Redigerer Samisk historie i etterkrigstiden (avsnitt)

=== Statusendring til urbefolkning ===
Innstillingen fra Samekomiteen av 1956 styrket samenes rettigheter på områder som språk og kultur. Derimot var samenes rettigheter til naturområder uløst, selv om teamet var fremme i diskusjonene. De ble omtalt som urbefolkning, noe som førte til at de ble oppfattet dithen at staten skulle ta hensyn, ikke som noe som ga samene rettigheter. Selv om en mente at samene nok hadde rettigheter til visse naturresurser, ble dette ikke koblet opp mot ILO-konvensjon nr. 107 (1957) om urbefolkningers rettigheter. Konvensjonen ga bestemmelser om beskyttelse og integrasjon av urbefolkninger, forbud mot assimilering eller segregering og anerkjennelse av eiendomsrett til gamle bruksområder. Imidlertid ble ikke dette sett på som relevant, heller ikke av samepolitikere. Offisielt var oppfatningen i Norge at slike folkegrupper ikke fantes i landet. Konvensjonen ble heller ikke ratifisert i Sverige eller Finland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}

I 1977 ble samene akseptert som en urbefolkning av den svenske riksdagen, og i 1999 ble de inkludert som én av fem nasjonale minoriteter. De er er dermed betraktet både ssom urfolk og minoritet. Grunnloven i landet ble endret i 2011 slik at samene erkjennes å ha rett til å utvikle og bevare egen kultur og sosialt liv.{{sfn|McDonald & Krawchenko|2020|p=31–34}}

I årene etter andre verdenskrig og frem til midten av 1960-årene dreide ikke diskusjonen om samene seg om rettigheter, men om deres sosiale status. Samene ble beskrev som utrygge og splittet, samt tilbakestående både innenfor det kulturelle og sosiale. En mente også at de var uten tiltakslyst og -evne. I diskursen mente en at det stod verst til med fornorskede samer, som hadde kommet bort fra seg selv og var blitt unyttige samfunnsmedlemmer. Selv om diskusjonen gikk på at samisk kultur kunne komme til å gå mot undergangen, var ikke dette noe som var ønsket. Tvert om talte det for at tiltak måtte settes inn. Myndighetene ble innstilt på å gjøre godt igjen de gamle ugjerningene. Det oppstod en strategi for gjennomslag for en ny samepolitikk, blandet med undergangstenkning og myndighetenes skyldfølelse for fornorskningen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}

Høyesterettsjustitiarius [[Terje Wold]] (1899–1972) ledet an i arbeidet med å vurdere samenes rettigheter ut fra den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1953. Wold mente at konvensjonen ga samene rett til egen språk og kultur. Retten til å drive reindrift fant en ut var et privilegium som allerede gamle lover hadde nedfelt. Med dette ble det etablert en basis for en ny samepolitikk der stakkarsliggjøring og moderniseringsfrykt ble lagt bort til fordel for rettigheter basert på urbefolkningsrett.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}