Redigerer Tacitus (avsnitt)

== Ettermæle ==
[[Fil:G.C.Tacito.jpg|thumb|Byste av Tacitus i Italia.]]
Fra [[Plinius den yngre]] sjuende brev til Tacitus, §33:

{{sitat|Auguror nec me fallit augurium, historias tuas immortales futuras.<br>Jeg spår, og mine spådommer svikter meg ikke, at dine historier vil bli udødelige.| Plinius den yngre}}

Tacitus ble ikke lest mye i [[senantikken]], og enda mindre i [[middelalderen]]. Kun en tredjedel av hans kjente verker har overlevd. Ettertiden er avhengig av et enkelt manuskript for bøkene I-VI av Annaler og enda et enkeltstående manuskript for den ene halvparten (bøkene XI-XVI) og for fem bøker bevart av Historier.<ref>Grant, Michael ( 1978): ''Latin Literature: an anthology'', London: Penguin Classics, s. 378f</ref> Han hadde åpenbar motvilje mot [[jøder]] og [[Kristendom|kristne]] i sin samtid — han nedtegnet med upåvirkelig forakt lidelsene til de kristne i Roma under Neros forfølgelser, og bedømte både den jødiske og kristne religion som overtro, men hadde ikke selv lest ''[[Den hebraiske Bibelen]]'' ([[Det gamle testamente]]) til tross for at den eksisterte i gresk oversettelse.<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', Penguin, s. 140</ref>  Det gjorde ham ikke populær i den kristne middelalderen, men han ble derimot gjenoppdaget i [[renessansen]]. Renessanseforfatterne ble imponert over hans dramatiske gjennomgang av den romerske keisertiden.

Tacitus har blitt beskrevet som «den største historiker som den romerske verden har frambrakt.»<ref>Mellor, Ronald (2010): ''Tacitus’ Annals'', Oxford/New York: Oxford University Press, s. 3</ref> [[Michel de Montaigne]] var en beundrer og uttrykte en følelse av forbindelse mellom hans egen tid og historikerens samtid. «Du kunne ofte tro at vi var subjekter av hans fortelling og nedrakking.»<ref> Montaigne, Michel de: ''Essais'', «Om samtalens kunst», bok III, kapittel 8</ref> En annen beundrer var [[Edward Gibbon]] som i sitt tidligste verk, ''Essay on the Study of Literature'', tok Tacitus som sin modell for «den filosofiske historiker». Tacitus, skrev han, «anvender retorikkens kraft kun ... for å instruere leseren med fornuftige og kraftfulle refleksjoner.» Gibbons lovprisning var delvis et forsvar for [[Humanisme|humanistisk]] lærdom mot den nye «filosofiske» (hvor vi nå vil si vitenskapelige) ånd som fordømte kunnskapen om fortiden som unyttig. Betegnelsen «filosofisk historiker» hadde god klang i begge leirer; Tacitus ble mye beundret som en politisk tenker, en som «komprimerte visdommen samlet inn fra historien i en epigrammatisk og fyndig form.»<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', Penguin, s. 128</ref> Utenfor historiefaget var Tacitus’ innflytelse merkbar innenfor feltet av politisk teori.<ref name="Mellor_1995">Mellor, Ronald, red. (1995): ''Tacitus: The Classical Heritage'', New York: Garland Publishing, s. xvii</ref>