Redigerer Per Imerslund (avsnitt)

== Den andre verdenskrig ==
Miljøet rundt Imerslund reagerte svært negativt på [[Molotov–Ribbentrop-pakten|Hitler og Stalins vennskapspakt]] og [[blitzkrieg|blitzkrigen]] mot [[Polen]] syv dager senere. Et slikt overfall på en annen nasjon var for dem en krenkelse av nasjonalsosialismens grunnidé om det enkelte folks selvbestemmelse. Et nasjonalsosialistisk land er per definisjon ikke imperialistisk, ifølge deres tenkning. Slik ekspansjonisme var det [[fascisme|fascistene]] som holdt på med, som etter denne gruppen oppfatning var borgerskapets siste krampetrekning. Begge disse hendelser ble oppfattet som kynisk stormaktspolitikk.  Vennskapspakten innebar også et farvel til de rasesolidariske holdningene. Verre ble det da det gikk opp for alle at vennskapspakten også var et grønt lys for Sovjetunionen til å angripe Finland.

=== Vinterkrigen ===
[[Fil:Winter-War-Overview.png|thumb| [[Sovjetunionen|Sovjetiske]] angrep på [[Finland]] i [[vinterkrigen]] 1939.]]
[[Vinterkrigen]] mellom Finland og Sovjetunionen ble et kall for den aksjonistiske Imerslund. Dette var Davids kamp mot Goliat, og han var selvfølgelig på Davids side. Finnenes innledende suksesser forsterket denne oppfatningen. Hans miljø opplevde i denne saken at her var de på linje med størstedelen av både det norske og det internasjonale samfunnet. Utover vinteren konstaterer miljøet noe indignert at det tydeligvis hadde vært lettere å mobilisere til krigsinnsats ''for'' bolsjevikene i Spania enn ''mot'' dem i Finland. Da han meldte seg til krigstjeneste, fikk han straks følge av andre fra miljøet. De ville ikke være noe dårligere enn Imerslund, som nå var blitt et [[idol]] og en [[myte]] i miljøet. 

23. februar 1940 reiste han til Finland. Ved avreisen får han av Walter Fürst en lerke med jord fra Arbeidstjenestens nybrottsfelt. Som rumenske [[Corneliu Zelea Codreanu]] skulle han ha fedrelandets jord ved hjertet.

For å avlaste de finske styrkene som var sterkt presset på [[Det karelske nes]], skulle de regulære finske styrkene ved [[Salla]] i Nord-Finland trekkes sørover og erstattes av de frivillige, internasjonale styrkene. Etter iskald trening i den nordfinske byen [[Kemi]], med temperaturer ned mot minus 40, ble de sendt mot fronten i mars. Men idet de ankom var krigen over. Skuffet og bitter over Finlands [[Freden i Moskva 1940|ydmykende våpenhvileavtale]] og uten selv å få gjort noen innsats, måtte han og de andre dra hjem. 1. april ble Imerslund dimittert og kom hjem 4. april, fem dager før [[angrepet på Norge i 1940|den tyske invasjonen]].

=== I Norge ===
9. april 1940 ga to sjokk for Imerslund og hans miljø, [[angrepet på Norge i 1940|den tyske invasjonen]] og [[Vidkun Quislings første regjering|Quislings regjeringsdannelse]]. Selv om de oppfattet den tyske invasjonen som en krenkelse på lik linje med invasjonen av Polen, var de av den mening at dette også skyldtes de mange feil den norske regjeringen hadde gjort i forkant. Quislings [[statskupp]] bare forsterket den forakten de følte overfor ham og hans folk. 

Imerslund forsøkte å melde seg til tjeneste 9. april, og stilte med sin Finlandsuniform og full oppakning. Han fikk beskjed om å dra hjem og avvente nærmere ordre. Han deltok i stedet, dog noe passivt, i intrigene overfor tyskerne for å bli kvitt Vidkun Quisling. Denslags var imidlertid ikke noe for ham, selv om han skummet av raseri overfor dette «frimurerkuppet». Imerslunds gruppe følte en trussel ved at deres politiske motstandere hadde kommet til maktmidlene og de var redd de skulle lide samme skjebne som det tyske [[Sturmabteilung|SA]].

Raseriet var stort i miljøet, og noen av Imerslunds Finlandsvenner hadde mistet nær familie under det tyske felttoget. Alt ble oppfattet å være Quislings skyld, og de gikk med attentatplaner mot [[Vidkun Quisling]], [[Wilhelm Frimann Koren Christie (1885-1956)|Wilhelm F.K. Christie]] og [[Harald Franklin Knudsen]], som alle bodde på [[Hotel Continental]]. Imerslund oppsøkte Christie, angivelig for å advare ham, men ble i stedet anmeldt for trusler. Imerslund nektet å oppgi navnet på de andre involverte og en lang rettsprosess endte det med at han fikk en bot. Men hele episoden vitnet om en litt overspent atmosfære.

Imerslund måtte ha et levebrød for seg og Liv, de bodde på denne tiden midlertidig hos Livs mor i Oslo. Han fikk sommeren 1940 en radiojobb i [[NRK]]. Her leste han hovedsakelig nyheter, men dro også på reportasjereise til Tyskland i august. Han var ettertraktet for tyskerne etter bokutgivelsen, sine tyskkunnskaper og sin internasjonale bakgrunn. Imerslund selv mente at han slik kunne bidra til å holde Quisling og andre NS-medlemmer unna radiomediet. Da han i oktober, etter reisen til Tyskland, holdt et radiokåseri som må ha provosert NS-medlemmene ved å framholde Tyskland som et sosialistisk arbeiderparadis, er hans radiokarriere over. Med Vidkun Quisling og Nasjonal Samling tilbake til makten gjennom [[Josef Terbovens kommissariske statsråder]] 25. september, er ''Ragnarok''-kretsen slått ut. 

Kretsen opplevde at de sto ved et veiskille med to valg og de delte seg mellom disse: inn i aktivt motstandsarbeid (som f.eks [[Otto Sverdrup Engelschiøn|Otto Engelschiøn]] og [[Johan Bernhard Hjort|Johan B. Hjort]]) eller bite i det sure eplet og arbeide innenfor Nasjonal Samling (som f. eks [[Hans S. Jacobsen]]). Imerslund valgte sin egen vei ved å stå utenfor, inntil «den siste frimurer forlater NS» var dette et helt uaktuelt alternativ. Men ifølge Otto Sverdrup Engelschiøn førte Pers aversjon mot den tyske okkupasjonen til at han også forsynte motstandsbevegelsen med viktige opplysninger om tyskerne i Norge resten av krigen.

=== Med Waffen-SS i krig ===
Den arbeidsløse Imerslund lot seg overtale til å bli med på et lederkurs i Arbeidstjenesten vinteren 1940–41, men fant seg ikke tilrette i det han oppfattet som et underbruk av Nasjonal Samling. Vidkun Quislings appell i januar 1941 om å melde seg til krigstjeneste gjorde ingen inntrykk, snarere var Imerslund og hans krets svært skeptiske til den tyske imperialismen.

Men med [[Operasjon Barbarossa]] ble kortene fordelt på nytt. Tysklands vennskap med Sovjetunionen var over og det ble også i Norge kallet til kamp mot [[bolsjevik]]ene i øst. Imerslund meldte seg til tjeneste umiddelbart under løfte om å skulle kjempe under norsk flagg og kommando mot kommunismen og i solidaritet med Finland under [[den finske fortsettelseskrigen]]. Etter å ha blitt bombet av sovjetiske fly, gikk finske styrker over grensen 25. juni  i [[Karelen]] for å ta tilbake områdene Finland hadde mistet etter vinterkrigen.

==== Ukraina ====
[[Fil:Continuation-War-1941.png|thumb|[[Fortsettelseskrigen]], hvor Imerslund tjenestegjorde ved Sallafronten, der hvor XXXVI korps stod mot 14 armé]]
Sammen med anslagsvis 1&nbsp;000 andre nordmenn ble han sendt til [[Operasjon Barbarossa]] og tjenestegjorde i [[Waffen-SS]], ''[[5. SS-Panzer-Division «Wiking»]]'' som en del av [[Armégruppe Syd|Armégruppe Sør]] i [[Ukraina]], hele veien til [[Dnipropetrovsk|Dnepropetrovsk]].{{tr}} Imerslund tjenestegjorde som vanlig [[menig]], selv om han med sin bakgrunn kunne ha fått en mer kvalifisert tjeneste.

De vanskelige forholdene på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]] førte til at han etter fire måneders tjeneste i oktober 1941 ble innlagt på sykehus i [[Wrocław]] med [[dysenteri]].{{tr}} Imerslund offentliggjorde senere svært lite om sine opplevelser i denne tiden.

==== Finland ====
[[Fil:Iron Cross - 2nd Class.jpg|mini|Imerslund ble tildelt den tyske militærordenen [[Jernkorset]] av andre klasse etter innsatsen i Finland [[1941]]. Han ga senere medaljen til hunden sin.]]
På denne tiden fikk han også vite at Liv var gravid. Sønnen Ole ble født i desember 1941, mens han selv lå på sykehuset. Han var sykmeldt i tre måneder etter felttoget i Ukraina. Alt tyder på at Imerslund var [[psykologi|psykisk]] skadet etter redslene ved fronten i Ukraina.{{tr}} Etter å ha sluppet ut av sykehuset i [[Wrocław|Breslau]] var hans skepsis og forakt for den tyske krigføringen enda større.{{tr}} Han ble glad{{tr}} da innflytelsesrike bekjente fikk ham over til tjeneste i Finland, hvorhen han hele hadde tiden villet.{{tr}} Imerslund var fremst ved fronten i [[Salla]] i [[Karelen|Nord-Karelen]] som ''[[Kriegsberichter]]'' med grad av [[oberscharführer]], noe som innebar at han som soldat skulle også skrevartikler til [[Schutzstaffel|SS]]-bladet'' Das Schwarze Korps''. Imerslund dekket her den finske [[sabotasje]]virksomheten bak de russiske linjene.{{tr}}

På et slikt oppdrag ble han truffet av et russisk ''dumdum''-skudd i skulderen, dvs. kuler som ekspanderer og river opp når de treffer kroppen. Skulderen og overarmen ble sterkt skadet og han ble innlagt på feltlasarettet i [[Kemi]] innerst i [[Bottenvika|Bottenviken]], hvor han hadde vært to år tidligere. Legen ville amputere venstre arm, men han nektet dem å gjøre dette.{{tr}} Imerslund ble tildelt [[Jernkorset|Jernkorset av andre klasse]] for tapperhet i felt, og fikk beskjed om at han kunne forvente forfremmelse.{{tr}} Sterkt skadet reiste han hjem til Norge og ble lagt inn på [[Aker universitetssykehus|Aker sykehus]]. Her ankom han i mai 1942, sterkt svekket av skadene og høy feber. Men den østerrikske kirurgen klarte å lappe ham sammen, selv om han måtte tåle store smerter og gå med et stativ som holdt overarmen i vannrett posisjon ut fra skulderen i  15 måneder.{{tr}}

=== Krigstraumatisert og kamp mot Quisling ===
Foruten alle vennene som kom på sykebesøk hos Imerslund, besøkte justisminister [[Sverre Riisnæs]] ham og ba om unnskyldning for sin rolle som aktor i Trotskij-saken. Riisnæs var kjent som en av [[frontkjemper]]nes beste venner, og til tross for sin posisjon, delte han Imerslunds og hans miljøs skepsis til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling.{{tr}} Riisnæs' arbeid med å etablere den [[pangermanisme|pangermanske]] [[Germanske-SS Norge]] kan sees som et tiltak for å skaffe seg en posisjon basert på miljøer som Imerslund tilhørte.{{tr}} Dette var også en organisasjon som Imerslund og flere av hans venner sluttet seg til, inntil også den ble overtatt av Nasjonal Samling og til dels militarisert av [[Jonas Lie (1899)|Jonas Lie]] utover 1942 og rammet av [[Gunnar Eilifsen|Eilifsen-saken]].

Mens han lå på sykehuset gjenopptok Imerslund sin skribenttilværelse. Han skrev om deler av sine frontopplevelser og hvordan det var å komme hjem. Men det viste seg vanskelig å få dette publisert, da pressen var kontrollert av det Per og hans miljø kalte «Heimesittere».{{tr}} Men i Germanske-SS Norges organ ''[[Germaneren (tidsskrift)|Germaneren]]'' slapp Imerslund til.

''Germaneren'' ble sammen med ''Ragnarok'' de viktigste talerørene for den Quisling- og NS-kritiske fløyen av den norske nasjonalsosialismen.{{tr}} Her publiserte Imerslund blant annet i artikkelen «Sabotører i egne rekker» et svært sterkt angrep på det han kaller «de kunstige jødene», altså [[frimureri|frimurerne]] i Nasjonal Samling.{{tr}} NS ved generalsekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]] svarte at dette var lojale og «anstendige nasjonalsosialister».

Imerslund var på denne tiden sterkt preget av krigsopplevelser og det han opplevet som et svik fra mange kanter.{{tr}} Han holdt seg til sine gamle venner og andre tidligere frontkjempere. Etter å ha blitt skrevet ut fra Aker sykehus ble han overført til ''[[Rekonvalesenthjemmet Ragnar Berg]]'' på [[Voksenkollen]] for rekonvalesens. Utover høsten 1942 fortsatte han herfra sin skribentvirksomhet med stadige nye angrep mot establishment{{klargjør}} og en idyllisering av ''den norske bonde''.

Samme høst kjøpte han og Liv en gård ved Haglebu i [[Eggedal]] for penger lånt av Livs mor.{{tr}} Imerslund var imidlertid der mest på korte og hektiske besøk. Han fikk et rom i Grav gård i [[Bærum]] som var eid av en av hans venner. Her redigerte han etter oppfordring fra Hans S. Jacobsen en artikkelsamling.{{tr}} En del andre artikler han skrev på denne tiden er sterkt preget av at han var krigstraumatisert og muligens led av [[posttraumatisk stresslidelse]].{{tr}} Men i hans eget miljø ble han i stadig større grad oppfattet som en visjonær seer, og ble gjenstand for en viss persondyrking.{{tr}}

Imerslund og hans miljø ble sjokkert over [[Gunnar Eilifsen|Eilifsen-saken]],{{tr}} hvor politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] [[16. august]] [[1943]] ble henrettet etter å ha stilt seg bak fem av sine underordnede som hadde nektet å arrestere tre unge jenter som ikke møtte til Arbeidstjenesten. Miljøet oppfattet Quisling som en løpegutt for [[Josef Terboven]].{{tr}} Imerslund inviterte vennene til stabburet på gården i Eggedal og i månedsskiftet september/oktober ble det konspirert om en aksjon mot Vidkun Quisling.{{tr}} Planen var å kidnappe ham fra «førerresidensen» [[Gimle]] på [[Bygdøy]]. Gruppen hadde fått brakt på det rene at det var et ganske utilstrekkelig vakthold. Dette skulle komme etter en periode med sabotasje og geriljaaktivitet av motstandsceller med tidligere frontkjempere og andre pålitelige nasjonalsosialister mot en stadig mer demoralisert okkupasjonsmakt ettersom krigen gikk stadig dårligere. Fjerningen av Quisling skulle være signalet til alle gruppene om det åpne væpnede sluttoppgjøret. Målet var å opprette en stat styrt nedenfra og opp av folk som var herdet av kampen, i samsvar med [[Sturmabteilung|SA-tenkning]].{{tr}}

Med Imerslund som pådriver planla kretsen å slutte seg til [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsbevegelsen]].{{tr}} [[Hans S. Jacobsen]] hadde som nazistisk fylkesmann i [[Østfold]] førstehånds erfaringer med hvordan regimet fungerte, herunder hva han oppfattet som [[korrupsjon|korrupte]], selvberikende elementer.{{tr}} De fremste målene var Vidkun Quisling selv, høygradsfrimureren og finansminister [[Frederik Prytz]] og kulturminister og generalsekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]]. De ble alle sett på som å ha beriket seg mest på makten, samtidig som [[frontkjemper]]ne ble sviktet både moralsk og materielt.{{tr}}

Imerslund hadde også kontakter innen motstandsbevegelsen.{{tr}} Særlig var dette de som før krigen hadde vært med i de tidligste faser i arbeidstjenesten, Nasjonal Samling og i Trotskij-aksjonen, og som etter begivenhetene høsten 1940 var blitt motstandsfolk. Videre har flere kilder hevdet at Imerslund helt siden høsten 1940 drev et dobbeltspill ved å varsle motstandsfolk i fare,{{tr}} blant andre Otto Engelschiøn, samt forsynte den norske etterretningen med opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge.{{tr}} Imerslund foraktet hva han oppfattet som tysk arroganse enda mer etter krigserfaringene og tyske overgrep også mot Norge.{{tr}} Han ga [[Jernkorset]] sitt til hunden sin.{{tr}}{{klargjør}}

=== Død ===
{{refforbedreavsnitt}}
I slutten av oktober dro Imerslund til byen, men det var uklart i hvilke ærender. Det er heller ikke kjent hva han egentlig gjorde, men det hevdes at han møtte tidligere frontkjempere i Oslo, Hamar, [[Lillehammer]], [[Gjøvik]], [[Moss]], [[Porsgrunn]], [[Grimstad]] og andre steder. Den 4. desember skled han på issvuller på trappen til den daværende [[Østbanestasjonen]] i Oslo og falt på den skadede venstre skulder. Han ble igjen innlagt på Aker sykehus og behandlet av den samme legen som sist. Bruddet i overarmen ble slått opp, det gikk [[infeksjon]] i såret og Imerslunds malariasmittede kropp hadde for dårlig [[immunforsvar]] til å takle dette. Nok en gang skal han ha nektet amputasjon. Liv ble varslet, men var igjen gravid og orket ikke lenger «å være vitne til hans lidelser». 

Med malariaparasittene i kroppen gikk infeksjonen over til [[sepsis|blodforgiftning]], og den 31 år gamle Per Imerslund døde på Aker sykehus den 7. desember 1943.

Til tross for at de sentrale kretsene i Nasjonal Samling ville forbigå Imerslunds død i stillhet, møtte justisminister [[Sverre Riisnæs]] opp i bisettelsen i Vestre gravlund nye krematorium.

''Ragnarok'' kom i romjulen med et spesialnummer viet Imerslund, hvor alle vennene hadde sine hyldingsartikler. Videre ble hans død viet stor oppmerksomhet i ''Germaneren'' og ''Das Schwarze Korps''. Dessuten hadde en del soldater gitt omtaler til ''SS-feltpost''.

Pålitelige kilder hevder at Per Imerslund fortsatte med å koble frustrerte frontkjempere med motstandsbevegelsen, selv på dødsleiet.{{Tr}}