Redigerer Polen under andre verdenskrig (avsnitt)

== Endrede grenser ==
[[Fil:Map of Poland (1945) corr.png|thumb|Polens grenser før og etter krigen. Blå polske områder ble overtatt av Sovjetunionen, og de gule er de tyske områdene overtatt av Polen.]]

Den siste omorganisering av Polens grenser ble gjort i forbindelse med det allierte møtet i [[Moskva]] (1942), [[Teheran]] (1943), [[Jalta]] (1945) og [[Potsdamkonferansen|Potsdam]] (1945) og stemte med [[Curzonlinjen]] som ble foreslått av britene allerede i 1920. Områder som hadde havnet på russiske hender etter de tre polske delingene fra 1772, 1793 og 1795 (se [[Polens tre delinger]]) og frem til slutten av første verdenskrig, men som ble gjenerobret av Polen i [[Den polsk-sovjetiske krig]], kom fortsatt til å tilhøre Sovjetunionen. Disse områdene var delvis bebodd av ikke-polske etniske folkeslag <ref>Mikhail Meltyukhov, "Sovetsko-polskije vojny"</ref>, med noen få unntak som for eksempel de gamle polske kulturbyene [[Vilnius|Wilno]] og [[Lviv|Lwów]]. Polen ble til gjengjeld tildelt en liten del tidligere tyske områder i vest som fortsatt gjelder mot det nå gjenforente Tyskland. De tapte imidlertid i denne avtalen svært store landområder til Sovjetunionen.

Den polske eksilregjeringen akseptert aldri grenseendringene og dette ble bestemt over polakkenes hoder. [[Franklin Roosevelt]]s og [[Winston Churchill]]s avtale med [[Josef Stalin]] kom også i stand på slutten av krigen, og gjorde at den pro-kommunistiske regjeringen ble anerkjent av USA og Storbritannia.
Resultatet var at den polske hær, luftforsvar og marine som under krigen ble ansett som de beste soldatene (under [[feltmarskalk]]en [[Harold Alexander]] og med tilnavn som "Glamor Boys of England", om de fremragende polske pilotene) ikke engang ble invitert til seiersparaden i [[London]] [[1945]]. Dronning Elizabeth II uttrykte det på denne måten femtifem år etter slaget om Storbritannia:'' 'Dersom Polen ikke hadde stått ved vår side i disse dager [...] kunne frihetens ha blitt slukket ."''.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', p.5-6, sitater fra Queen Elizabeth II tale til Sejmen og Senatet i Warszawa 26. mars 1996.</ref>

Da den amerikanske presidenten [[Harry S. Truman]], som erstattet den avdøde [[Roosevelt]], åpnet oppstartskonferensen for [[FN]] i [[San Francisco]] i april [[1945]] var ikke i Polen blant de førtifire inviterte landene. Forutsetningen for deltakelse i FN var å kjempe mot Tyskland. Land som i utgangspunktet støttet Hitler, men senere byttet side, var invitert: [[Sovjetunionen]] (samarbeidet med og støttet Hitler 1939-1941, men ble fra 1941 på alliert side), [[Italia]] (som byttet side 1943) og [[Romania]] (som byttet side så sent som 1944), men ikke Polen som kjempet mot Hitler fra første til siste dag av krigen i Europa. Årsaken var den samme som da Polen ble gitt til Stalin på [[Teheran]] og [[Jaltakonferansen]], at Roosevelt og Truman ikke vil provosere Stalin. I [[San Francisco]] valgte pianisten [[Arthur Rubinstein]] å demonstrere etter å spille den amerikanske nasjonalsangen, ved å si at han blant de 44 flaggene ikke kunne se sitt lands flagg, hvorpå han uoppfordret spilte ''Fortsatt har Polen ikke tapt'' til stormende applaus.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 390, gjengitt Bielcki, Szymanski''Warszaw Aflame'' s. 182.</ref>

Det faktum at Polen ble tildelt de østlige tyske regioner for å kompensere for de områdene overtatt av Sovjetunionen lanserte en gigantisk [[etnisk rensing]] i områdene. De ulike etniske gruppene skulle flyttes til områder innenfor sitt lands grenser. Polakkene ble drevet bort fra [[Ukraina]], [[Hviterussland]] og [[Litauen]], samt ukrainere og hviterussere i Polen, og 1,3 millioner tyskere fra Polen til [[Tyskland]]. Det var sjelden noen planlagte aktiviteter, men ofrene fikk bare noen korte øyeblikk til å samle sine viktigste bærbare eiendeler. Etter flytting, ble det svært små populasjoner av nasjonale minoriteter igjen i de berørte områdene. Polen, som før krigen besto av mange folkegrupper og bare 68 prosent var etniske polakker, var i 1946 nesten rent polsk.<ref>[[Tony Judt]]'' Postwar. A History of Europe Since 1945.'' Pimlico Random House 2005, s. 25-26, 28</ref>