Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===.. Katolsk kirkevekst 1949-1963===
Mens den bitre forfølgelsen av den katolske kirke i Folkerepublikken stod på i [[1950-årene]], opplevde den katolske kirke en vekst uten sidestykke på [[Taiwan]]. Misjonsblader omtale det hele som «Taiwanmirakelet»; kirken vokste fra under 10&nbsp;000 medlemmer i [[1945]] til 220&nbsp;501 i [[1962]]. Konversjonene slo alle tidligere rekorder i [[1963]] med 18&nbsp;500.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis Books 1980, s. 86</ref> Det var mange årsaker til veksten. For det første var det mange katolikker som flyktet til Taiwan fra fastlandet. For det andre var det blant de ikke-kristne flyktningene en rådvillhet som gjorde at mange lette etter nye ankerfester. For det tredje kom det mange kinesiskkyndige misjonærer til Taiwan etter at de var blitt tvunget ut av Folkerepublikken, eller som ble nektet innreise til Folkerepublikken etter mange års forberedelser. For det fjerde distribuerte kirkene amerikansk nødhjelp, og det førte nok til et antall «riskristne». Resultatet ble en katolsk kirke på øya som var svært preget av rike og velutdannede fastlandskinesere. Katolikkene tilhørte i stor grad den urbane elite.<ref>Wolfgang L. Griching: ''The Value System in China 1970'', Taipei: Bethlehem Fathers, 1971, s 179-182</ref>
{| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:10%"
|+ ''Katolske kirkedistrikter på Formosa / Taiwan''<ref name="Claes Tande 2007">[http://www.katolsk.no/utenriks/kronologi/taiwan.htm] Claes Tande: Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China. Nettsted besøkt 16. mai 2007.</ref>
! År !! Antall 
|-
| 1913 || 1  
|-
| 1949 || 2    
|-
| 1952 || 4    
|-
| 1962 || 6  
|-
| 1963 || 7  
|-
|}
Den raske veksten ble fulgt opp av Pavestolen, som i løpet av få år utviklet den kirkelige hierarkiske struktur fra ett apostolisk vikariat (Formosa, utskilt fra det apostoliske vikariat [[Amoy]] på fastlandet i [[1913]],<ref name="Claes Tande 2007"/> da var det kun 3&nbsp;000 katolikker<ref name="David B. Barrett 2001">David B. Barrett, George T. Kurian og Todd M. Johnson: ''World Christian Encyclopedia: A Comparative Survey of Churches and Religions in the Modern World'', 2. utg., Oxford University Press 2001, Bind I s. 724.</ref> på øya) til en kirkeprovins med ett erkebispedømme ([[Taipeh]]) og seks bispedømmer ([[Hsinchu]], [[Hwalien]], [[Kaohsiung]], [[Kiayi]], [[Taichung]] og [[Tainan]]), alt i løpet av perioden 1949-1963. De fikk på to unntak nær kinesiske biskoper.

Det kom også utviste biskoper fra Folkerepublikken til Taiwan, og de hadde som regel intet ansvar for de nye bispedømmer. Et viktig og fremtredende unntak var Beijings erkebiskop og kardinal [[Thomas Tien-Ken-Sin]], som i [[1959]] ble apostolisk administrator i Taipei. Noen fikk andre sentrale oppgaver, som for eksempel Nanjings utviste erkebiskop [[Paul Yü Pin]] (senere kardinal). Han ble rektor fra Fu Jen-universitetet. Han stod [[Kuomintang]]-regjeringen nær og assisterte den i diplomatiske sammenhenger.

Kirkens erfaringer under kommunismen bidro til å styrke den allmenne antikommunisme blant de kinesiske katolikker. De fleste av de misjonærer som var blitt utvist fra Folkerepublikken og kom til Taiwan hadde historier å fortelle, og det oppstod en hel litteraturgenre av beretninger med titler som ''Four Years in a Red Hell''.<ref>Harold W. Rigney: ''Four Years in a Red Hell'', Chicago: Henry Regnery, 1965</ref> Det kirkelige nettverk gav denne litteraturen en utbredelse blant folk som langt overskred dens litterære kvaliteter.

Etter at [[Folkerepublikken Kina]] hadde avvist Vatikanets forsøk på å få den apostoliske nuntius akkreditert til det nye regime i Beijing og i stedet gav ham husarrest og så utviste ham, var han en kort stund i Hongkong og kom deretter til Taiwan, ettersom de sino-vatikanske forbindelser av [[1942]] jo i utgangspunktet var med den kinesiske republikk som nå hadde etablert seg på Taiwan. Det var altså fra Vatikanets side ikke snakk om en bortvelgelse av Folkerepublikken til fordel for det gamle regime, men om en videreføring av de allerede etablerte forbindelser etter at en endring var blitt avvist av Mao.

En rekke av de kirkelige institusjoner som ble undertrykket i kommunistenes Kina, fikk videreført sine liv på Taiwan. Viktigst blant dem var [[Fu Jen katolske universitet|Fu Jen-universitetet]], som opprinnelig hadde holdt til i Beijing. Fu Jen ble gjenopprettet på Taiwan først med en skole i [[filosofi]] i [[1961]]. I [[1963]] åpnet det sitt Hsinchuang-''campus'', nå under fellesledelse av kinesisk sekulærgeistlighet, verbitter, søstrene av Det hellige Kors, og [[jesuittene]].

Den katolske kirke i Taiwan hadde knyttet mange kontakter med kirken i [[USA]], og spilte en viktig rolle i å vinne økonomisk og politisk støtte for den nasjonalistiske Taiwan-regjeringen. Erkebiskop Yü Pins personlige kontakter med [[New York]]s kardinal [[Francis Spellman]] hadde stor betydning.<ref>Ross Y. Koen: ''The China lobby in American Politics'', New York: Macmillan, 1960, s. 54</ref> Kardinal Yü Pin spilte også en viktig rolle da den [[spania|spanske]] regjering i [[1952]] bestemte seg for å gjenopprette dette diplomatiske forbindelser med Taiwan-Kina.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis Books 1980, s. 87</ref>

Den katolske kirke hadde ingen direkte kampanje mot taiwansk uavhengighet, og i 1950-årene holdt de fleste katolske geistlige seg unna lokalpolitikken. Men regjeringen oppfattet likevel den katolske kirke som en definitivt positiv og velvillig kraft i samfunnet. Uforholdsmessig mange av katolikkene kom fra fastlandet, og hierarkiet var stort sett fastlandskinesisk; få talte taiwansk. Katolikker engasjerte seg i regjeringen på høyt nivå. Nasjonalistregjeringen la aldri skjul på hvor viktig de anså den katolske støtte. Da pave [[Pius XII]] døde i [[1958]] flagget det offentlige på halv stang i tre dager, og Republikken Kina sendte en delegasjon på 53 personer til begravelsen.<ref name="Eric O. Hanson 1980">Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis Books 1980, s. 88</ref>

Den vedvarende kommunistiske undertrykkelse av den katolske kirke på Fastlandet bare økte den katolske anti-kommunistiske standhaftighet på Taiwan. Etter at kommunistene dømte biskop [[James E. Walsh|Walsh]] til tyve års fengsel, samarbeidet katolikker, buddhister, taoister og muslimer om et kjempemessig folkemøte i Taipei i [[1960]] mot den kommunistiske religionsforfølgelse.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis Books 1980, s. 87-88</ref>

Det eneste større unntaket fra den fastlandskinesiske orientering innen kirken var bispedømmet Taichung, der [[Maryknoll]]misjonærer hadde ledelsen. Da disse amerikanske misjonærene kom fra fastlandet holdt de fast på sin mer sørkinesiske tilnærming. De lærte seg taiwansk, ikke de nordkinesiske flyktningers offisielle mandarin. Dette førte til anstrengte relasjoner både med fastlandsgeistligheten i andre bispedømmer og med regjeringen. Hen ettersom maryknollerne var antikommunister og ellers holdt seg nøytrale i politiske spørsmål på øye, tolererte Kuomintang-regjeringen deres taiwanske fokus. Regjeringen tillot dem til og med bruk at romaniserte liturgiske og bibelske tekster som de nektet protestantene. Men et mindre antall maryknollprester ble likevel ''personae non gratae'' på grunn av sin støtte til taiwanerne.<ref name="Eric O. Hanson 1980"/>

Taiwanerne er ikke den eneste minoriteten i den kinesiskdominerte katolske kirke på øya. Det er også minoriteter av malayisk og polynesisk bakgrunn.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 200</ref>

...

...