Redigerer Josef Stalin (avsnitt)

== Etterkrigstiden: Sovjetunionen vokser frem som supermakt ==
Som resultat av seirene på slagmarken hadde Den røde armé rykket fram til [[Elben]] midt i Tyskland, og i forhandlingene mellom seierherrene fikk Stalin aksept for at [[De tidligere tyske østområder|de østlige delene av Tyskland]] ble annektert av Sovjetunionen eller Polen, at Polens førkrigsgrenser ble flyttet vestover.<ref name="Polen-vestover" /> Stalins ønske om et nøytralt og samlet Tyskland ble imidlertid ikke imøtekommet, og Sovjetunionen endte opp med å kontrollere den østlige okkupasjonssonen.<ref name="samlet-Tyskland" />

Sovjetunionen gjennomførte et hardt styre i denne delen av Tyskland. All østtysk og mesteparten av midttysk industri ble tatt som krigsbytte. De fleste tyske soldater som befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen ble sendt til Sovjetunionen for tvangsarbeid.

Etter den annen verdenskrig kontrollerte Den røde armé dermed store deler av de områder som aksemaktene tidligere hadde holdt, og det var sovjetiske besettelsessoner både i Tyskland og i Østerrike. Ungarn og Polen var i praksis under sovjetisk militærokkupasjon. De tre baltiske statene [[Estland]], [[Latvia]] og [[Litauen]] ble innlemmet i Sovjetunionen. Mellom 1946 og 1948 ble det innsatt sovjetiskkontrollerte kommunistregimer i [[Polen]], [[Tsjekkoslovakia]], [[Ungarn]], [[Romania]] og [[Bulgaria]], og kommunistiske ledere med lokalt maktgrunnlag etablerte seg i [[Jugoslavia]] og [[Albania]]. Disse landene ble kjent som «Østblokken» eller «kommunistblokken».

[[Albania]] forble alliert med Sovjetunionen, men Jugoslavia under [[Josip Broz Tito]] brøt med sovjeterne i 1948. Stalin la stor vekt på å konsolidere det sovjetiske maktgrep om disse områdene; dersom de forble vennligsinnede ville de være nyttige buffere mot eventuelle invasjonsforsøk.

[[Finland]] ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. (Finnene på sin side arbeidet metodisk for å lirke seg ut av dette grepet; uttrykket ''finlandisering'' er således misvisende idet landet var på sitt mest «finlandiserte» umiddelbart etter krigen, og den senere utvikling var en langsom og gradvis utvikling vekk fra denne tilstand.)

I [[Hellas]], [[Italia]] og [[Frankrike]] hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og de fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

Stalin håpet at amerikanernes militære tilbaketrekning fra Europa ville rydde banen for styrket sovjetisk innflytelse over hele verdensdelen. Sovjetunionen opprettholdt sin militære styrke, og hadde den største stående hæren i Europa. Stormaktsstatusen ble ytterligere forsterket da landet som nummer to etter USA utviklet atomvåpen. Stalin hadde på 15 år forvandlet Sovjetunionen til en supermakt.

Men grunnleggelsen av [[Trizonia]] og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under [[den greske borgerkrig]] endret styrkeforholdene. Som lovet, ytet ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrker i Hellas. Derimot blokkerte Stalin [[Vest-Berlin]], som var under [[Storbritannia|britisk]], [[Frankrike|fransk]] og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes [[Luftbroen til Berlin|luftbro]]. I [[1949]] skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.

USA og en rekke land i Vest-Europa svarte på Stalins fremstøt med å etablere militæralliansen [[NATO]], som var rettet mot Sovjetunionen. [[Den kalde krigen]] var et faktum.