Redigerer Jonas Lie (1899–1945) (avsnitt)

== Siste dager og død ==
[[Fil:URN NBN no-nb digifoto 20190628 00066 NB HS 49 00134 J Ledende tyskere og NS-folks død 1945 Jonas Lie Henriksen & Steen  Nasjonalbiblioteket CC Public domain cropped.jpg|thumb|Liket av Lie slik det ble funnet på [[Skallum|Skallum gård]] 11. mai 1945. Også [[Henrik Rogstad]], nyutnevnt sjef for Statspolitiet, ble funnet død samme sted, mens justisminister [[Sverre Riisnæs]] overga seg levende. Bildeteksten vitner om etterkrigstidens forakt overfor dem som hadde samarbeidet med de tyske okkupantene.{{byline|type=Reprofoto|[[Henriksen & Steen]] / [[Nasjonalbiblioteket]]s bildesamling}}]] 

Lie barrikaderte seg på [[Skallum|Skallum gård]] i [[Bærum]] utenfor Oslo i maidagene 1945 sammen med fylkesfører og nylig utnevnt leder av [[Statspolitiet]] [[Henrik Rogstad]]. 7. mai ble også justisminister [[Sverre Riisnæs]] på Lies ordre hentet til Skallum av ''SS-Hauptsturmführer'' [[Olaf T. Lindvig]] som da var stabsleder i [[Germanske-SS Norge]]. Sammen med disse tre var opprinnelig en gruppe frontkjempere, SS-menn og statspolitifolk samlet på Skallum. Det ble gjentatte ganger via telefon og kurer forsøkt å mobilisere forsterkninger, uten hell. Lie, Rogstad og Riisnæs holdt stand på gården, men de øvrige på Skallum gård, inkludert [[Egil Reichborn-Kjennerud]] som disponerte eiendommen, kledte seg i sivil og reiste natten til 8. mai med en buss og ni personbiler forbi [[hjemmefronten|hjemmefrontsmennene]] som hadde samlet seg rundt gården.

Fra de neste dagene er det bevart to ulike avskjedsbrev, hvorav ett bærer tre underskrifter. Her heter det at de tre «foretrekker å ta sine liv som frie menn». Pr. telefon ble det innledet forhandlinger mellom Lie og lederen for hjemmefrontstyrkene, Jens Wulfsberg, og de to mennene møttes også i oppkjørselen ved én anledning. Da Wulfsberg i en av telefonsamtalene spurte hva de drev med, hadde Rogstad svart at de røkte, drakk og hygget seg sammen, og vekslet på å holde vakt ved maskingeværstillingen.<ref name="rodder216">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 216.</ref> Gårdsbestyreren på Skallum fikk lov til å hente dyrene på gården, og de tre spurte ham da om hva som foregikk utenfor. Blant annet uttalte de at de hadde hørt om lynsjing av NS-medlemmer. Gårdsbestyreren svarte at han hadde ikke hørt om noe slikt, og i ettertid fortalte han at de alle tre hadde virket nervøse og at Lie hadde vært litt beruset, mens de to andre var edru.<ref name="rodder216" />

Etter hvert fikk denne siste skansen av det nasjonalsosialistiske Norge større offentlig oppmerksomhet, og hjemmestyrkene hadde problemer med å holde unna de opptil 30&ndash;40 pressefolkene i området som prøvde å komme seg inn til de tre for å få fotografier og intervjuer.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 350.</ref> Hjemmefrontmannen Hans Aamodt klarte å snike seg inn til de tre forskansede den 10. mai. Han tok bilder og fikk uttalelser fra dem, der de hevdet at nå ble det bolsjevikisk og jødisk herredømme i Europa. Lie ba ham hilse til Lies hustru, og Rogstad ba ham hilse til Rogstads far.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 351.</ref>

Utover natten til [[11. mai]] ble Lie stadig dårligere, og klarte ikke å stå opp om morgenen. Ansiktet var rødt og opphovnet, han hadde store smerter og klarte ikke å spise.<ref name="rodder216" /> Da Lie på formiddagen fikk melding fra Wulfsberg om at hans ektefelle var løslatt, kviknet han noe til.<ref name="rodder217">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 217.</ref> På ettermiddagen klarte en ungdomsvenn av Lie, journalist [[Henning Sinding-Larsen]], å komme igjennom på telefonen. Han ba dem overgi seg, men Lie nektet, da han var overbevist om at han ikke ville få en rettferdig behandling.<ref name="rodder217" /> Etter samtalen gikk Lie og la seg igjen; han beveget seg da langsomt og ustøtt. På veien tok han med en tysk skaftegranat og lot som om han skulle sprenge dem alle tre. Deretter tok han en pistol, siktet på de to andre og trakk av. Da våpenet klikket, hev de seg over ham, og fjernet alle våpen i rommet.<ref name="rodder217" /> Det viste seg ved senere undersøkelser at en av delene i våpenet hadde kilt seg fast.<ref name="rodder220">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 220.</ref> Lie skal ifølge Riisnæs ha fantasert om at han var ved Leningradfronten.<ref>Forhør av Riisnæs, gjengitt i Rougthvedt, side 351&ndash;352.</ref> Utover ettermiddagen fikk Lie vanskeligheter med å puste.<ref name="rodder218">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 218.</ref> Da de etter en tur rundt på gården så til Lie ved 19.00-tiden, hadde han ingen pust.<ref name="rodder218" /> Han lå med oppspilte øyne og det hadde rent strimer av blod og slim fra munn og nese. Det var derfor klart at han hadde vært død en stund.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 353.</ref>

Samtidig fikk de et ultimatum om at våpenhvilen ville bli opphevet en halv time senere. Vann og strøm ville da bli slått av, og de ville bli pågrepet. I denne situasjonen valgte Rogstad å skyte seg selv, men han fikk først Riisnæs til å love å sette en kule i ham dersom hans eget skudd ikke var nok. Etter at Rogstad hadde skutt seg, trakk Riisnæs sin tjenesterevolver og skjøt en kule i Rogstad.<ref name="rodder218" /> Deretter bestemte Riisnæs seg for å overgi seg. Han gikk kl. 19.30 ut til hjemmefrontsoldatene med et hvitt tøystykke i hendene. Han ble først tatt med til hjemmestyrkenes base på Ungdomshuset på [[Stabekk]], og deretter kjørt til [[fengsel]]et i Møllergata 19. Riisnæs skal ha vært edru, men nær et sammenbrudd.<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 219.</ref>

Lie ble funnet død på en sofa uten tegn på ytre skader. Likene av Lie og Rogstad ble 12. mai sendt til [[Rettsmedisinsk institutt|Rettsmedisinsk Institutt]] for obduksjon.<ref name="rodder220" /> Lies faktiske dødsårsak er ikke kjent, men det er opplyst at han skal ha dødd av en kombinasjon av [[stress]], høyt [[Etanol|alkoholkonsum]], søvnmangel og en generelt redusert helsetilstand. En undersøkelse i 1943 hadde avdekket at han hadde dårlig hjerte. Han hadde også vært storrøyker hele sitt voksne liv, og kan ha vært svekket av de stadige feberanfallene han fikk av malariasykdommen.<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 222.</ref>