Redigerer Det norske landssvikoppgjøret (avsnitt)

== Kritikk av rettsoppgjøret i ettertid ==
[[Fil:Ragnar Skancke.jpg|thumb|upright|[[Ragnar Skancke]], kirke- og undervisningsminister i Terbovens kommissariske statsråd og Quislings NS-regjering, ble skutt på Akershus festning 28. august 1948. Han er den siste som er henrettet etter dom i Norge.]]

Rettsoppgjøret innebar at Regjeringen og Stortinget gjeninnførte av [[dødsstraff]] i Norge 70 år etter forrige henrettelse. I juni 1945 ga Stortinget tilslutning mot seks stemmer. [[Johan Scharffenberg]] argumenterte mot dette med utgangspunkt i at livet er hellig og at liv bare kan tas i nødverge. [[Eivind Berggrav]] fordømte bruk av dødsstraff på kristent grunnlag. [[Sverre Løberg]] argumenterte sterkt for å opprettholde dødsstraff. Motstanden mot dødsstraff økte etter hvert som krigen kom på avstand og i september 1947 mente 62 prosent av velgerne at dødsstraff måtte oppheves og i 1948 stemte 43 stortingsrepresentanter (mot 62) for et forslag om å stanse de gjenstående henrettelsene.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 238–239.</ref>

Avisene [[Nationen]] og [[Morgenbladet]] advarte mot en for hard behandling av «små syndere». Jurister som{{Spesifiser}} [[Johs. Andenæs]] tilhørte «silkefronten» som var bekymret for rettsstatens prinsipper og for de sosiale konsekvensene av rettsoppgjøret. [[Arbeiderbladet]] (ved redaktør [[Martin Tranmæl]]), [[Dagbladet]] og kommunistenes avis [[Friheten]] var tilhengere av en hard linje, den såkalte isfronten. Arbeiderbevegelsen argumenterte for et hardt oppgjør særlig med krigsprofitørene. Arbeiderbevegelsen og kommunistene var sterkt representert i motstandsbevegelsen og særlig kommunistene hadde mange falne.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 246–247.</ref> Den offentlige oppmerksomheten omkring landssvikoppgjøret la seg ganske fort.{{tr}} Organisasjoner{{Spesifiser}} som [[Forbundet for Sosial Oppreisning]] ble stiftet for å ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet [[Folk og Land]] ble et talerør for de dømte. Mange gav også ut sin versjon av saken på eget forlag. NS-siden hevdet at den hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne.

Sentrale aktører i rettsoppgjøret hadde vært i hjemmefrontens ledelse. [[Erik Solem]] medvirket til utforming av de provisoriske anordningene og var dommer ved oppgjøret. [[Paal Berg]] var [[høyesterettsjustitiarius]], leder av [[administrasjonsrådet]] og leder av hjemmefronten. Høyesterettsdommer [[Ferdinand Schjelderup]] var med i hjemmefrontens ledelse. Jussprofessor [[Jon Skeie]] var kritisk til de sentrale aktørenes habilitet.<ref name="GraverProsa" /><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Erik Solem|url=http://snl.no/Erik_Solem|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-11-30|besøksdato=2021-12-19|språk=nb}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Ferdinand Schjelderup|url=http://snl.no/Ferdinand_Schjelderup|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-09-20|besøksdato=2021-12-19|språk=nb|fornavn=Frode|etternavn=Færøy}}</ref>

Store deler av norsk næringsliv samarbeidet villig med okkupasjonsmakten, og leverte verdifulle bidrag til den tyske krigsinnsatsen. Langt færre ble dømt for økonomisk landssvik enn folk hadde ventet og med så milde straffer at det vakte oppsikt.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 242-244</ref><ref>http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/5075346.html</ref> Historiker [[Anette Homlong Storeide|Anette H. Storeide]] ga i 2014 ut boken ''Norske krigsprofitører'' og hun mener de store i næringslivet slapp lettere unna enn de små. Storeide uttalte at det er vanskelig å trekke grensen mellom «å holde hjulene i gang» og mindre legitim kollaborasjon. Senere direktør i Hydro, [[Bjarne Eriksen]], ivret våren 1940 for å avsette kongen og inngå fred med Tyskland, og han støttet NS økonomisk høsten 1940. Eriksen motsatte seg senere samarbeid (blant annet om tungtvannsproduksjon) og satt den siste del av krigen i tysk fangenskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/okonomi/i/JyqR/krigsprofitoerene-slapp-lett-unna|tittel=Krigsprofitørene slapp lett unna|besøksdato=2021-12-19|forfattere=[[Gunnar Kagge]]|dato=7. mai 2015|språk=nb|verk=www.aftenposten.no|sitat=Mens «tyskertøser» ble straffet av mobben og NS-medlemmer måtte i fengsel, var det få og milde straffer for krigsprofitørene etter krigen.}}</ref>

Jussprofessor [[Hans Petter Graver]] mener det ikke var et overgangsoppgjør som middel til å stabilisere et nytt regime: Det regimet som returnerte etter [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]] i 1945 hadde bred legitimitet og oppgjøret var ikke et ledd i bygging av norsk demokrati og rettsstat. Graver mener det først og fremst var et politisk oppgjør ved å straffe politiske motiverte handlinger og diskreditere politikere.<ref name="GraverProsa" />

=== Rettsgrunnlag ===

Lovgrunnlaget for rettsoppgjøret var i utvikling gjennom hele krigen, og ble endret av den norske eksilregjeringen i London gjennom [[provisoriske anordninger]].<ref name="RøysumMaster">{{Kilde bok|tittel=Rettsoppgjøret mot den norske politi- og lensmannsetaten: En komparativ studie av rettsoppgjøret ved politikamrene i Østfold og Sogn og Fjordane|etternavn=Røysum|fornavn=Terje Hoem|utgiver=|år=2008|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}{{Trenger sidetall}}</ref>

Kritikken mot oppgjøret gjaldt særlig at nye bestemmelser ble innført av eksilregjeringen i London og disse bestemmelsene ble brukt mot NS-medlemmer. Bestemmelsene ble ikke kunngjort og ble gitt tilbakevirkende kraft, og kritikerne mente at straffeloven i utgangspunktet ikke ga grunnlag for å straffe de som bare hadde vært medlemmer av NS. [[Johs. Andenæs]] var ikke enig denne kritikken, men han mente at det «små» landssvikerne ble behandlet for hardt. Han mente at oppgjøret ville forløpt omtrent på samme måte også uten den provisoriske anordningen. Andenæs var kritisk til at NS-medlemmer ble gjort kollektivt erstatningsansvarlige for skader påført av okkupasjonsmakten og mente at passive NS-medlemmer ikke burde straffes. 

Jussprofessor [[Hans Petter Graver]] mener at Andenæs bok ''Det vanskelige oppgjøret'' (1979) bidrar til å opprettholde inntrykket av et stort sett korrekt og forsvarlig oppgjør. 

Jussprofessor [[Jon Skeie]] var kritisk til midlertidige endringer i rettergangsreglene, innføring av dødsstraff gjennom provisoriske anordninger og straff for passive NS-medlemmer.

Baard Hermann Borge og [[Lars-Erik Vaale]] skriver i boken ''Grunnlovens største prøve'' (2018) at Grunnlovens regler ble tøyd under oppgjøret og de springende punktene ble løst i påtalemaktens favør. Men dette betyr ikke at rettsoppgjøret var grunnlovsstridig.<ref>[[Hans Petter Graver]]: «Fra soldatuniform til dommerkappe» i: [[Prosa (tidsskrift)|Prosa]] nr. 6/2020 på side 34.</ref> Borge og Vaale mener at dette store konsekvenser for rettssikkerheten for «tyskertøser», NS-medlemmer, tyske soldater i Norge og tyske innvandrere.<ref name="GraverProsa"/><ref> {{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/issn.1504-2944-2019-04-09|tittel=Baard Herman Borge, Lars-Erik Vaale: Grunnlovens største prøve. Rettsoppgjøret etter 1945 {{!}} HT|besøksdato=2021-12-19|språk=no|verk=[[Historisk tidsskrift]]|doi=10.18261/issn.1504-2944-2019-04-09}}</ref>

Personer anklaget for landssvik argumenterte med at Norge måtte regnes som tysk territorium etter å ha [[Kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulert i 1940]]. Det har også vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen på norsk jord.{{tr}} Samtidig hadde Norges statsoverhode og demokratisk valgte regjering unnsluppet invasjonen og fortsatte sitt virke i eksil.

[[Elverumsfullmakten]] ga Regjeringen anledning til å opptre på Stortingets vegne mens Norge var okkupert. Forslaget til fullmakt ble lagt frem for stortinget, men ikke votert over.<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945&paid=1&wid=O&psid=DIVL169&pgid=O_0269|tittel=Fortegnelse over: 1. de på Stortinget 1945 ikke-beh. saker, Dokument nr. 2 (1945)}}</ref> <ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1990 | tittel = Vendepunkt | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | forfatter = Benkow, Jo; Grimnes, Ole Kristian | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010111208045 | side = 85}}</ref> Et annet spørsmål er om Stortinget hadde konstitusjonell anledning til å gi fra seg en slik fullmakt.{{tr}} Elverumsfullmakten synes enstemmig vedtatt av Stortinget.<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelig oppgjøret (1998) side 115. (ISBN 8251836948)</ref> I 1945 uttalte [[Høyesterett]] at Elverumsfullmakten må anses vedtatt av Stortinget.<ref>[https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1945-13|Rt. 1945 s. 13]{{Død lenke}} (Haaland-saken) på side 14.</ref> Høyesterett la likevel størst vekt på konstitusjonell [[nødrett]] som grunnlag for London-regjeringens lovgivningsmyndighet under okkupasjonsårene.<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 114.</ref>

Rettsoppgjøret var en stor belastning for rettssystemet som måtte utbygges kraftig,<ref name="Fjortoft" /> de første ukene ble om lag {{formatnum:18000}}{{tr}} personer arrestert og samlet i et et stort antall leirer hvor soningsvilkårene til å begynne med var ganske harde med innslag av uoffisiell avstraffelse av antatte landssvikere. Et stort antall ble internert uten arrestordre.<ref name="Fjortoft" /> Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling for å få sakene raskere unna.{{tr}}

=== «Tyskertøser» ===

Til{{Klargjør}} april 1946 ble mellom {{formatnum:3000}} og {{formatnum:5000}} kvinner, såkalte [[tyskertøs]]er, internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Kåre Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000–5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, når slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt.<ref>{{Kilde bok|tittel=Da freden brøt løs. Norske myndigheters behandling av tyskerjenter|etternavn=Olsen|fornavn=Kåre|verk=I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid|utgiver=Universitetsforlaget|år=1999|isbn=|redaktør-etternavn=Ugelvik-Larsen|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=11}}</ref> Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer.<ref>Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot [[kjønnssykdom]]mer</ref>

Det antas at mellom {{formatnum:40000}} og {{formatnum:50000}} norske kvinner hadde omgang med tyskerne.{{tr}} Den tidligere tyske [[Fangeleir Fiskevollen]] på Ljan ble brukt midlertidig fra juni 1945 til internering av kvinner. [[Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya|Interneringsleiren på Hovedøya]] var i drift fra oktober 1945 til april 1946. Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.<ref name="pedersen89">Terje Andreas Pedersen: ''Vi kalte dem tyskertøser'', side 89, Scandinavian Academic Press/[[Spartacus Forlag]], 2012, ISBN 978-82-304-0086-9</ref><ref>[[Oslo byleksikon]]: Ljanskollen, side 339, femte utgave 2010</ref> På Hovedøya ble i alt 1100 kvinner internert.<ref>Helle Jørgensen; ''Norske kvinner og tyske soldater.'' Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.</ref> En tredel av de 1&nbsp;100 innsatte på Hovedøya var smittet med [[syfilis]] eller [[gonoré]].<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 163)</ref> Minst fem av de internerte kvinnene ble tvangsterilisert.<ref>Dagbladet 26. desember 2013.</ref> I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor [[Kongsvinger]]. Andre leire var blant annet på [[Tennebekk]] ved [[Bergen]], [[Selbu]] ved [[Trondheim]], [[Klekken]] ved [[Hønefoss]] og [[Skadberg]] ved [[Stavanger]], som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.<ref name=pedersen89 />