Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Mentalitetskampen ====
[[Fil:Prince Metternich by Lawrence.jpeg|miniatyr|[[Clemens von Metternich]] påvirket europeisk politikk fra 1815 til 1848, og jobbet hardt for å beholde status quo. {{Byline|[[Thomas Lawrence]]  (1769–1830)|type = Malt av}}]]
Med industrialisering kom mobilitet og urbanisering, og med franske ideer kom ønsket om forandring. I tillegg vokste borgerklassen seg enda sterkere, og det ble vanskeligere for landadelen å holde kontroll på bøndene. Bedret transport kunne raskt få folk vekk fra landsbyen og over til storbyene, som ofte hadde behov for arbeidskraft.<ref name="firefemfire" />

En ny tanke som ble født av Wienerkongressen ble [[Den europeiske samklang]], en allianse mellom særlig Østerrike, Preussen og Russland, som skulle sikre fred gjennom opprettholdelse av status quo. Dette betydde at de ikke ville akseptere revolusjoner, flytting av grenser eller opprørstendenser – alt for å unngå en ny Napoléon. Denne samklangen fikk seg en rekke prøver.<ref>[https://www.britannica.com/event/Concert-of-Europe Concert of Europe] - Britannica.com</ref> For selv om de konservative hadde vunnet krigen, var det et stykke igjen for å bekjempe de liberale ideene. Konservative brukte anti-franske følelser og en generell skepsis mot universalløsninger for alt de var verdt. Et annet av våpnene de konservative brukte, var å gi religiøs inderlighet en stor posisjon. Det ble skapt et kunstig skille mellom denne religiøse bevegelsen og liberale ideer. I tillegg ble Immanuel Kant og [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] brukt som de nye filosofene: Kant satte grenser for fornuftens resonnement, og mente at visse interne strukturer gir oss fordommer om hva vi forventer å se ([[A priori og a posteriori|a priori]]), mens Hegels historieforståelse så monarkiet som syntesen, en sammenslåing av det beste fra despotiet og aristokratiet.<ref>Side 472–474, Greer, Lewis</ref>

De konservative kreftene kjempet likevel mot en bølge av liberale ideer, flere av dem motstridende. Perioden 1815–1848 hadde en rekke «ismer», om enn flere av disse ikke fikk navnet sitt før lenge etterpå. Dette inkluderte det kunstneriske opprør mot Opplysningstiden med romantisismen (som oftest omtalt som [[Romantikken]] i Norge). En videreutvikling av liberale tankesett ble den klassiske liberalismen. Den handlet i utgangspunktet om frihet til selvstyre og selvkontroll, og støtte av det som var effektivt, opplyst, moderne, rettferdig og fornuftig, og ikke minst ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.<ref name="ismer">Side 463–474, Palmer, Colton</ref>

Radikalismen handlet om å komme til roten av ting, og ønsket om å forandre institusjoner etter menneskets natur og mentalitet, blant annet gjennom å forandre fengselsvesenet, lovene, pengestøtte til fattige, kirkens makt og valgordningene. Mens den var mer nedtonet i fremgangsmåte i Storbritannia, var den militant republikansk på fastlandet. Dette medførte at mange måtte ha hemmelige møter da det flere steder var forbudt å ha åpne republikanske møter.<ref name="ismer" /> Et eksempel var Italia, der mange republikanere ble sendt ut av landet, ofte til [[Marseille]].<ref name="had">Side 67–68, B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen ''Themes in Modern European History''; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Denne radikalismen, ofte omtalt som republikanisme, var gjerne sterkt antikirkelig og mot enhver form for monarki, også konstitusjonelt. Republikanisme og radikalisme til sammen skapte også [[sosialisme]]n. Sosialismen i tiden før 1848 var svært spredt, men felles var en følelse av at økonomien var kaotisk og sterkt urettferdig. De kjempet mot fabrikkeiernes rett til å bestemme lønnen til sine arbeidere, muligheten deres til å ansette og sparke folk etter eget forgodtbefinnende, privatisering og i stor grad privat eiendomsrett.<ref name="ismer" />