Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Det tysk-romerske rike og Habsburg ===
[[Fil:Frederick III and Eleanor of Portugal.jpg|miniatyr|Mens andre gikk til krig, valgte [[Fredrik III av Det tysk-romerske rike]] ekteskap, her med sin kone [[Eleonora av Portugal]], som maktmiddel.]]
[[Det tysk-romerske rike]] besto i hovedsak av tre typer småriker. Det var de dynastiske monarkiene, ofte grevskap, fyrstedømmer eller hertugdømmer, inkludert [[Kurfyrstedømmet Sachsen]], [[Hertugdømmet Bayern]] og [[Markgrevskapet Brandenburg]]. I tillegg var det kristne småriker kalt [[Rikskloster]], styrt av abbeder og biskoper. Den tredje kategorien var selvstendige byer, ofte handelsbyer. De var små i geografisk utbredelse, men store i økonomisk betydning.<ref>Side 72, Palmer, Colton</ref> Det var med andre ord tre hovedtyper av riker med egne rettigheter, styresett, funksjoner og tradisjoner. Det var i deres interesse at keiseren ikke fikk for mye makt i de enkelte småstatene. En viktig motvekt mot keiserens makt var at den ble gitt gjennom valg, ikke gjennom arv. Det betyr at de mektige kurfrystedømmene som valgte keiseren, fikk motytelser av keiseren gjennom at han måtte gå med på bindende avtaler som begrenset hvor mye han kunne overstyre de enkelte statenes rettigheter.<ref name="søttifire">Side 74, Palmer, Colton</ref>

I 1452 ble erkehertugen av Østerrike valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet [[Fredrik III av Det tysk-romerske rike|Fredrik III]]. De enkle smårikene innførte en form for enevelde etter påvirkning fra andre europeiske land. Det betydde at det var mindre lokal opposisjon til hertuger, borgermestre og andre monarker. Dette gjorde det også vanskeligere for keiseren å sette opp konkurrerende makter mot hverandre.<ref name="søttifire" /> I Det tysk-romerske rike som helhet fikk man aldri den samme samlingen. Det var i hovedsak tre store hindringer for å få til denne utviklingen. Den første var at de enkelte småstatene hadde mye makt. Den andre var at keiserne og kirken, som oftest paven, hadde en intern maktkamp. Selv om paven tapte mye direkte makt, ble også Det tysk-romerske rikes makt redusert, blant annet mistet de den strengt talt formelle makten de hadde over Nord-Italia. I tillegg bygget det opp om religiøs strid som eksploderte under reformasjonen. Den tredje var at i tillegg til vanskelige vasaller i form av hertuger, biskoper og andre, samt interne religionskriger, var også Det tysk-romerske rike mye av tiden i kamp mot Frankrike. Frankrike hadde mistet områder i Italia etter et samarbeid mellom det nyskapte Spania og Det tysk-romerske rike, og selv om det var en skjør fred i Maximilians keisertid, ble det flere kriger mellom sønnesønnen [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] og [[Frans I av Frankrike|Frans I]]. Til sammen fire kriger mellom de to foregikk mellom 1521 og 1544.<ref>Side 113-115, Wiesner-Hanks</ref>

[[Huset Habsburg]] var mindre opptatt av å øke makten i det fragmenterte riket og mer opptatt av å utvide sine personlige arveland. Fredrik III hadde allerede Østerrike og begynte med ekteskap som strategi for å utvide makten. Han giftet seg med [[Eleonora av Portugal]], noe som skaffet ham noen nye landområder og mange penger. Han fikk ordnet det slik at sønnen, [[Maximilian I av Det tysk-romerske rike|Maximilian I]], ble gift med [[Maria av Burgund]], noe som gjorde at Habsburg utvidet personlig makt til de svært rike områdene [[De burgundiske Nederlandene]], [[Burgund]] og [[Luxembourg]]. Maximilian I giftet bort barna sine slik at også Spania kom inn under Habsburg-dynastiet via sønnen [[Filip I av Castilla|Filip]] («Felipe» på spansk). De økonomisk innbringende ekteskapene skapte ordtaket «''La de andre gå til krig, du, lykkelige Østerrike, gift deg''» (''Bella gerant alii, tu felix Austria nube'').<ref>Side 98, Wiesner-Hanks</ref> Det faktum at sønnen Maximilian tok over i et valgkongedømme, var også uvanlig, men dette startet en lang tradisjon der huset Habsburg styrte reelt dynastisk, selv om de formelt ble valgt.<ref name="tjueen" />

Maximilian la planer på vegne av sine barnebarn. Det nylig sammenslåtte landet Spania hadde blitt sikret via først hans datter [[Margarete, erkehertuginne av Østerrike|Margrete]] og deretter av hans sønn Filip. Filips datter [[Maria av Østerrike|Maria]] ble gift med [[Ludvig II av Ungarn]]. Maximilian døde i 1519, syv år før svigersønnen Ludvig II av Ungarn.<ref name="tjueen">Side 21, Pieter M. Judson ''The Habsburg Empire A New History'', The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Massachusettsm 2016</ref>