Redigerer Joachim von Ribbentrop (avsnitt)

===Holocaust===
{{se også|Holocaust}}
Ribbentrops rolle i det tyske regimets til dels vellykkede forsøk på å utrydde jødene er uklar. [[Christopher Browning]]s avhandling (1978) om utenriksdepartementets rolle er et viktig forskningsbidrag på området. Frem til 1941 hadde han sluttet helhjertet opp om regimets antijødiske linje. Han var den eneste ledende nazist med jøder i omgangskretsen og var opptatt av å vise at han var en troverdig nazist. Ribbentrop forsøkte å skjule de internasjonale protestene mot [[krystallnatten]] for Hitler. Han støttet [[Madagaskarplanen|planen om massedeportasjon til Madagaskar]] og gjennom ambassadør [[Otto Abetz]] støttet han antijødiske tiltak i [[Vichy-Frankrike]].{{sfn|Bloch|1992|p=352–353}} 

Ribbentrop overlot til den energiske og hensynsløse [[Martin Luther (diplomat)|Martin Franz Julius Luther]] å ta seg av jødesaker i utenriksdepartementet. Luther mente at utenriksdepartementet skulle være så nidkjære som mulig i anti-jødiske tiltak for å holde andre deler av parti- og statsapparat unna. Frem til 1941 var regimets plan å løse «jødespørsmålet» ved utvandring. Etter erobringen av Polen og Frankrike, da flere millioner jøder kom under tysk herredømme, ble det snakk om å deportere jødene fra Europa etter krigen. I løpet av 1941, etter invasjonen av Sovjetunionen og de baltiske landene, begynte i stedet massedrap på den lokale, jødiske befolkningen. På sensommeren begynte deportasjon av jøder fra selve Tyskland til østområdene.{{sfn|Bloch|1992|p=352–353}}
[[Fil:Ante Pavelić und Joachim von Ribbentrop.jpg|miniatyr|Ribbentrop sammen med [[Ante Pavelić]] (til venstre), Salzburg, juni 1941. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-2008-0612-500 / CC BY-SA 3.0 DE}}]]
Utenriksdepartementet ble involvert i saker som gjaldt utenlandske jøder bosatt i Tyskland, jøder i land som utenriksdepartementet hadde politisk ansvar for (Frankrike, Danmark og Serbia), og jøder i nøytrale og allierte land som måtte presses diplomatisk til å utlevere landets jøder til SS. Ribbentrop ville ikke motsette seg Hitlers tiltak mot jødene, men ville ikke ha noe personlig å gjøre med gjennomføringen. Han gjorde da noe så uvanlig som å gi ordre om at kommunikasjon fra SS (inkludert fra Himmler personlig eller adressert til Ribbentrop personlig) skulle gå direkte til Luther.{{sfn|Bloch|1992|p=353; 358}} 

Michael Bloch mener at Ribbentrop var godt informert om holocaust fra sommeren 1942 og kanskje så tidlig som sommeren 1941. Ved å forholde seg til [[eufemisme]]r og teknikaliteter kunne Ribbentrop stenge ute det grusomme som foregikk og som han trolig var følsom til å takle.{{sfn|Bloch|1992|p=353; 358}}

I september 1941 appellerte [[Felix Benzler]], Ribbentrops utsending i [[Serbia]], til Ribbentrop om å hindre den planlagte henrettelsen av {{formatnum:8000}} jøder i SS' fangenskap i Serbia. Ribbentrop ba da Luther om å avklare saken med [[Reinhard Heydrich]]. Dette var den første store massakren på jøder utenfor Polen og Sovjetunionen, og utenriksdepartementets involvering var et sjokk for det tradisjonelle diplomatiet. Weizsäcker fortalte i september 1941 Ribbentrop om [[Einsatzgruppe]]nes aktiviteter i øst og ba Ribbentrop gjøre noe for å få slutt på massakrene. I desember 1941 fikk Ribbentrop den detaljerte rapporten om Einsatzgruppenes massakrer, men vegret seg mot å se på detaljene.{{sfn|Bloch|1992|p=354}} 

Ribbentrop insisterte på at jøder med utenlandsk statsborgerskap ikke skulle deporteres til konsentrasjonsleirer for å unngå diplomatiske problemer. Ribbentrop overlot til Luther å forhandle med de antisemittiske regjeringene i Slovakia, Kroatia og Romania, med det resultat at jøder fra disse landene bosatt i Tyskland ble sendt til konsentrasjonsleirer høsten 1941. Innen utgangen av 1941 var han kjent med at det foregikk antijødiske tiltak som innbefattet massedrap, men han unngikk å skaffe mer informasjon om hva som foregikk. Han kjente trolig ikke til Wannsee-konferansen, opprinnelig berammet til desember 1941.{{sfn|Bloch|1992|p=354}}

I desember 1941 var Ribbentrop tilstede i møter med Rosenberg og [[Philipp Bouhler]] der [[holocaust|utryddelse av de europeiske jødene]] trolig var et tema. Utenriksdepartementet måtte i noen tilfeller håndtere diplomatiske konsekvenser av massedrap på jøder, blant annet da flere hundre jødiske nederlendere holdt som gisler i [[Buchenwald]] ble henrettet. Utenriksdepartementet støttet i 1941 deportasjon av rumenske, kroatiske og slovakiske jøder som bodde i Tyskland. Utenriksdepartementet motsatte seg i hovedsak ikke anti-jødiske tiltak i okkuperte områder.<ref>Gerlach, C. (1998). The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews. ''The Journal of Modern History'', 70(4), 759–812.</ref> 

Ved rettsoppgjøret etter krigen la aktoratet frem dokumenter som viste at utenriksdepartementet hadde godkjent deportering av jøder østover og hadde vært involvert i deportering av {{formatnum:110000}} jøder fra Romania.<ref name="Berg" />{{rp|144}} Ribbentrop var til forskjell fra mange nazister ikke spesielt antisemittisk. Han forsto til å begynne med trolig ikke fullt ut alvoret i regimets anti-jødiske politikk. Tidlig i 1943 begynte han personlig å arbeide for å presse Tysklands allierte og satellittstater til å akseptere deportasjon av jødiske innbyggere til det okkuperte Polen.<ref name="Rozett">Rozett, R., & Spector, S. (2013). ''Encyclopedia of the Holocaust''. Routledge.</ref><ref>https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/joachim-von-ribbentrop</ref> 
[[Fil:Hanns Ludin.jpg|miniatyr|Hanns Ludin, Ribbentrops utsending i [[Bratislava]]. Han ble henrettet i [[Tsjekkoslovakia]] etter krigen.]]
Ribbentrop instruerte i juli 1943 ambassadør [[Hanns Ludin]] i [[Bratislava]] om at det «for tiden» ikke var noen planer om å ta initiativ overfor [[Republikken Slovakia|den slovakiske regjeringen]] om å rydde opp i jødespørsmålet i landet. Samtidig informerte [[Edmund Veesenmayer]], utenriksdepartementets Balkan-ekspert, president [[Jozef Tiso|Tiso]] uformelt om at Tyskland fortsatt var interessert i en opprydning. Ernst von Weizsäcker informerte Tiso om at Berlin fant stansen i deportasjonene overraskende. I desember 1943 gikk Tiso med på at de gjenværende {{formatnum:16000}} til {{formatnum:18000}} jødene i Slovakia skulle interneres senest 1. april 1944. Den slovakiske regjeringen holdt ikke sin del av avtalen.<ref name="Longerich2010" />

[[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]], en av Ribbentrops assistenter, deltok på [[Wannsee-konferansen]]. Gjennom samarbeid blant annet med [[Adolf Eichmann]] drev Luther sin egen ambisiøse anti-jødiske politikk. Luther skrev i forbindelse med konferansen et entusiastisk notat til Heydrich der han uttrykte håp om raskest mulig deportasjon av jødene fra Romania, Slovakia, Kroatia, Bulgaria, Ungarn og Serbia. I februar 1942 tok Luther på forespørsel fra [[RSHA]] initiativ til den første deportasjonen fra [[Republikken Slovakia]], der ambassadør Hanns Ludin medvirket til å sikre regimets samarbeid. Omtrent samtidig medvirket ambassadør Abetz i deportasjonen av de første {{formatnum:25000}} franske jøder til leirer i det okkuperte Polen. Ribbentrop var ikke involvert i disse første deportasjonene og trolig heller ikke informert.<ref name="Steinberg" /><ref name="Jelinek" />{{sfn|Bloch|1992|p=356–357}}

Luther anstrengte seg for å få de italienske jødene deportert i håp om at han selv kunne få æren og samtidig diskreditere Ribbentrop som var mer tilbakeholden. I august 1942, mens han oppholdt seg i Ukraina, ble Ribbentrop rasende da han oppdaget at SS deporterte jøder fra Romania uten avklare saken med ambassaden i [[București]], noe som var et tilbakeslag for utenriksdepartementet i maktkampen med SS i Romania. SS la med oppfordring fra Luther press på Italia til å deportere jødene i [[Dalmatia]], mens Ribbentrop forutsatte at alt som hadde med Italia å gjøre skulle gå via ham personlig. Luthers arbeid i Italia og Romania mislyktes. I slutten av august 1942 beordret Ribbentrop Luther til å holde seg unna alle jødesaker på Balkan. Utenriksdepartementets bidrag til holocaust stanset da opp midlertidig og det ble en pause i deportasjonene fra Romania og Kroatia. Etter å ha blitt skjelt ut av Hitler i slutten av september 1942 engasjerte Ribbentrop seg i gjennomføringen av holocaust og satte på nytt Luther i arbeid med jødesaker.<ref name="Steinberg" /><ref name="Jelinek">Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. ''East European Quarterly', 4(4), 431.''</ref>{{sfn|Bloch|1992|p=356–357}}

I forbindelse med [[Holocaust i Ungarn|deportasjon av jøder fra Ungarn til Auschwitz]] ble Ribbentrop opprørt da Himmler inngikk avtaler direkte med den ungarske regjeringen uten å involvere utenriksdepartementet. Ribbentrop måtte akseptere fremgangsmåten da Hitler støttet Himmler.<ref>Braham, R. L. (2000). ''The politics of genocide: The Holocaust in Hungary''. Wayne State University Press.</ref>{{sfn|Bloch|1992|p=355}} I april 1943 deltok han i møte mellom Hitler og Horthy. Der protesterte Horthy og hans statsminister [[Miklós Kállay]] mot tyske krav og sa at Ungarn allerede hadde straffet jødene. Ribbentrop skal da ha bemerket at jødene enten måtte bli drept eller sendt til konsentrasjonsleirer og at det ikke var noen annen løsning. Horthy og Kállay var fullt klar over konsekvensen av å deportere landets jøder til leirene i det okkuperte Polen. I et møte med kong Boris av Bulgaria (april 1943) sa kongen at de ikke ville deportere landets jøder, men i stedet sette dem i lokale arbeidsleirer – Ribbentrop protesterte og sa at det ikke var tilstrekkelig og ikke akseptabelt for Tyskland.{{sfn|Bloch|1992|p=374; 399}}