Redigerer Elizabeth I av England (avsnitt)

== Arv og ettermæle ==
Mange av Elizabeths undersåtter sørget da hun var død, men mange var også lettet over at hun var borte.<ref name =Ld>Loades, 100–101.</ref> I begynnelsen var det store forventninger til kong Jakob, men gradvis mistet folk tilliten til ham. Krigen med Spania ble riktignok avsluttet i [[1604]] og skattetrykket ble mindre. Fram til Robert Cecil døde i [[1612]], styrte regjeringen etter de samme retningslinjene som tidligere, men så begynte Jakob å la sine favoritter ved hoffet få ansvaret for statsanliggender, og kongens popularitet gikk sterkt nedover. På [[1620-tallet]] var det mange som lengtet tilbake til Elizabeths æra.<ref name=somerset726>Somerset, 726.</ref> Den avdøde dronningen ble priset som protestantismens fanebærer, og regjeringstiden hennes fikk status som en gullalder. Jakob ble fremstilt som en støttespiller for pavekirken, og hoffet hans ble omtalt som gjennomsyret av korrupsjon.<ref>Strong, 164.</ref> På sine eldre dager hadde Elizabeth sørget for å fremstille seg selv som en seiersrik monark som ledet nasjonen mot et bakteppe av fraksjonering, krig og økonomiske problemer.<ref>Haigh, 170.</ref> Dette heltebildet var det mange som trodde på, og etter hennes død ble hennes ry som en god og mektig herskerinne enda mer enerådende. [[Godfrey Goodman]], som var biskop av Gloucester, skrev: «Da vi erfarte hvordan det var å leve under en skotsk regjering, synes det som om dronningen fikk nytt liv. Hun fremstod da i våre erindringer som sett gjennom et forstørrelsesglass».<ref>Weir, 488.</ref> Elizabeths regime ble glorifisert som en tid da kronen, kirken og parlamentet hadde virket side om side i konstitusjonell balanse.<ref>Dobson and Watson, 257.</ref>

Bildet som Elizabeths protestantiske tilhengere skapte av henne i de første tiårene av 1600-tallet, slo feste og ble den rådende oppfatningen om hennes regjeringstid og styresett. Ikke minst fikk man en oppblomstring av lovprisningene av den sterke og samlende dronningen da nasjonen på nytt følte seg truet av invasjon under [[Napoleonskrigene]] på begynnelsen av [[1800-tallet]]. I [[viktoriatiden]] ble myten om Elizabeth tilpasset datidens imperialistiske ideologi,<ref>Elizabeths tidsalder ble tegnet opp på nytt som ridderlig, illustrert av oppmuntringer i hoffet mellom dronningen og havets helter som Drake og Raleigh. En del viktorianske fortellinger, slik som Raleigh legger sin kappe ned foran dronningen eller overrekker henne en potet fra den nye verden har forblitt deler av myten. Dobson and Watson, 258.</ref> og på midten av [[1900-tallet]] ble Elizabeth et romantisk symbol for nasjonal motstand mot en trussel utenfra.<ref>Haigh, 175.</ref><ref>I forordet til sin utgave fra 1952 av ''Queen Elizabeth I'' observerte J. E. Neale at «Boken ble skrevet før slike ord som «ideologisk», «femtekolonister» og «kald krig» ble gangbare; og det er kanskje like bra at de ikke var der. Men ideene er nåværende, som ideen om en romantisk ledelse av en nasjon i fare ettersom de var tilstedeværende i elizabethansk tid.»</ref> 1900-tallets historikere, som J. E. Neale (1934) og A. L. Rowse (1950), tolket Elizabeths regime som en progressiv gullalder.<ref>Haigh, 182.</ref> De tegnet også et heltebilde av dronningen personlig; alt hun gjorde var rett og riktig, og hennes mindre sympatiske trekk ble nedtonet og bortforklart som stressrelatert.

Senere har faghistorikerne tegnet et mer nyansert og sammensatt bilde av Elizabeth. Regjeringstiden hennes forbindes fremfor alt med seieren over den spanske armada, og med vellykkede angrep på spanjolene som blant annet invasjonene av [[Cádiz]] i 1587 og 1596. Blant nyere tids historikere er det imidlertid flere som peker på at Elizabeths militære styrker også led store tap både på land og til sjøs.<ref name=haigh142/> I Irland seiret hun til slutt, men måten styrkene hennes gikk frem på der har også etterlatt varige pletter på hennes ettermæle. Idag mener mange historikere at hun ikke nødvendigvis var den alltid dristige og modige forsvareren av protestantiske nasjoner overfor Spania og Huset Habsburg; snarere førte hun en utenrikspolitikk der hun svært nødig tok noen reell risiko. Det var svært begrenset hvor mye støtte utenlandske protestanter kunne hente fra Elizabeth. Heller ikke fikk kommandantene hennes de nødvendige midler til å utgjøre en reell forskjell utenfor Englands grenser.<ref>Haigh, 142–147, 174–177.</ref>

Elizabeth etablerte en engelsk kirke som ble viktig i nasjonsbyggingen, og denne kirken består fortsatt.<ref>Loades, 46–50; Weir, 487; Hogge, 9–10.</ref> De som senere hyllet henne som en protestantisk heltinne så bort fra at hun vegret seg mot å fjerne alle opprinnelig katolske ritualer og sedvaner fra kirken. Historikere fremholder at på hennes tid anså strenge protestanter at den forordningen hun sørget for å få på plass i 1559 (''Acts of Settlement and Uniformity''), var et kompromiss som ble til i en situasjon der protestanter og katolikker stod steilt mot hverandre.<ref>Haigh, 45–46, 177; Black, 14–15; Collinson, 28–29.</ref> Elizabeth selv anså at troen var et personlig anliggende, og hun ønsket ikke, som [[Francis Bacon]] uttrykte det, at kirken eller styresmaktene skulle ha «vinduer inn til menneskenes hjerter og hemmelige tanker.»<ref>Williams, 50; Haigh, 42.</ref>

Til tross for Elizabeth i det store og hele førte en defensiv utenrikspolitikk, ga hennes regime England økt anseelse i utlandet. Pave Sixtus V fastslo med beundring: «Hun er kun en kvinne som kun hersker på halvparten av en øy, likevel inngyder hun frykt hos både Spania, Frankrike, (det tysk-romerske) Keiserdømmet, ja alle».<ref name = "Sm">Somerset, 727.</ref> Under Elizabeth fikk nasjonen en ny selvtillit og en følelse av selv å råde grunnen, parallelt med at de gamle «kristne verden» ble mer og mer oppstykket og fragmentert.<ref>Hogge, 9''n''; Loades, 1.</ref> Elizabeth var den første Tudor-herskeren som innså at en monark er avhengig av folkets støtte for å kunne styre. Hun samarbeidet derfor alltid med parlamentet og rådgivere som hun stolte på at ville fortelle henne sannheten. Imidlertid fulgte hennes etterfølgere fra huset Stuart ikke i hennes fotspor på dette punkt. En del historikere har karakterisert henne som «heldig»,<ref name = "Sm" /> selv trodde hun at det var Gud som beskyttet henne.<ref>Somerset, 75–76.</ref> Hun fremholdt med stolthet at hun «rett og slett var engelsk»,<ref>Edwards, 205.</ref> og satte sin lit til Gud, oppriktige råd og sine undersåtters kjærlighet. Disse tre faktorene mente hun selv at hun hadde å takke for alt hun oppnådde. I en av sine bønner takket hun Gud på denne måten:

:«[I en tid] da kriger og oppvigleri med alvorlige forfølgelser har foruroliget bortimot alle konger og land rundt meg, har mitt regime alltid vært fredelig, og i mitt rike har Din av uro angrepne kirke kunnet ta bolig. Mitt folk har vist seg fast i sin kjærlighet, og denne kjærligheten volder mine fienders renkespill mye bry.»<ref>«[At a time] when wars and seditions with grievous persecutions have vexed almost all kings and countries round about me, my reign hath been peacable, and my realm a receptacle to thy afflicted Church. The love of my people hath appeared firm, and the devices of my enemies frustrate.» Somerset, 727.</ref>

Elizabeth kom til å bli en av de mest populære monarkene i britisk historie. Hun kom på syvendeplass i en avstemning om de hundre største briter gjennom tidene, som ble utført av [[BBC]] i 2002. Dermed kom hun foran alle andre britiske monarker. I 2005 analyserte en gruppe historikere og kommenterte tolv monarker i [[History Channel]]s dokumentar ''Britain's Greatest Monarch'' og tildelte dem poeng opp til 60 og Elizabeth I var vinneren med 48 poeng.

[[Benjamin Britten]] skrev en [[opera]], ''[[Gloriana (opera)|Gloriana]]'', som handlet om forholdet til Elizabeth og lord Essex, framført første gang i [[1952]] før [[Elizabeth II av Storbritannia]]s kroning.

Det har vært flere minneverdige rolletolkninger av Elizabeth på film og TV. Hun er den britiske monarken som har blitt skildret oftest. Blant de som har gjort inntrykk i rollen som Elizabeth i løpet av de siste hundre årene er den franske skuespilleren [[Sarah Bernhardt]] i ''Dronning Elizabeth'' (1912), [[Florence Eldridge]] i ''Maria Stuart'' (1936), [[Flora Robson]] i ''Fire Over England'' (1937) og ''The Lion Has Wings'' (1939), [[Bette Davis]] i ''Elizabeth og Essex'' (1939) og ''Jomfrudronningen'' (1955) og [[Jean Simmons]] i ''Hennes kongerike'' (1953). I den senere tid har fortellingen om Elizabeth blitt fremført på film mer enn noensinne. I [[1998]] fikk den australske skuespilleren [[Cate Blanchett]] sitt gjennombrudd og en nominasjon til [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for sin kritikerroste innsats i ''[[Elizabeth (film)|Elizabeth]]''. Samme år mottok den britiske skuespilleren [[Judi Dench]] en [[Oscar for beste kvinnelige birolle]] for sin skildring av jomfrudronningen i dramafilmen ''[[Shakespeare in Love]]''.

På fjernsyn har skuespilleren [[Glenda Jackson]] tolket dronningen i både BBCs dramaserie ''Elizabeth R'' (1971), og i den historiske filmen ''Maria Stuart – dronning av Skottland'' (1972), og [[Miranda Richardson]] i BBCs komedieserie ''[[Svarte Orm]]'' (1986), en komisk og kontrasterende tolkning av en egenrådig og bortskjemt dronning. [[Helen Mirren]] tolket Elizabeth i TV-filmen i to deler, ''Elizabeth I'' i 2005.

Det har vært skrevet flere romaner om Elizabeth. Blant disse finnes ''I, Elizabeth'' (1993) av [[Rosalind Miles]], ''The Virgin's Lover'' (2005) og ''The Queen's Fool'' (2004) av [[Philippa Gregory]], ''Queen of This Realm'' (1984) av [[Eleanor Hibbert|Jean Plaidy]] og ''Virgin: Prelude to the Throne'' (2001) av [[Robin Maxwell]]. Elizabeths historie føyes sammen med hennes mors historie i Maxwells bok ''The Secret Diary of Anne Boleyn'' (1997). Maxwell skriver også om et fiktivt barn av Elisabet og Dudley i ''The Queen's Bastard'' (1999). [[Margaret Irwin]] har skrevet en trilogi basert på Elisabets ungdomsår: ''Young Bess'' (1944), ''Elizabeth, Captive Princess'' (1948) og ''Elizabeth and the Prince of Spain'' (1953).