Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

=== Bernadottetilbudet og den faktiske kandidat ===
[[Fil:Valdemar and Chulalongkorn.jpg|thumb|left|[[Valdemar av Danmark]], her fra et besøk i [[Thailand|Siam]] i 1900, ble lansert som kandidat til Norges trone.]]
For å dempe reaksjonene, hovedsakelig i utlandet, tilbød Stortinget Oscar II at en av hans sønner kunne ta over.<ref>[http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Var-glemte-kongemaker-i-1905-6354574.html Vår glemte kongemaker i 1905] - Kronikk: Roy Andersen, Aftenposten 21. mai 2005, hentet 1. februar 2013</ref> Dette var imidlertid et tveegget sverd. Dersom Oscar II avslo tilbudet, ville han frigi tronen og dessuten anerkjenne Norge som et eget kongerike. Derfor valgte han ikke å svare. Dette betydde imidlertid at regjeringens utsendinger [[Fridtjof Nansen]] og [[Fritz Wedel Jarlsberg]] var ute av stand til å tilby tronen til noen andre, da den ikke sto ledig.

I tillegg var tilbudet på ingen måter reelt. Av Oscars sønner var [[Gustav V|Gustaf]] tronarving i Sverige, og gitt unionsoppløsningen fra norsk side var det umulig å være begge deler. [[Oscar Bernadotte]] hadde mistet sin plass i kongerekken da han giftet seg uten Oscar IIs godkjennelse, og det var umulig for Oscar II å gå tilbake på sitt ord. [[Carl av Sverige, hertug av Västergötland|Prins Carl]] var tunghørt og ville vanskelig fungere godt som konge. Dessuten var han lite innstilt på det selv. [[Prins Eugen]], kjent som «malerprinsen», var lite interessert i rojale plikter. Av de lite sannsynlige kandidatene var imidlertid Carl Bernadotte den beste.

Den 18. juni 1905 tok Wedel Jarlsberg kontakt med Rennell Rodd, britisk minister i Sverige, og forklarte den norske situasjonen – at Norge først og fremst ønsket seg Carl Bernadotte, men subsidiært, om dette ikke gikk, [[Haakon VII|Prins Carl av Danmark]], svigersønn av kong [[Edward VII]] av [[Storbritannia]]. Wedel Jarlsberg sa også at han fryktet at uthaling av dette spørsmålet kunne medføre økt interesse for republikk i Norge. Rodd formidlet dette til både kong Edward VII og til utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]]. Edward VII støttet fremgangsmåten, både med Bernadottetilbudet og med Carl av Danmark som sekundakandidatur, mens Lansdowne og Rodd ble enige om å utvise forsiktighet overfor Wedel Jarlsberg.<ref>Side 65, Andreas Kolle: [http://www.hf.uio.no/iakh-dyn/forskning/forskningsprosjekter/1905/prosjektID=100.php ''Jugglery with words: Storbritannias og Tysklands politiske og diplomatiske reaksjoner på den svensk-norske unionskrisen i 1905'']. Oslo, 2004. Hovedoppgave i historie]</ref> Dette medførte en splittelse mellom den faktiske britiske utenrikspolitikken til Lansdowne, og den dynastisk-orienterte personlige til Edward VII, som ble klar i august samme år.<ref>Kolle, side 86-88</ref>

Den tyske keiseren [[Wilhelm II]] var også interessert i tronfølgerspørsmålet. Han lanserte sin egen kandidat, [[Valdemar av Danmark]]. Dette ble tatt opp ved generalkonsul Faber du Faur i Kristiania, og Michelsen svarte at det av flere grunner ikke var aktuelt. Blant grunnene var at Valdemars kone var katolikk og at hans sønner allerede var voksne.<ref>Kolle, side 76-77</ref> Argumentet mot Valdemars kone kan virke noe merkelig, da dette var situasjonen hos de to første dronningene i unionen med Sverige. Personlig så Wilhelm helst at en svensk tronarving tok over Norge fremfor det han oppfattet som Edward VIIs renkespill. Imidlertid gjorde kronprins Gustav det klart for keiseren på et møte i [[Gävle]] at dette ikke var aktuelt. 

Wilhelm II stoppet ikke der. Valdemar var bror av [[Maria Feodorovna|enkekeiserinne Dagmar]] av Russland, og etter det mislykkede besøket i Gävle dro Wilhelm II til et allerede avtalt møte med [[Nikolaj II av Russland]] ved [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]]. Der ble en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-britiske og kritiske til Edward VII.{{#tag:ref|Møtet handlet i hovedsak om en plan fra Wilhelm IIs side om å få Skandinavia til å gravitere mot sentraleuropeisk/russisk sympati, der kongevalget var en viktig del av planen.|group=n}}<ref>Side 455-460 i ''Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte'', Berlin, 1925</ref> Imidlertid godtok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det kom lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om å appellere til Tyskland.