dynastiets.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 66-68</ref>