Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Fisket på Lofothavet === 
Dagene begynte med at fiskerne dro ut på fiskefeltene på Lofothavet{{efn|Ikke noe egentlig hav har dette navnet, men fiskerne kalte havområdet de fisket på for «Lofothavet».<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 7.]]</ref>}} i grålysningen. Det var i tidlige tider ingen fyrlys eller merker i farvannene. De som var godt kjent hørte etter bølger som brøt mot skjærene for å vite hvor de var. Typisk dro fiskerne tilbake til fiskeværene før det ble helt mørkt.<ref name=Hut152/>

Ute på Vestfjorden ble vind fra nord og nordøst regnet som godt vær. Østavinden var kald, men ga klarvær. Sørvestlig vind ga tung sjø og [[Havbølge|dønninger]] fra Atlanteren, og i tillegg mye sjørokk og skum. Spesielt ille regnet en også nordvestlige vinder å være fordi den ga fallvinder, i tillegg til at denne retningen blåste båtene ut på Vestfjorden. Ble lofotfiskerne overrasket av vind fra nordvest måtte de forsøke [[Gå over stag|å krysse]] inn mot land, men sjørokk kunne gjøre sikten vanskelig, det samme kunne snøkav. Et annet problem var vanskene med å skjelne brått og grunner, men buldrende lyd fra havet som slo mot [[skjær]] og svaberg kunne hjelpe dem om sikten ble for dårlig. Når de endelig hadde funnet nødhavn i en smul vik kunne de være langt unna fiskeværet de holdt til i. Om kryssing inn mot land ble umulig måtte de lense unna (seile med vinden inn aktenfra), hvilket kunne føre til at de ble ført ut på den åpne Vestfjorden.<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 33–34.]]</ref><ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 37.]]</ref>

{{Sitat|Der kommet did seilend' den fiskende flok,<br />
ved to og tre hundrede båder i skok,<br />
de suled op dypsagn og snøre,<br />
opsperrede torsken og hængte på hjeld,<br /> 
så koged de mølje, det lakked ad kveld,<br /> 
dik siden at slå sig på øre.<br />|[[Petter Dass]] i ''[[Nordlands Trompet]]''|right|bredde=auto}}

Tilbake i været startet sløyingen (partering) av fisken. Lever og rogn ble lagt i hver sin tønne. Hodene ble kappet av og fisken hengt opp på hjell to og to, såkalt ''rundfisk''. Senere på sesongen ble fisken skåret inn mot ryggbeinet og brettet ut for at den skulle tørke fortere. Dette ble kalt ''råskjær''. Fiskehodene ble tatt vare på og tørket for bruk til dyrefôr.<ref name=Hut152/>

I tidligere tider hadde fiskeren på seg ''skinnhyre'', senere ble ''oljehyre'' vanlig. Om skinnhyret var [[Garving|ugarvet]] hadde det pelsen vendt inn. I tillegg hadde de [[vadmel]]sklær.<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 8.]]</ref> På hendene hadde fiskerne vanter, også kalt ''lofotvott'' eller ''sjyvott'', som var godt [[Toving|tovet]].<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 11.]]</ref>

Det tradisjonelle fiskeredskapet var ''djupsagn'', best kjent som [[juksa]], som bestod av et enkelt [[hamp]]esnøre med [[Fiskekrok|kroker]] og en stein eller jernstykke til [[søkke]]. Til [[agn]] ble det brukt stykker av torskens buk, sild og [[akkar]] («sprut»). Sprut var ikke godt likt som agn blant alle, fordi en mente at om skreien først ble vant til den typen agn ville den ikke bite på annen agn. På fiske i Øst-Lofoten var veien fra fiskefeltene så kort at det var mulig å få flere fangster brak i land på samme dag. I Vest-Lofoten var avstandene derimot så store at det bare ble med det ene ''utroret'' på en dag.<ref name=Hut152/>

Schønnebøl er den første som oppga kvanta for fiskefangst. Han skrev i 1591 at når fisket gikk godt, kan en båt få mellom 2400 og 4500 skrei. Uten at han har spesifisert dette, er det trolig snakk om totalfangst for et båtlag på en sesong. Andre kilder fra 1660-årene oppgir bare litt over 900 skrei per båt. Variasjonene kan være store på grunn av vær og strømforhold, og hvor lenge fiskerne var på Lofothavet før de dro hjem. 1660-årene var dessuten dårlige år. En tror imidlertid at Schønnebøl har overdrevet tallene nokså mye. På 1800-tallet ble fangstene større. Historikeren [[Trygve Solhaug]] har beregnet at for en dårlig sesong i 1860-årene var fangsten på mellom 2000 og 4000 skrei. Solhaug har da funnet at gjennomsnittlig antall fiskere på en båt var 4,5.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 358–360.]]</ref>

Under oppholdet i Lofoten hadde hver mann arbeid etter status. ''Høvedsmannen'' som var sjef på båten, og ofte også dens eier, bestemte også på land. Den som var førstereisgutt, eller på lofotfisket kalt ''skårunge'',{{efn|Egentlig et dialektuttrykk for en ung [[måke]]}} hadde lavest status og fikk ansvaret for matlagingen.<ref name=Hut152/> Skårungen var ''hundromsmann'' eller ''steinromsmann'' ombord og satt der ballasten var, blant annet passet han på [[trosse]]ne. Andre faste posisjoner var ''bakromsmannen'' som hadde ansvar for å øse vann og ''skottkaren'' som hadde ansvar for å holde utkikk med assistanse av ''framromsmannen''. Både skottkaren og framromsmannen satt på ripen for å stabilisere båten under kryssing.<ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 106.]]</ref>

Et system med ''lott'' bestemte hvordan inntektene fra fisket skulle fordeles på fiskerne etter kapitalinnsats og dyktighet, for eksempel om de eide bruk selv og hadde egen utrustning. Prester, andre embetsmenn og handelsmenn hadde så god råd at de selv kunne utruste hele båtlag, eller de utrustet bare noen fiskere, slik at de fikk inntekter fra fisket via lønnsarbeid.<ref name=Hut152/> Nettoinntekten ble delt i lotter, slik at båtens eier skulle ha alt fra en halvt til åtte lotter. Eksempelvis ville en åttring med fem mann, ha åtte lotter, med tre til båteier og fem til deling på mannskapet. Om høvedsmannen eide båten, fikk han da fire lotter. De andre delte de resterende fire lottene. Lottene ble også delt i brøker, slik at en skårunge var ''halvkar'' med en halv lott.<ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 107.]]</ref> ''Leikaren'' var en egen kategori som fikk fast betaling for hele sin arbeidsinnsats på lofotfisket. Han fikk betalt både i penger og naturalia i form av fisk under oppholdet på lofotfisket. Leikarer kom ofte fra indre fjordbygder, og var ofte samer eller svensker.<ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 108.]]</ref>

[[Fil:588. Torskehoveder (5383456661).jpg|mini|«Torskehoveder» samlet i hauger. Dette ble brukt som dyrefôr på gårdene til fiskebøndene. {{Byline|[[Knut Knudsen]]}}]]

For unggutter i Nord-Norge markerte den første turen på lofotfisket en overgang til voksenlivet. En spesiell tradisjon var [[Den store brennevinsdagen]] den 25. mars. På denne dagen skulle den yngste fiskeren spandere dram på sine kamerater på båtlaget,<ref name=Rin229>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 229.]]</ref> såkalt ''[[hansing]]''. Brennevin ved forskjellige anledninger var forøvrig meget vanlig på lofotfisket på begynnelsen av 1800-tallet. Det ble sett på som nødvendig for å styrke seg på og for å holde varmen på havet. En snakket om ''morgendram'', ''kjøpskål'' og ''sjødram''.<ref>[[#Jen|Jensen: ''Boka om Lofotfisket'' side 108.]]</ref>

Etter tradisjonen var lofotfisket over, eller ''utrodd'' som en sa, den 14. april. Denne dagen var også kjent som ''faredagen'' da ungdom og voksne som gjorde tjeneste avsluttet sitt engasjement. Båtlaget betalte for tienden og eventuelt rorbuleie. Fisken som hang på hjell ble registrert, og hvem som eide hvilken fisk ble markert med trepinner kalt ''karvestokker''. Etter dette var fiskerne klare til å dra hjem, men først hadde de avtalt med en fastboende at vedkommende skulle passe på fisken til den ble hentet utpå sommeren. Jektene kom til Lofoten på denne tiden for å losse tønner med rogn og lever som ikke var blitt solgt i løpet av vinteren. Dessuten tok de med torskehoder som husdyrene fikk til fôr. Leveren som fiskerne tok med fra Lofoten ble kokt hjemme på gårdene.<ref name=Hut154/>