Redigerer Angrepet på Norge i 1940 (avsnitt)

=== Hovedfronten på Østlandet og i Trøndelag ===
[[File:Bundesarchiv Bild 101I-760-0171-19, Norwegen, Flughafen Fornebu.jpg|thumb|Tyske fly på [[Fornebu]], april 1940]]
[[File:Austrian Gebirgsjäger heading for Snåsa.jpg|thumb|Østerrikske [[Gebirgsjäger]] på vei mot Snåsa, 4. mai]]
Under ledelse av major Georg Maetschke<ref name="arneberg97">Svein T. Arneberg, [[Kristian Hosar]]: ''Vi dro mot nord'', side 97-114, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9</ref> innledet de tyske styrkene fremrykkingen mot Østfold begynte med å gå mot [[Kampene i Østfold, april 1940|de norske styrkene i Østfold]] kvelden 11. april, og østfoldbyene ble besatt de to følgende dagene.<ref name="arneberg97" /> Etter harde oppholdende kamper ved [[Fossum bru]], brøt de tyske styrkene gjennom 13. april, og motstanden brøt stort sett sammen med 20 norske falne soldater og 60 tatt til fange.<ref>Arneberg/Hosar, side 110</ref> [[Høytorp fort]] med 6 offiserer og 350 norske soldater overga seg 14. april.<ref>Arneberg/Hosar, side 114</ref>

Samme dag (14. april) begynte de tyske styrkene hovedangrepet nordover fra [[Oslo]] under ledelse av [[generalmajor]] [[Richard Pellengahr]].<ref name="arneberg129">Arneberg, Hosar, side 129</ref> Fremrykningene gikk først mot Mjøsa så gjennom de to store dalførene Gudbrandsdalen og Østerdalen.<ref name="Skodvin1" />  Pellengahr ledet selv den tyske framrykkingen nordover i [[Gudbrandsdalen]] over [[Dombås]] til [[Åndalsnes]], mens oberst Hermann Fischer ledet de tyske styrkene nordover i [[Østerdalen]] over [[Røros]] til [[Oppdal]].<ref name="arneberg129" /> Formålet var å sikre landveis forbindelse mellom Trondheim og Oslo ved å knyte kontakt med tyske styrker landsatt i Trøndelag, og slik sikre at britiske styrker ikke fikk satt seg fast i det indre av landet. Begge ble forfremmet til henholdsvis [[generalløytnant]] og [[generalmajor]] og tildelt [[Ridderkors|Jernkorsets ridderkors]] etter felttoget.<ref>Arneberg, Hosar, side 263 og 269 (bildetekst)</ref> 

Den [[oppholdende strid]] fra norsk side ble gjennomført noenlunde i samsvar med planene fram til 23. april, da det inntrådte tre vendepunkter: sammenbrudd i [[Østerdalen]], nederlag ved [[Tretten]] og en større styrke innesluttet i [[Vestre Gausdal]]. Kvelden 26. april tok tyske styrker kontroll over Kvam i Gudbrandsdalen etter en av de hardeste kampene i Sør-Norge. 30. april fikk de tyske styrkene på Østlandet forbindelse med Trøndelag, de allierte hadde da allerede oppgitt Sør-Norge og det var ikke lenger noe grunnlag for felttoget i Sør-Norge.<ref name="Tamelander" /><ref name="feltt" />

Ruges og HOKs kontroll over operasjonene var i realiteten begrenset til [[Østlandet]] nord for [[Oslo]], [[Møre og Romsdal]] og [[Sør-Trøndelag]]. Andre steder i [[Sør-Norge]] kjempet avdelingene mer eller mindre isolert, mens kampene i [[Narvik|Narvik-avsnittet]] hadde en helt annen karakter enn i resten av landet.

''Østerdalsgruppen'' kjempet i et område fra [[Sør-Odal]] til nord for [[Rena]] mot tyske styrker under ledelse av oberst Fischer. Under et sammenstøt ved [[Roverud]] nord for [[Kongsvinger]] 17. april hadde et kompani under kaptein Vangerud 13 falne i løpet av en time. Etter det norske sammenbruddet ved [[Åsta]] 20.-21. april, der II/IR 5 bar hovedbyrden, og et mindre sammenstøt ved [[Kroken]] 23. april, opphørte kampene i dette området, med unntak av en frivillig avdeling i [[Nordre Osen]] og et detasjement i [[Trysil]] som stoppet den tyske framrykkingen i en større trefning i [[Grøndalen (Trysil)|Grøndalen]] i Trysil om kvelden 2. mai. Den norske styrken på rundt 200 mann stoppet midlertidig den tyske styrken på rundt 550 mann og medførte anslagsvis rundt 100 tyske falne,<ref>[http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3653174.ece «Her falt 100 tyskere», Aftenposten 16. mai 2010]</ref> men den norske styrken gikk i oppløsning dagen etter tyske bombeangrep med påfølgende ny og forsterket angrepsstyrke. Deler av Østerdalsgruppen krysset grensen til Sverige da nederlaget var klart og de bli internert der.<ref name="Tamelander" />

''Hedmarksgruppen'' (Romerike, Hedmark og Gudbrandsdalen) var involvert i kamper mot de tyske styrkene under ledelse av generalmajor Pellengahr i et område mellom [[Minnesund]] og [[Dombås]] i [[Gudbrandsdalen]]. Her kjempet først II/IR 5 ved Minnesund, [[Morskogen]] og [[Kampene ved Strandløkka|Strandlykkja]], før den ble trukket over til [[Østerdalen]]. Deretter førte DR 2s eskadroner og bataljonen Torkildsen av IR 4 oppholdende kamper ved Strandlykkja, [[Espa]], [[Tangen (Stange)|Tangen]], [[Brumunddal]], [[Lundehøgda]], [[Åsmarka]] og andre steder. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved [[Dombås]], [[Fåvang]] og [[Vinstra]] trakk seg tilbake til [[Romsdal]] der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai.

I [[Sør-Trøndelag]] kjempet det flere improviserte avdelinger, med Berkåk bataljon og en Møre-bataljon (III/IR 11) i fremste rekke. Etter kamper i [[Nåverdalen]] 26.-28. april ble styrkene trukket tilbake. Trønderne ble demobilisert 29. april og III/IR 11 1. mai.

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H26353, Norwegen, Kampf um ein brennendes Dorf.jpg|thumb|right|Brennende hus 40 kilometer vest for Lillehammer]]
''Totengruppen'' (Ringerike, Hadeland, Toten og Gausdal) bestod av to feltbataljoner av IR 6 som utkjempet harde kamper ved [[Klekken]] 15. og 16. april. De ble deretter trukket over til [[Toten]] og [[Gausdal]], der de kom sammen med avdelinger av IR 4 som hadde kjempet ved [[Bråstad bru]] og [[Mustad]] 20. og 21. april. Styrkene i Gausdal kapitulerte 29. april, etter harde kamper ved [[Segalstad bru]] 26.–28. april.
Kampene i Lunner var en serie med oppholdende kamper fra Stryken til Grua langs nåværende Rv 4. De varte fra 14. til 17. april 1940, og sto mellom Roagruppen, det vil si KP 7 og 12 av IR 6, Landverneskadronen av DR 2, skoleeskadronen og Speidervingen av Flyvåpnet, og de tyske bataljonene I/IR 324 og III/IR 349.{{Tr}}

''Valdresgruppen'' var norske styrker som under angrepet på Norge i 1940 ble involvert i [[kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres]] og bestod av Landvernbataljonen i Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade. De kom i kamp med [[Gruppe Adlhoch]] som bestod av fire bataljoner og spesialtropper. Valdresgruppen ble trukket sammen av en bataljon fra [[Ringerike]] (lvbn/IR 6), tre infanteribataljoner fra [[Vestlandet]] (II/IR 9, I og II/IR 10) og en fra [[Romerike]] (II/IR 4). Styrkene ble ledet av oberst [[Gudbrand Østbye]]. På tysk side var det 163. infanteridivisjon som formet ''Gruppe Adlhoch'' med fire bataljoner og spesialtropper, og ''Gruppe Daubert'' som først gikk opp Ådalen med III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159. Senere returnerte de med en bataljon mens det andre ble med i en omgående bevegelse langs [[Randsfjorden]].

Det var en serie trefninger under tilbaketrekningen og det ble utkjempet harde kamper i dagene 18.-27. april i [[Bagn]], ved [[Høljerasten]] og på [[Tonsåsen]], og deretter ført oppholdende strid i [[Øystre Slidre|Øystre]] og [[Vestre Slidre]] inntil overgivelsen fant sted 30. april. I Bagn satte de norske styrkene seg fast og de tyske troppene ga opp og trakk seg tilbake til [[Hønefoss]]. Av kampene i Bagn er [[kampen i Gråbeinhølet]] og [[kampen om Bagnsbergatn gård]] av de mest kjente. 4. brigade ble satt inn i Valdres og deres kamp mot tyskernes styrker var enestående. I Valdres falt det 46 nordmenn og rundt 240 ble såret. På tysk side var de tilsvarende tapene 157 falne og rundt 360 ble såret.

''[[Kampene i Hallingdalen|Hallingdalsgruppen]]'' bestod av ett kompani, kp 5/II/IR 9, med noen mindre forsterkninger, til sammen 184 mann, som kom i kamp med overlegne fiendtlige styrker fra ''Gruppe Ritzmann''  ved [[Gulsvik]] 25. april og Flå 26. april. De hadde tre falne og 18 sårede i disse kampene. Hovedstyrken ble dimittert på [[Geilo]] 28. april, mens en tropp gikk over til [[Vassfaret]] og ble dimittert 1. mai

Fra midten av april brukte den tyske invasjonsstyrken også stridsvogner i kampene sammen med infanteri og i noen tilfeller med flystøtte. Denne kombinasjonen var svært vanskelig å motstå. Stridsvognene bidro sterkt til tysk gjennombrudd i Gudbrandsdalen.<ref name="Skodvin1" />

Per 25. april gikk hovedfronten på Østlandet ved Kvam, Folldal, nedenfor [[Kvikne]] og nord for Røros. Fra nord hadde tyske styrker kontroll til [[Støren]] i Gauldalen og [[Berkåk]] på vei mot Ulsberg slik at det var få kilometer mellom norske stillinger nedenfor Kvikne og norske stillinger mellom Ulsberg og Berkåk.<ref name="Skodvin1" />

==== Værnes ====
[[File:Værnes Airport German fighter in 1940 on 2 May.jpg|thumb|Tysk Ju 87 kampfly på Værnes 2. mai <small>ukjent fotograf, arkiv: Dag Skogheim/Nordland arkiv</small>]]
Etter at Trondheim og Værnes var besatt, satte de tyske styrkene, med hjelp fra lokale myndigheter, i gang utbedring lufthavnen. Flere tusen sivile nordmenn deltok i arbeidet. Innen noen få uker hadde de bygget en ny rullebane til bruk i felttoget i [[Nord-Norge]]. Arbeidet ble igangsatt 24. april mens det fortsatt pågikk kamper i Nord-Trøndelag og sør for Trondheim.<ref>http://www.nrk.no/trondelag/da-tyskerne-tok-vaernes-1.7076589</ref> Utbyggingen av Værnes var planlagt på forhånd av okkupasjonsmakten og var strategisk viktig for krigføringen og erobringen av Nord-Norge. På grunn av ødelagte veier og broer mellom Oslo og Trondheim ble Værnes også brukt til å fly inn soldater og materiell.<ref name="Tamelander" /> I den tyske militære strategien var flyvåpenet sentralt. Mellom Sola og Værnes fantes knapt skikkelige flyplasser, nord for Trondheim var det også dårlig med flyplasser. Værnes ble brukt fra 22. april som utgangspunkt for bombing i Nord-Trøndelag, blant annet ved bombingen av Namsos. Da tunge lastefly begynte å lande i mildværet, viste rullebanen seg å være for bløt. Sivil arbeidskraft til utbyggingen ble skaffet til veie med hjelp fra fylkesmannen og ordføreren i Trondheim. 28. april var en 800 meter lang rullebane av treverk klar til bruk, 1. mai kom [[Josef Terboven]] selv for å takke de norske arbeiderne for innsatsen. I mai, mens kampene i Nord-Norge pågikk, var opp mot 200 fly stasjonert på Værnes som var den viktigste flyplassen for invasjonsstyrken. Værnes ble bombet av britiske fly 16., 25. og 28. april, samt 19. mai. Den provisoriske flyplassen på Lade ved Trondheim ble bygget ut samtidig.<ref name="Hovd">Rune Hovd: ''Værnes - fra høvdingsete til storflyplass.'' Stjørdal: Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag, 2000.</ref> [[Jonsvatnet]] ble også brukt som fremskutt tysk feltflyplass, og opptil 60 tyske fly brukte den improviserte basen. Da våren kom og isen smeltet, gikk minst tre fly gjennom isen og til bunns.

==== Gudbrandsdalen-Romsdalen ====
[[File:British soldiers, Otta Norway 1940.jpg|thumb|Døde britiske «Green Howards» etter kampen om Otta, 28. april 1940]]
Kongen og regjeringen hadde fra 9. april først [[Flukten fra Oslo 9. april 1940|søkt tilflukt i Elverum og Nybergsund]]. Deretter flyttet de over til Gudbrandsdalen og befant seg fra 14. april nord i dalen, der de til 19. april var innsperret mellom [[Slaget ved Dombås|fallskjermstyrker ved Dombås]] og fremrykkende styrker sørfra. Otto Ruge flyttet også sitt hovedkvarter til Gudbrandsdalen.<ref name="Ruge" /> Etter [[kampene ved Lundehøgda]] 20.–21. april rykket tyske styrker nordover mot Lillehammer og Gudbrandsdalen. Ved Tretten var det 23. april harde kamper mellom tyske og britiske styrker før de tyske styrkene brøt gjennom. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk seg tilbake til Romsdal der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai. Britiske styrker landsatt på Åndalsnes fra 17.–18. april skulle opprinnelig delta i en planlagt gjenerobring av Trondheim, men ble i stedet sendt ned Gudbrandsdalen for å støtte de norske forsvarerne. Soldater fra den britiske 148. brigade («Sickleforce») landsatt på Åndalsnes, ble 19. april sendt via Dombås (som samme dag var gjenerobret) ned Gudbrandsdalen i strid med den opprinnelige planen om å gå mot Trondheim. De første britiske soldatene (lett bevæpnede reservister) deltok i Åsmarka og ved Lundehøgda før de sammen med norske soldater om morgenen 22. april trakk seg tilbake gjennom Lillehammer.<ref name="Tamelander" /> 

[[Richard Pellengahr|Pellengahrs]] gruppe i Gudbrandsdalen besto av syv infanteribataljoner, en maskingeværbataljon, to artilleribataljoner, en ingeniørbataljon og et stridsvognkompani. Dalføret og de mange smale passasjene gjorde at bare en del av den tyske styrken kunne settes inn ved fronten samtidig, og det var gode muligheter for å stanse fremrykningen. Tyske styrker inntok Lillehammer, mens britiske soldater etablerte stillinger ved Balberkampen ved [[Fåberg]]. Natt til 23. april trakk britene seg igjen nordover, til Vardekampen ved [[Tretten]], der var det da omkring 700 britiske og 500 norske soldater. Tyske styrker med panservogner og infanteri angrep, og kvelden 23. april trakk restene av den britiske styrken (om lag 300 som ikke var fanget eller drept) seg tilbake. [[Tretten bru|Broen ved Tretten]] ble ikke ødelagt. Tidlig 24. april brøt tyske styrker raskt gjennom norske stillinger ved Tromsnes ([[Fåvang]]), og var på kvelden ved Ringebu.<ref name="Tamelander" /> 

[[Slaget om Kvam|Ved Kvam]] møtte de tyske styrkene den første vesentlige motstanden i Gudbrandsdalen og brøt etter to dagers hard kamp gjennom. Kampene fortsatte 27. april ved Kjørem nær Kvam. Like nedenfor Otta var det britiske stillinger på begge sider av Lågen. Det tyske angrepet mot Otta ble støttet av bombefly, og britene trakk seg tilbake opp dalen sent på kvelden 28. april. På dette tidspunktet ble forsvaret av Sør-Norge endelig oppgitt, og styrkene skulle evakueres via Åndalsnes og Molde. Broer i Rosten (elvejuvet med vei og jernbane mellom Sel og Dovre) ble sprengt og hindret en tid motorisert tysk fremrykning. Ut på dagen 30. april nærmet tyske styrker seg Dombås til fots og ble stanset av britisk beskytning. Kvelden 30. april ble Dombås evakuert og broer sprengt.<ref name="Tamelander" />