Redigerer Steinalderen i Norge (avsnitt)

== Redskapsmaterialer ==
[[Fil:Stenåldersföremål 1, Nordisk familjebok.jpg|right|thumb|Typiske funn fra steinalderen]]
Det aller meste av det som er funnet av [[Steinverktøy|etterlatenskaper fra steinalderen]] er &ndash; naturlig nok &ndash; rester etter våpen og redskap laget av [[flint]] eller annen stein, samt mengder av avslag på [[knakkeplass]]ene hvor steinen ble bearbeidet. Ca 3&nbsp;700 f.Kr hadde man på en strekning fra [[Varangerfjorden]] i nord til [[Rogaland]] i sør &ndash; ca. to tusen km &ndash; tatt i bruk [[skifer]] til redskaper, etter å ha utviklet slipeteknikk. Men etter ca. to tusen år ble det slutt på skiferbruken. En av steinalderens gåter er hvorfor man, over et så stort område og omtrent samtidig, opphørte å bruke skifer, som hadde frembrakt noen av de mest funksjonelle og vakre redskaper i nordisk steinalder.<ref>Anders Hagen: ''Norges oldtid'' (s. 142-4)</ref>

Flint finnes det mye av rundt Oslofjorden, langs sørlandskysten vestover til [[Boknafjorden]] og i noe mindre grad langs kysten av [[Sør-Trøndelag]]. Andre bergarter som vi finner i fast fjell i Norge, var imidlertid også mye brukt. Eksempler på bergarter som ble brukt er [[bergkrystall]], [[røykkvarts]] og annen [[kvarts]], finkornete [[kvartsitt]]er, [[kalsedon]], [[jaspis]] og [[rhyolitt]]. I yngre steinalder begynte man å lage økser av [[grønnstein]], [[hornfels]], [[amfibolitt]], [[metarhyolitt]] og [[diabas]] og andre [[basalt]]er.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Astrid Johanne Nyland, [http://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/artikler/0115-bruken-av-stein-i-steinalderen.html «Bruken av stein i steinalderen»]. Hentet 10. mar. 2017.</ref> På enkelte steder fant steinalderens mennesker særlig viktige årer med godt råmateriale, og her drev man regulær [[gruvedrift]]. Råstoff ble sprengt ut av grunnfjellet ved hjelp av ild og vann.
Bruddstedene Stakaneset og [[Hespriholmen]] på Vestlandet er de to mest kjente, men mindre brudd er kjent fra mange andre steder i landet.<ref>Norgeshistorie.no, Håkon Glørstad, «Håndverk og teknologi». Hentet 23. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/teknologi-og-okonomi/0106-handverk-og-teknologi.html.</ref>

Vi må likevel huske at hoveddelen av datidens redskaper og våpen faktisk var laget av annet og mer forgjengelig materiale. Steder hvor man har funnet mer nyanserte spor fra steinalderen, er bl.a. under hellere hvor etterlatenskapene har dynget seg opp gjennom årtusener og vært mer beskyttet mot forvitring. Funn fra slike steder viser at anslagsvis bare 10 % av redskapene var av stein, mens resten var av tre, bein, horn, skinn, plantefiber og annet som ikke så lett motstår tidens tann. Det vi finner i dag, er altså bare noen biter av et stort puslespill. Resten må vi bare prøve å tenke oss til.

Skinn må ha vært det viktigste materialet som fantes den gangen. Skinnet ble brukt både til klær, sengeleie, bolig, båter, tauverk og mye mye mer. Uten skinnene sine hadde nok ikke steinaldermennesket stor sjanse til å overleve. I tillegg til skinnet ble også alt annet på dyret utnyttet; Fett, marg, bein, horn, sener, magesekk og tarmer. 

Av bein og horn lagde man en mengde forskjellige redskap og våpen. Senene ble til tynne liner, og magesekkene til vanntette beholdere. Fettet ble brukt i matlaging, til lampevæske og som forskjellig smøring.

Byttet de nedla var altså den viktigste «materialgiveren» for steinalderfolket, i tillegg til maten det ga.