Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Malm ===
Det viktigste råmaterialet for prosjektet var uran. Dette ble brukt som drifstoff i reaktorene, som materiale som ble omdannet til plutonium, og i anriket tilstand også i selve atombomben. Det var fire kjente forekomster av uran i 1940; i Colorado, i det nordlige Canada, [[Joachimstal]] i [[Tsjekkoslovakia]] og i [[Den demokratiske republikken Kongo|Belgisk Kongo]].{{Sfn|Smyth|1945|s=39}} Bortsett fra Joachimstal var disse stedene i [[De allierte (andre verdenskrig)|de alliertes]] hender. En undersøkelse fra november 1942 viste at det fantes tilstrekkelige mengder uran til å dekke prosjektets behov.{{Sfn|Smyth|1945|s=92}} Nichols sørget i samarbeid med det amerikanske utenriksdepartementet for at det ble innført eksportkontroll på uranoksid og forhandlet med Belgisk Kongo om kjøp av {{formatnum:1200}}&nbsp;tonn uranmalm som ble oppbevart på et lager i [[Staten Island]]. Han forhandlet med [[Eldorado Mining and Refining|Eldorado Gold Mines]] om kjøp av malm fra gruven i Port Hope i Ontario og transport på mengder på 100&nbsp;tonn. Den canadiske regjeringen kjøpte senere selskapets aksjer helt til de nådde en bestemt innflytelse.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=85–86}}

De største forekomstene av uranmalm fantes i [[Shinkolobwe]]-gruven i Belgisk Kongo, men denne var oversvømt og stengt. Nichols forsøkte forgjeves sammen med [[Edgar Sengier]], direktøren for selskapet som eide gruven ({{Ikkerød|Union Minière du Haut Katanga}}), å få forhandlet frem en gjenåpning av gruven.{{Sfn|Jones|1985|s=285–288}} Saken ble heretter tatt opp av Combined Policy Committee. Siden 30 % av Union Minières aksjer var eid av britiske interesser, tok britene føringen i forhandlingene. [[John Anderson, 1st Viscount Waverley|John Anderson]] og ambassadør [[John Winant]] inngikk i mai 1944 en avtale med Sengier og den belgiske regjeringen om at gruven skulle gjeåpnes og at det skulle leveres {{formatnum:1720}}&nbsp;tonn med malm.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=285–288}} For å unngå å være avhengige av britiske og canadiske kilder, sørget Groves også for å kjøpe US Vanadium Corporations lager i [[Uravan (Colorado)|Uravan]] i [[Colorado]]. Uranutvinningen i Colorado ga rundt 800&nbsp;tonn med malm.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=291–292}}

{{Ikkerød|Mallinckrodt Incorporated}} i St. Louis i Missouri tok malmen og løste den opp i [[salpetersyre]] for å få [[uranylnitrat]]. Deretter ble det tilsatt [[eter (kjemi)|eter]] i en [[væske-væske-ekstraksjon]]sprosess for å fjerne urenheter fra uranylnitratet. Det ble videre varmet opp for å danne [[urantrioksid]] som ble redusert til svært rent [[urandioksid]].{{Sfn|Ruhoff|Fain|1962|s=3–9}} Fra juli 1942 fremstilte Mallinckrodt  ett tonn svært rent uranoksid om dagen, men det viste seg i starten å være svært vanskelig å omdanne det til uranmetall for underleverandørene {{Ikkerød|Westinghouse Electric}} og Metal Hydrides.{{Sfn|Hoddeston|Henriksen|Meade|Westfall|1993|s=31}} Produksjonen gikk for sakte og kvaliteten var uakseptabelt lav. En egen avdeling av Mettallurgical Laboratory ble etablert ved [[Iowa State College]] i Arnes i [[Iowa]] for undersøkelse av alternative metoder. Denne avdelingen ble ledet av [[Frank Spedding]], og i 1943 fikk de til en brukbar metode kalt [[Amesprosess]].{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=87–88}}

{{Flere bilder
|justering=senter
|retning=horisontal
|bredde=200
|overskrift=Raffinering av uran i Ames
|bilde1=Ames Process pressure vessel lower.jpg
|bildetekst1=En «bombe» ([[trykkammer]]) som består av uranhalid og offermetall, primært magnesium, senkes ned i en smelteovn.
|bilde2= Ames Process pressure vessel remnant slag after reaction.jpg
|bildetekst2=Etter reaksjonen er det indre av bomben dekket med slagg.
|bilde3= Ames Process uranium biscuit.jpg
|bildetekst3=En «kjeks» uran etter reduksjonen.
}}