Redigerer Birkebeinerne (avsnitt)

== Håkon Håkonsson ==
[[Håkon Håkonsson]] var utenomekteskapelig sønn av Håkon Sverresson. Håkon Håkonsson ble født sommeren 1204, noen måneder etter sin fars død. På denne tiden visste ikke birkebeinerne om Håkon, og de tok altså Guttorm og senere Inge til konger. Håkons mor, [[Inga fra Varteig|Inga]] hadde hatt et forhold til Håkon Sverresson da han var i [[Borg (by)|Borg]] høsten [[1203]].<ref>Håkon Håkonssons saga, kap 1</ref> Håkon ble født på gården [[Folkenborg]] i dagens [[Eidsberg kommune]] i [[Østfold]]. Dette området var, som resten av Viken, dominert av baglere, og det var fare for guttens liv dersom noen baglere fikk rede på at en birkebeiner-sønn fantes i området. Inga og Håkon bodde derfor på gården Folkenborg, hos Trond prest. Trond støttet birkebeinerne, og sammen med en bonde i nærheten, Erlend, holdt han kongssønnen mer eller mindre i skjul i nesten to år.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 19</ref> 

=== Skituren over fjellet ===
[[Fil:Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet (cropped).jpg|thumb| Birkebeinerne på ski over fjellet med Håkon Håkonsson. {{Byline|Knud Bergslien (1827–1908)|type = Maleri}}]]
Høsten 1204 gjorde Trond og Erlend seg klare til å smugle Inga og Håkon ut av [[Borgesyssel]]. Julaften kom de til [[Hamar]], hvor de møtte to av birkebeinernes sysselmenn. Birkebeinerne var på vakt, for det var mange baglere også på Opplandene. [[Liste over biskoper i Hamar i katolsk tid|Biskop Ivar av Hamar]] fikk høre at kongssønnen var i byen, og inviterte ham og moren til seg. Birkebeinerne stolte ikke på biskopen, og reiste så fort de kunne videre til [[Lillehammer]]. Herfra ville de videre til Trondheim, men været var svært dårlig, med mye frost og snø. Birkebeinerne bestemte seg derfor for å sende sine to beste skiløpere, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, i forveien på ski gjennom [[Østerdalen]] med kongssønnen. De to birkebeinerne fikk med seg to bønder som var kjente i området. Likevel fant de ikke frem til bygden de skulle til, og måtte overnatte i ei løe på fjellet. Forfatter av Håkon Håkonssons saga, [[Sturla Tordsson]], forteller at det ikke fantes mat til den lille Håkon, så birkebeinerne måtte bare smelte litt snø i munnen på ham.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 19-20</ref> Sturla sammenligner ferden med [[Olav Tryggvason|Olav Tryggvasons]] flukt som barn fra [[Gunnhild Kongemor]] og mennene hennes. Sturla diktet dette [[Kvad|kvadet]] om ferden, som han gjengir i sagaen:<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 21</ref>
<poem>
''Dengang edlingen viste han var''
''Tryggves navngjetne ætling,''
''da den framråde fyrstes''
''barn for ufred flyktet.''
</poem>

Da baglerne fikk høre at Trond prest hadde reist fra Borgesyssel til [[Opplandene]], og at han hadde med seg en kongssønn, sendte de åtte høvdinger ut for å lete etter gutten. Men da baglerne kom til [[Hedmark]], hadde birkebeinerne Torstein og Skjervald allerede dratt over fjellet med Håkon, og på grunn av det dårlige været ville ikke baglerne prøve å reise etter dem. Da birkebeinerne og Håkon kom til Østerdalen der det var flere folk, sluttet flere menn seg til dem, blant annet sysselmennene Sæming og Torbrand Svarte. Til slutt kom birkebeinerne og Håkon frem til [[Ålen]] øverst i [[Gauldalen]], og kongssønnen var reddet for denne gang. I Trondheim ble Håkon godt mottatt av kong Inge, siden birkebeinerne hadde vært glade i Håkons far og farfar.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 21-23</ref>

=== Kong Inge dør, Håkon Håkonsson blir konge ===
[[Fil:HakonTheOldAndSkule-Flateyjarbok crop.jpg|mini| Kong Håkon Håkonsson, tegning fra [[Flatøybok]]]]
[[21. april]] [[1217]] døde kong Inge.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 33</ref> Det ble deretter diskusjon blant birkebeinerne om hvem som skulle bli deres neste konge, for de hadde flere kandidater. Inge etterlot seg sønnen Guttorm, som da var 11 år gammel. Inges halvbror, [[Skule Bårdsson]], mente nevøen burde bli konge etter sin far. Mange mente også at Skule selv burde bli konge, han som var den avdøde kongens bror. Men mesteparten av [[Hird og hirdmenn|hirden]] ønsket Håkon Håkonsson som konge.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 34</ref> Håkon ble tatt til konge på Øretinget samme år, 13 år gammel.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 39</ref> Skule Bårdsson ble Håkons [[jarl]], og siden Håkon var mindreårig, var det Skule som var landets reelle riksstyrer.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124</ref>

=== Baglerne oppløses ===
Samme år som Håkon ble tatt til konge døde også Filippus Simonsson, baglerkongen. Baglerne var dermed uten konge. Da Håkon Håkonsson og Skule jarl fikk høre at Filippus var død, handlet de raskt. Motivasjonen var å hindre at baglerne fant seg en ny konge og at flokken deres skulle bli sterkere igjen. Baglerne og birkebeinerne møttes på [[Nøtterøy]]. Her ble det satt [[Grid (historie)|grid]] (våpenhvile, nådetilsagn) mellom partene. Håkon og Skule tilbød dem å bli håndgagne menn hos birkebeinerne, men på grunn av det langvarige fiendskapet mellom de to partene, tok ikke baglerne sjansen på det. De ble enige om at baglerne den følgende vinteren skulle fortsette å ha de [[Syssel|syslene]] som Filippus hadde hatt, men at de skulle slutte fred året etter. Så ble Håkon Håkonsson tatt til konge også i Viken, først på [[Haugatinget|haugating]] og deretter på [[Borgartinget|borgarting]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 47-49</ref> Året etter, i [[1218]], besluttet baglerhøvdingene å legge ned flokken og bli Håkon Håkonssons menn.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 63-64</ref> Med dette var den 22 år lange striden over.

Samlingen av baglerne og birkebeinerne om Håkon Håkonsson hadde flere årsaker. De mektige kirkelederne hadde i flere år vært pådrivere for forsoning, som ved Kvitsøyforliket. Dette forliket la grunnlaget for samlingen ti år senere. Man tror også at de mektige høvdingene hos både baglere og birkebeinere ønsket å sikre posisjonene sine og hadde større fordel av fred enn av konflikt. Konflikten mellom baglerne og birkebeinerne var også i stor grad en regional konflikt - birkebeinerne dominerte i Trøndelag og på Vestlandet, mens baglerne regjerte på Østlandet. De av baglerne som besluttet å legge ned flokken og gå over til birkebeinerne, virker å ha vært en ganske liten gruppe mektige menn, flere av dem med slektstilknytning til Magnus Erlingsson og med geografisk tilknytning til Vestlandet. For dem var det ikke vanskelig å gi opp baglernes «Østlandsrike». På den andre siden var det en gruppe baglere med geografisk tilknytning til Østlandet. For dem ble overgangen til et samlet birkebeiner-Norge ikke fullt så enkel. Flere av dem fikk redusert eller ingen innflytelse under kong Håkon Håkonsson. Dette førte til et nytt opprør.<ref>Krag (2000): 130-131</ref>

=== Birkebeinernes kamp mot ribbungene ===
[[Ribbungene]] stod for det siste store opprøret mot birkebeinerne, som pågikk fra [[1219]]-[[1227]]. Navnet fikk gruppen etter kongsemnet, [[Sigurd Ribbung]] («røver»). [[Gudolf av Blakstad]] var ribbungenes fremste leder - han hadde vært blant de baglerne som overgav seg til kong Håkon og birkebeinerne etter at baglerpartiet ble oppløst.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 64</ref> Imidlertid var Gudolv blant de baglerne tilknyttet til Østlandet, som da fikk redusert sin innflytelse etter baglernes nederlag. Gudolf fikk ikke den posisjonen han ønsket seg hos birkebeinerne, og året etter sendte han menn til Danmark for å lete etter en gutt som skulle være sønn av den tidligere baglerkongen Erling Steinvegg. Denne gutten var Sigurd Ribbung, som da skal ha vært 17 år gammel. Gudolf ble Sigurds hovedrådgiver.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 69-70</ref>

Ribbunene fikk fra [[1221]] stor oppslutning på Østlandet, trolig også i [[Telemark]].<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 336.</ref> Det var først i midten av 1220-årene at Håkon Håkonsson og Skule satte inn kreftene mot ribbungene. I [[1225]] jaget kong Håkons styrker ribbungene østover langs kysten av Agder, hvor de ifølge sagaen gjorde stor skade både for kongen og for bøndene.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 335-336.</ref> Etter dette mistet ribbungene mye støtte, fordi krigførende flokker førte til store belastninger for bøndene.<ref>Krag (2000): 131</ref> Sigurd var ribbungenes konge til han døde i [[1226]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 151</ref> Etter hans død ble [[Knut Håkonsson]], sønn av birkebeinerhøvdingen [[Håkon Galen]], tatt til konge.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 152</ref> Da birkebeinerne til slutt nedkjempet ribbungene i 1227, ble Knut en av kong Håkons menn.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 167-169</ref>

Ribbungenes fall i 1227 regnes på mange måter som slutten på [[borgerkrigstiden]], selv om mindre opprør fortsatte frem til [[1240]]. I løpet av tiden fra Kvitsøyforliket i 1208 og til nedkjempelsen av ribbungene, ble det norske [[Aristokrati|aristokratiet]] bestående av stadig færre og mektigere personer. Toppsjiktet ble etter hvert såpass dominerende at opprørsgrupper ikke greide å true deres posisjon. Mer fredelige tider og mektigere aristokrati førte til fastere strukturer rundt enekongedømmet.<ref>Krag (2000): 131</ref>