Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

==== Filosofi: Vitenskap og politikk ====
[[Fil:John Locke by John Greenhill.jpg|miniatyr|[[John Locke]] var en aktiv vitenskaps- og politisk filosof som påvirket mye av tankesettet frem til og med den industrielle revolusjonen.{{Byline|John Greenhill|type=Malt av}}]]
I tillegg til ren vitenskap, hadde også vitenskapsrevolusjonen skapt et mekanisk verdensbilde. Tanken var at verden var som en stor maskin, og dermed var det ikke behover verken for overnaturlige forklaringer eller for magi. Hekseprosessene forsvant omtrent samtidig med den store vitenskapsrevolusjonens høydepunkt. I tillegg passet Harveys mekanistiske forståelse av menneskekroppen, kombinert med Pascals og Boyles lover om trykk og kjemi, godt i å plassere mennesket inn i mekanikken.<ref>Side 420-21, Greer, Lewis; 397-98, Fuglestad</ref>

Innenfor vitenskapsfilosofien skjedde det også en god del. Siden Spinozas storhetstid dukket det opp flere filosofer både på rasjonalistenes og empirikernes side. Pascal og Leibnitz var begge rasjonalister. Empiristene hadde spesielt den engelske filosofen [[John Locke]]. Locke var godt belest og hadde mange venner innen politiske og vitenskapelige kretser. Han skrev temaer om økonomi, utdannelse, religiøs politikk, politisk teori, filosofi og en rekke andre temaer inspirert like mye av de kontinentale tankerekkene han oppdaget i Nederland som tankene til hans landsmenn. I boken ''Essay Concerning the Human Understanding'' tok han opp nettopp problemet med sikker kunnskap, og konkluderte med at bare erfaring kunne gi sikker kunnskap.<ref>Side 306-07, Palmer, Colton</ref>

Locke gjorde seg også bemerket innen politisk teori, og her særlig i kontrast med [[Thomas Hobbes]]. Politisk teori startet med [[Niccolò Machiavelli]], som studerte hvordan politikere ''var'' i stedet for hovrdan politikken ''bør være''. Machiavelli ble kjent, muligens ufortjent, for sin kynisme. På midten av 1600-tallet var det ikke så mye kynisme eller skeptisisme som tidligere. I stedet sto kampen mellom naturlov og naturrett.<ref>Side 307-308, Palmer, Colton</ref>

Thomas Hobbes representerte naturloven. Han hadde opplevd en brutal borgerkrig og en underkuende republikk, og konkluderte fra dette at mennesket var kranglevorent, voldelig og turbulent, og ikke i stand til å styre seg selv. For Hobbes var derfor den eneste fornuftige politiske retningen en der mennesket ga avkall på sine rettigheter og lot seg styre av en eneveldig hersker. Slik ble det en form for naturlov, en form for kontrakt mellom konge og undersåtter. Å stille spørsmålstegn ved kontrakten eller den eneveldige herskeren ville være å åpne for det kaoset som hadde regjert i Storbritannia i 20 år. I boken ''[[Leviathan (bok)|Leviathan]]'' (1651) argumenterte han sterkt for enevelde.  Selv om tittelen på boken henspiller på Bibelen og Hobbes ofte siterte Bibelen, fremsto han nærmest som en ikke-religiøs. Dermed slet han i samtiden med et engelsk publikum som ikke ønsket enevelde og et europeisk som ikke ønsker ikke-religiøse.<ref>Side 309-311, Palmer, Colton</ref>

John Locke var både sterkt enig og sterkt uenig med Hobbes. Akkurat som Hobbes, trodde han mer på en mekanisk og naturlig forståelse av verden, og han var enig i tanken om en samfunnskontrakt. Han støttet også at en regjering måtte få en makt fra et annet sted enn tradisjon eller religion. Der stoppet likhetene. Der Hobbes foretrakk monark foran parlament, var Locke motsatt. Hans tanker gikk i retning naturrett. Der Hobbes snakket om at mennesker skulle gi avkall på rettigheter, ville Locke at de skulle kreve dem. Locke trodde i motssetning til Hobbes at mennesket i naturformen var fornuftige og dannede, at de i naturretten hadde særlig tre rettigheter som staten aldri skulle kunne ta fra dem, retten til liv, frihet og eiendom. Selv om det sistnevnte kan virke som en støtte til den landeiende adelen i Parlamentet, var det også mange ikke-adelige som eide landområder. Naturretten til Locke var slik at staten og borgerne skulle gi og ta fra hverandre, og ingen skulle underkaste seg staten. Alle mennesker er eller kan opplæres til å bli ansvarsfulle og rasjonelle, og slike mennesker har krav på frihet.<ref>Side 311, Palmer, Colton</ref>