Redigerer Fascisme (avsnitt)

===Den store depresjonens innvirkning og opptakten til andre verdenskrig===
[[Fil:Benito_Mussolini_and_Adolf_Hitler.jpg|thumb|right|[[Benito Mussolini]] (venstre) med [[Adolf Hitler]] (høyre).]]
Kårene som de økonomiske vanskelighetene forårsaket av [[den store depresjon]] skapte, førte til seg en internasjonal bølge av sosial uro. Ifølge historikeren Philip Morgan, «utbruddet av den store depresjonen … var den største stimulansen hittil for spredningen og ekspansjonen av fascismen utenfor Italia».<ref name="Fascism in Europe, 1919–1945">[https://books.google.com/?id=acGhRyqfuGIC&pg=PT203&lpg=PT203&dq=Philip+Morgan,+Fascism+in+Europe,+%22third+way%22&source=bl&ots=JcjbCmb7wp&sig=kb6Me1WaMFCtXZWD4J4ILl8G40A&sa=X&ei=bU32UpLMLMWklQXVp4GQBA&ved=0CDoQ6AEwAg#v=onepage&q=third%20position&f=false Fascism in Europe, 1919–1945] Philip Morgan, ''Fascism in Europe'', 1919–1945, New York Tayolor & Francis 2003. Sitat: «''the onset of the Great Depression...was the greatest stimulus yet to the diffusion and expansion of fascism outside Italy''»</ref> Fascistene la skylda for 1930-årenes lange depresjon på jøder, innvandrere, venstresiden, og andre [[syndebukk]]er.

I Tyskland bidro depresjonen til fremveksten av [[Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti]] (NSDAP), noe som førte til [[Weimarrepublikken]]s fall og [[Nazi-Tyskland|etableringen av et fascistisk regime]] under ledelse av [[Adolf Hitler]]. Med Hitler og nazistene i maktposisjon i 1933 ble [[liberaldemokratiet]] oppløst i Tyskland, og nazistene mobiliserte landet for krig, med ekspansjonistiske territoriale mål. I 1930-årene innførte nasjonalsosialistene raselover som bevisst diskriminerte mot, frarøvet stemmeretten til, og forfulgte jøder og andre minoriteter.

Fascistbevegelser vokste i styrke andre steder i Europa. Den ungarske fascisten [[Gyula Gömbös]] inntok makten som Ungarn statsminister i 1932 og forsøkte å befeste sitt partis makt i landet; han innførte en åttetimers arbeidsdag, en førtitimers arbeidsuke innen industrien, og ønsket å innføre en korporativistisk økonomi; og forfulgte irredentistiske krav på nabolandenes territorier.<ref name="routledge45" /> Den fascistiske [[Jerngarden|jerngarde]]bevegelsen i Romania fikk stor politisk støtte etter 1933, og fikk representasjon i den rumenske regjeringen. I tillegg myrdet et jerngardemedlem den rumenske statsministeren [[Ion Duca]].<ref name="routledge46" /> I ''6. februar-krisen'' opplevde Frankrike den største politiske uroen siden [[Dreyfus-saken]] da fascistiske ''Mouvement Franciste'' og flere grupper på ytre høyre gjorde opprør samtidig i Paris mot den franske regjering, noe som resulterte i storstilt politisk vold.<ref name="fascism" /> En rekke para-fascistiske regjeringer som hentet elementer fra fascismen ble etablert under [[Den store depresjonen]], blant annet i Hellas, Litauen, Polen og Jugoslavia.<ref name="routledge47" />

[[Fil:SaudacaoIntegralista1935.jpg|thumb|right|[[Brasiliansk integralisme|Integralister]] marsjerer i Brasil.]]
I Amerika hevdet de [[Brasiliansk integralisme|brasilianske integralistene]] ledet av Plínio Salgado å ha så mange som 200000 medlemmer, selv om de etter kuppforsøk ble forsøkt slått ned av [[Getúlio Vargas]]' ''Estado Novo'' i 1937.<ref name="griffin" /> I 1930-årene vant ''Den chilenske nasjonalsosialistiske bevegelse'' seter i Chiles parlament og gjorde kuppforsøk, noe som endte i ''Seguro Obrero-massakren'' i 1938.<ref name="routledge48" />

Under den store depresjonen fremmet Mussolini aktiv statlig intervensjon i økonomien. Fascist-Italia opprettet ''Instituto per la Ricostruzione Industriale'' (IRI), et statseid firma og holdingselskap som ga statsstøtte til sviktende private bankeide selskaper.<ref name="cb189" /> Den store depresjonen påvirket den italienske finanssektoren. Kredittgrensene ble alvorlig brutt og gjorde det vanskelig for selskaper å få lån. Mussolini fryktet en likviditetskrise med påfølgende masseoppsigelser og en bølge av sosial uro. IRI ble opprinnelig tiltenkt som et midlertidig tiltak, men fortsatte å operere gjennom hele det fascistiske regimets tid, og lenge etter. Selv om IRI ikke var tiltenkt til å iverksette nasjonaliseringer, ble IRI [[De facto|''de facto'']] eier av et stort antall store banker og selskaper. I januar 1934 rapporterte IRI at den kontrollerte «48,5 prosent av aksjekapitalen i Italia», og noen måneder senere kjøpte den bankenes aksjekapital også.<ref name=toniolo_side_59>Gianni Toniolo, editor, ''The Oxford Handbook of the Italian Economy Since Unification'', Oxford University Press, 2013, side 59</ref> IRI lyktes i stor grad i sine mål da den reddet sviktende banker og selskaper ved å restrukturere og refinansiere dem. <ref>Martin Blinkhorn, Mussolini and Fascist Italy, New York: NY, Routledge, 1991, s. 34-35</ref> Til tross for IRI sine oppkjøp ble ingen selskaper nasjonalisert av regimet.<ref>Daniel Guérin (1999), '’Fascism and Big Business’’, side 197. Editions Syllepse.</ref> Sent i 1930-årene vedtok Italia tilvirkningskarteller, tariffbarrièrer, valutarestriksjoner, og massive reguleringer av økonomien i et forsøk på å balansere utbetalingene.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 72" />  

Nazi-Tyskland hadde autarki og opprustning som mål, og innførte [[proteksjonistisk]]e politikk, blant annet ved å tvinge den tyske stålindustrien til å bruke tysk jernmalm av lavere kvalitet enn det importerte jernet av overlegen kvalitet.<ref name="encyclopedia49" />
<!--Han fordømte det han kalte for «superkapitalisme» som han hevdet hadde begynt i 1914 som en fiasko på grunn av dens angivelige dekadanse, dens støtte for ubegrenset [[forbrukerisme]], og dens intensjon om å skape «menneskehetens standardisering».<ref name="gb2000" /> -->