Redigerer Skottland i høymiddelalderen (avsnitt)

== Kultur ==

Den gæliske kulturen gjennom hele perioden var et tett speilbilde av den tilsvarende i [[Irland]], kanskje med et unntak av piktiske trekk. Etter David I introduserte de fransktalende kongene den kulturen som var populær eller gjeldende i det anglo-normanniske [[England]] og i [[Frankrike]].

[[Fil:BookDeerMattCh1vv18 21Fol05r.jpg|thumb|left|«Book of Deer», fra ''Evangeliet etter Matteus''. Merk Chi Rho-monogramet i øverste venstre hjørne. Margene har gælisk tekst. Manusskriftet er det eldste overlevde som er skrevet i Skottland.]]Historiefortelling, som i alle før-moderne samfunn, var populært i Skottland og profesjonelle historieforteller kunne utøve sin kunst fra hoff til hoff. Noen av dem kunne være innfødte med gælisk bakgrunn som uten tvil [[muntlig litteratur|muntlig fortalte]] [[legende]]r fra den forhistoriske gælisk fortiden og fortalt på gælisk når det passet seg, men på fransk når det nye aristokratiet var tilhørere. Bortimot alle av disse muntlige fortellingene har gått tapt, eller at kun vage trekk har blitt videreført i muntlige tradisjon. En form for muntlig kultur fra epoken som det finnes opptegnelser av er [[slektshistorie]]. Det er flere dusin med skotsk slektshistorie som overlevd og dekker alle fra mormaer i [[Lennox (distrikt)|Lennox]] og [[Moray]] til de skotske kongene. De skotske kongene opprettholdt en ''ollamh righe'', det vil si en kongelig [[poet]] som hadde en permanent posisjon hos alle gæliske adelige i middelalderen, og hensikten var at de skulle kunne resitere genealogien ved behov, for eksempel ved hendelser som ved inntredelse i et embete eller ved en [[kroning]].

Før David I hadde skottene en blomstrende litterær elite som regelmessig produserte tekster på både gælisk og på latin og som stundom ble videreført til Irland og andre land. Forskeren Dauvit Broun har vist at gælisk litteratur overlevde på lavlandet i østlige Skottland på steder som [[Loch Leven]] og [[Brechin]] inn på 1200-tallet, men de opptegnelser som har overlevd har blitt videreført i latinsk oversettelse. Historikerne står derfor tilbake med sporene av en gælisk kultur som er kledd i en latinsk terminologi og hvor selv navnene er oversatt eller forvansket til mer vanlige kontinentale former, eksempelvis blir ''Gilla Brigte'' omdømt til ''Gilbert'', ''Áed'' ble ''Hugh'', etc.

For skriftlig litteratur kan det være mer skotsk-gælisk litteratur tilgjengelig enn ofte antatt. Bortimot all middelalderlitteratur fra Skottland har overlevd i Irland, ikke i Skottland. Forskeren Thomas Owen Clancy har nylig bevist at [[Lebor Bretnach]], de såkalte «Irske Nennius» ble skrevet i Skottland, og kanskje ved klosteret i [[Abernethy]]. Likevel har denne teksten kun overlevd takket være et manuskript bevart på Irland. Andre litterære verker som har overlevd er blant annet av den produktive poeten [[Gillebrìghde Albanach]] som i tiden rundt 1218 skrev dikt som handlet om hans erfaringer fra [[Femte korstoget|det femte korstoget]], foruten panegyriske dikt dedikert til irske beskyttere.

[[Fil:Celtic harp dsc05425.jpg|thumb|Harpe (eller ''clarsach'') var et instrument som ble assosiert med middelalderens skotske kultur. Denne, nå på Museum of Scotland, er ett av tre gjenværende fra den gæliske middelalderen.]]På 1200-tallet blomstret fransk som litterært språk og frambrakte [[Roman de Fergus]], det eldste eksempelet på ikke-gælisk, folkelig litteratur som har overlevd i Skottland. Det er derimot ikke bevart litteratur på engelsk språk i denne epoken. Skotske forskere trekker derimot fram den [[norrøn]]e [[Norrøn litteratur|sagalitteraturen]] ettersom den stundom har berøringspunkter med landområder som senere ble skotsk territorium, eksempelvis den berømte [[Orknøyingenes saga]], men den ble skrevet på [[Island]] og hadde ingen kulturell betydning for skotske litteraturen.

På middelalderen var skottene kjent for sine musikalske evner. [[Gerald av Wales]] (ca. 1146 – ca. 1223) forteller at «Skottland, på grunn av hennes slektskap og samkvem [med Irland] forsøker å imitere Irland i musikk og streber i etterligningen. Irland bruker og fryder i kun to instrumenter, nemlig harpen og trommen. Skottland bruker tre, harpen, trommen og sang. Etter manges meningen har Skottland nå ikke bare nådd opp til Irland, hennes instruktør, men allerede distansert henne og utmerker seg over henne i musikalske ferdigheter. Derfor ser det [irske] folket nå over til det landet som kunstens fontene.» <small>(''Gerald av Wales, Topographia Hibernica, 94.'')</small>

Middelalderens skotter tok [[harpe]]spill meget seriøst. Et halvt århundre etter at Gerald skrev sin vurdering holdt kong [[Alexander III av Skottland|Alexander III]] en kongelig harpist. Av de tre middelalderharpene som har overlevd kommer to av dem fra Skottland ([[Perthshire]]) og en fra Irland. Sangere hadde også en kongelig funksjon. Når kongen passerte gjennom [[Strathearn]] var det tradisjon at han ble møtt og hilset av syv kvinnelige sangere som sang for ham. Da kong [[Edvard I av England]] kom til grensen av Strathearn sommeren [[1296]] ble han møtt av disse syv kvinnene som fulgte kongen på vegen mellom Gask og Ogilvie og sang for ham, slik skikken var.